Vinneren av Oscar og Golden Globe for årets beste film, er en smertefull, men svært viktig filmopplevelse. Hvordan kunne kirken, og hele samfunnet, se en annen vei mens tusenvis av barn blir seksuelt misbrukt?
Etter beskyldning om at kardinal Law kjente til Geoghan-overgrepene uten å gjøre noe, begynner avisen The Boston Globe å etterforske skandalen grundigere. Misbruk av barn i kirken er så alvorlig at det krever å bli fortalt på riktig måte, noe som passer perfekt for gravejournalistene i Spotlight-avdelingen. Vanligvis bruker de både måneder og år på sine saker. Gradvis går det opp for dem hvor omfattende kirken har dysset ned overgrepene og bare flyttet rundt på de pedofile prestene. Først klarer de ikke tro det kan være snakk om så mange som 13 prester i Boston (med 1500 prester og nesten 2 millioner katolikker), men virkeligheten viser seg å være enda mer sjokkerende.
Jeg må påpeke at filmen ikke er ute etter å ta kirken, men heller er en hyllest til dem som kjemper for sannheten. Med kontorlandskap i duse farger, gravejournalister som jobber med krevende kilder og jakter hemmelige dokumenter, er dette kanskje det beste som har skjedd journalist-filmen siden «Alle presidentens menn» (1976). Men Watergate-filmen skal nok få lov å trone som kongen av sjangeren en stund til. Som en biografisk film hvor rettferdigheten står på spill er det også visse likhetstrekk med «The Insider» (1999). Og vi har dramafilmer som peker på hvor utilgjengelig sannheten kan være, som «Doubt» (2008), «Nothing But the Truth» (2008) og «Fair Game» (2010).
Sett i forhold til sjanger, er jeg derfor bare delvis enige med dem som kaller filmen lavmælt og nøktern. Filmen er sindig i den forstand at den skildrer en langvarig etterforskning uten overdrevne virkemidler. Og heldigvis unngår den å score de billigste poengene en kunne frykte fra Hollywood. Men den er absolutt ikke tannløs i sin argumentasjon.
Når den vinner Oscar for beste film, er det en bekreftelse på at det er effektiv filmfortelling. Det presenteres altså ikke et eneste ord eller bilde uten mål om å informere og få deg til å føle noe. Filmen har et sterkt driv, og musikken til Howards Shore bidrar til å holde pulsen oppe.
Fra første stund kniper det seg i magen, og den vemmelige følelsen fortsetter bare å bygge seg opp. Det er umulig å forsøke å beskrive hva filmen gjør med meg uavhengig av den rystende virkeligheten som skildres. Det som er skjedd, gjør meg så voldsomt forbannet.
Hverken vi eller ofrene trenger å fråtse i intime detaljer, men å forstå hva som skal til for at det aldri kan skje igjen. En advokat spiller på sitatet om at det trengs en landsby for å oppdra et barn, og sier at det også trengs en landsby for å misbruke et barn. Filmens sterkeste kort er nettopp det å gå etter systemet som svikter. Den nyinnflyttede sjefsredaktøren Marty Baron er en outsider som er «ugift, jøde og hater baseball». Disse friske øynene utenfra er nettopp det Boston trenger. Taushetens ukultur hadde fått vokse fritt som ugress alt for lenge.
Foruten rivende tematikk er fortellerstilen ganske ordinær. Musikken ble litt repeterende etter hvert. Den visuelle stilen er så dempet at det er manus og skuespillerne som bærer filmen. Samlet sett er det et svært sterkt ensemble, spesielt Michael Keaton oser av kvalitet. Realismen støttes opp av at de har gjort sitt ytterste for å spille ut personligheten og faktene til personene de tolker. Men ved å holde litt tilbake på sjarmen, og heller ikke la oss bli skikkelig kjent med dem, begrenses også vår evne til å engasjere oss i dem. Mark Ruffalo hadde for eksempel en litt kleinere rolle enn forventet. Men når beskjedenheten til produsentene og skuespillerne resulterer i at sympatien plasseres hos ofrene, er det for så vidt en fin ting.
For filmen er det et mål at ofrenes stemme skal bli hørt, uten at det skal bli en for stor belastning å få saken på dagsorden igjen. Det gjøres et poeng av at de kaller seg «survivers» - mange er nemlig ikke så heldige at de klarer å fortsette livet etterpå.
For å trekke perspektivet litt tilbake til oss, tror jeg det er viktig å benytte anledningen til å møte denne ekstremt sårbare gruppen med støttende barmhjertighet. Da sikter jeg til overgrep som et samfunnsproblem, som kirken med fornyet styrke bør være en positiv motkraft til. Jeg håper vi kommer forbi stadiet av selvforsvar, men vet ikke om vi er helt der ennå.
Internasjonalt har biskoper respondert helt korrekt ved å ønske åpenheten velkommen og anbefale alle å se filmen. Men det er ikke til å komme bort fra at filmen rammer Den katolske kirke hardt. Foruten hvor sjokkerende skandalen er i seg selv, kommer det små drypp som at «de kontrollerer alt», anklager om at sølibatet har skylda og at kirken ikke har gjort noe for å rydde opp. For utenforstående er det ikke lett å vite hvor mye som har skjedd etter der filmen slutter i 2002.
Et stykke ut i filmen kommer en «tilfeldig» scene med stor emosjonell slagkraft. Etter at grusomhetene har sunket inn over oss, følger vi reporteren Rezendes som ser mistroisk inn i en kirke. Vårt blikk blandes med hans, og vi ser rett på et barnekor som synger sammen med en engasjert prest. Selv om vi ikke vet noen verdens ting om dem, velter det frem en kvalmende følelse av at kirken er et av de verste stedene du kan sende ditt barn.
Den rystende statistikken som presenteres, kan også skape en ubehagelig mistenksomhet om den transponeres til norske forhold. Jeg tror heller ikke vi får møte en eneste normal prest i løpet av filmen. Det er altså nok av næring for tvil og avsky, og jeg skjønner faktisk at noen synes det er uforståelig at folk fortsatt går i kirken. Her til lands kan det også ha noe å si at filmen kommer samtidig som serien «Frelst» går hos VG og vårt eget bispedømmet er i en komplisert situasjon i forhold til rettferd og omdømme.
«Sannheten skal gjøre dere fri» sa Jesus (Joh 8,32). Med hendelsene litt på avstand, gir filmen oss en anledning til å gjennomgå den bearbeidingen vi kanskje ikke maktet da det stod på som verst. Forhåpentligvis er mine små innvendinger bare en undervurdering av publikum. Uansett vil jeg istemme at filmen ikke bare er en obligatorisk, men også en god filmopplevelse.
Josef Ottersen er prestekandidat for Oslo katolske bispedømme og studerer for tiden ved det pavelige universitetet San Tommaso d'Aquino («Angelicum») i Roma. Han studerte filmproduksjon ved NTNU i Trondheim 2008–2012 og fullførte mastergrad i film våren 2015, med dokumentarfilmen Fra Sverd til Plogskjær.