I sin tiende katekese over barmhjertigheten, fra onsdag 16. mars, forteller pave Frans at profeten Jeremia "bruker de landflyktiges hjemreise som det store symbolet på den trøsten som gis det hjertet som omvender seg."
Katekese 1 | Katekese 2 | Katekese 3 | Katekese 4 | Katekese 5 | Katekese 6 | Katekese 7 | Katekese 8 | Katekese 9
Barmhjertighet og trøst
I profeten Jeremias bok kalles kapitlene 30 og 31 for ei trøstebok, for der framstilles Guds barmjertighet med hele dens kapasitet til å trøste og åpne de lidendes hjerte for håpet. I dag vil også vi lytte til dette trøsterike budskapet.
Jeremia henvender seg til israelittene som er blitt bortført til et fremmed land, og han forutsier at de skal få vende tilbake til hjemlandet. Tilbakevendingen er et tegn på Gud Faderens uendelige kjærlighet. Han går ikke fra sine barn; han tar seg av dem og redder dem. Eksilet var en forferdelig opplevelse for Israel. Troen vaklet for i et fremmed land, uten tempel og uten gudstjeneste, og etter ha sett hjemlandet bli ødelagt var det vanskelig å fortsette å tro på Herrens godhet. Jeg kommer til å tenke på det nærliggende Albania. Etter mye forfølgelge og ødeleggelse har landet lykkes å reise seg igjen i verdighet og tro. Nettopp slik led israelittene under eksilet.
Også vi kan iblant leve i et slags eksil når ensomhet, lidelse, død får oss til å tro at Gud har forlatt oss. Hvor ofte har vi vel ikke hørt ordene "Gud har glemt meg". Det sier mennesker som lider og føler seg forlatt. Og i vår tid er det mange av våre søsken som lever i et virkelig og dramatisk eksil, langt fra hjemlandet, med ruinene av hjemmet fortsatt i øynene og med frykt i hjertet, og dessverre ofte med smerten over å ha mistet noen av sine kjære! I disse tilfellene kan man spørre seg: Hvor er Gud? Hvordan er det mulig at menn, kvinner og uskyldige barn skal måtte lide så mye? Og når de prøver å komme seg inn et annet sted blir døra stengt for dem. Og der står de, ved grensen, fordi mange dører og mange hjerter er lukket. Dagens lidende migranter er uten tak over hodet, uten mat, utestengt, uvelkomne. Jeg liker det veldig godt når jeg hører og ser at land og styresmakter åpner hjertet og dørene!
Profeten Jeremia gir oss et første svar. Folket i eksil skal få se sitt hjemland igjen og det skal få kjenne Herrens barmhjertighet. Det er det store trøstebudskapet: Gud er ikke fraværende, heller ikke i nåtidens dramatiske situasjoner; Gud er nær og gjør store frelsesverk for de som stoler på ham. Man må ikke gi etter for fortvilelsen, men fortsette å tro at det gode overvinner det onde (jf. Rom 12,21) og at Herren vil tørke bort alle tårene og befri oss fra all frykt. Derfor gir Jeremia stemme til Guds kjærlige ord til sitt folk:
Med evig kjærlighet har jeg elsket deg, jomfru Israel,
derfor har jeg hele tiden vist deg miskunn.
Enda en gang vil jeg bygge deg
så du blir bygd opp igjen.
Enda en gang skal du pynte deg, ta håndtrommene
og gå ut i latter og dans.
(Jer 31,3-4)
Herren er trofast og overlater oss ikke til trøstesløsheten. Gud elsker med en endeløs kjærlighet som ikke engang synden kan slukke, og takket være ham fylles menneskets hjerte med glede og trøst.
Den trøsterike drømmen om å få vende hjem fortsetter i profetens ord når han henvendt til dem som skal få vende tilbake til Jerusalem sier:
De skal komme og juble på Sion-høyden,
stråle av glede over Herrens gode gaver:
korn, ny vin og fin olje,
sauer og okser.
Selv skal de være som en vannrik hage;
de skal ikke lenger lide nød.
(Jer 31,12)
I glede og takknemlighet skal de landflyktige få vende tilbake til Sion og gå opp på det hellige fjellet, opp mot Guds hus, og slik vil de igjen kunne synge hymner og be til Herren som har befridd dem. Det å vende tilbake til Jerusalem og dens goder blir beskrevet med et verb som bokstavelig talt betyr "å strømme, å flyte". Folket ses, i en paradoksal bevegelse, som en flom som renner oppover mot Sion-høyden og strømmer mot toppen av fjellet. Det er et dristig bilde for å uttrykke hvor stor Herrens barmhjertighet er!
Landet, som folket hadde måttet forlate, var blitt tatt av fiender og ødelagt. Men nå kommer det til live igjen og blomstrer. Og de landflyktige selv vil bli som en vannrik hage, som et fruktbart land. Ført hjem av Herren får Israel se livet seire over døden og velsignelsen seire over forbannelsen.
Det er slik folket blir styrket og - dette ordet er viktig - trøstet av Gud. De blir trøstet av Gud. De hjemkomne får liv fra en kilde som vanner dem gavmildt.
På dette punktet forkynner profeten at gleden vil bli fullkommen (Joh 15,11), og stadig i Guds navn, sier han:
Jeg vender sorgen til fryd for dem,
trøster og gleder dem som klager.
(Jer 31,13)
Salmen sier at munnen ble fylt av latter da de vendte hjem (jf. Sal 126,2): Det er en enorm glede! Det er den gaven som Herren ønsker å gi også hver av oss; han vil gi oss sin tilgivelse som omvender og forsoner.
Profeten Jeremia har meddelt oss dette, og han bruker de landflyktiges hjemreise som det store symbolet på den trøsten som gis det hjertet som omvender seg. Herren Jesus, for sin del, har brakt profetens budskap til fullendelse. Den virkelige og sanne hjemkomsten fra eksilet og det trøsterike lyset etter troskrisens mørke virkeliggjøres i påsken, i den fulle og endelige opplevelsen av Guds kjærlighet, hans barmhjertige kjærlighet som gir glede, fred og evig liv.
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse