Grunnstenen i Nye St. Olav domkirke i Trondheim ble velsignet av apostolisk administrator Bernt Eidsvig Can.Reg. 29. oktober 2015. I sin preken sa biskop Eidsvig bl.a. følgende:
Jeg har prøvet å regne efter, og er kommet frem til at det er fjerde gang vi bygger en katolsk domkirke i Trondhjem: Den første var Olav Kyrres, den annen står ennu og trenger ingen introduksjon, den tredje ble fullført i 1973 og revet ifjor. Den fjerde ser vi vage konturer av, her vi står. Dette er ikke hele historien, vi må ta med en femte. I 1902 bygget vi om Størenbanens lokomotivstall til St. Olav kirke; denne ble domkirke da Trondhjem igjen fikk katolsk biskop i 1953. Jeg tør fastslå at det er få byer i verden hvor vår iver og utholdenhet i domkirkebygging har vært større. Så håper jeg at den bygning som reiser seg her, blir en pryd for sin menighet og – litt mer ambisiøst – for sin by, som allerede er rik på vakre, sakrale bygninger.
Vi tør også fastslå at dette er den eneste domkirke, uansett kirkesamfunn, som for tiden bygges i Europa. Da håper jeg Trondhjems ordfører og hennes ledsagere og, med et litt videre blikk, Sør-Trøndelags fylkesmann ser hvor viktig Trondhjem og Trøndelag er for oss. For oss er dette Norvegia sacra.
I Kirkens første århundrer måtte vi klare oss uten bygninger; de troende møttes i hemmelighet, eller – når forfølgelsene tok et opphold – hjemme hos de troende. Først i det 4. århundre ble kirkebygninger vanlige, og den stil som dominerte i Romerriket, kan vi gjenkjenne klare trekk av her: Basilikaen, en symmetrisk bygningsform med abside. Kirkearkitekturen er naturligvis ikke bundet av denne form, men den har langt på vei formet vårt bilde av hvordan et kristent gudshus skal se ut, om vi er protestanter eller katolikker.
Dette er imidlertid ikke mitt poeng her, snarere vil jeg fremheve at kirke er noe vi er og ikke noe vi har. Kirken kunne leve tre hundre år uten bygninger, men det stod ikke i veien for dens troverdighet og forkynnelse. Det finnes stadig land hvor Kirken ikke har anledning til å forkynne eller feire sin gudstjeneste, ja hvor det er forbundet med den strengeste straff å forsøke å gjøre dette. Likefullt er Kirken virkelig til stede så lenge mennesker tror på Gud og gjør sitt beste for å leve efter evangeliet.
Kirkebygningen er bare meningsfull når den er i bruk, så lenge den brukes av de troende for gudstjeneste, bønn, skriftemål ... En kirke som er forlatt og oppgitt, kan være av stor historisk interesse, men for den troende er den alltid et trist syn.
Vår lesning fra første Mosebok (28, 10-17) handler ikke om en bygning, men om Gud som viser seg for Jakob øverst på en stige fra jorden til himmelen, og taler til ham. Jakob sier til slutt: Her er visselig Guds hus, her er himmelens port. Denne setning har vært satt over hovedinngangen til mange gudshus verden over: Domus Dei et porta caeli.
Vår bønn idag, når vi velsigner den nye St. Olav domkirkes grunnsten, er at dette må bli en stige til himmelen. Fra Gud kommer hans ord og sakramenter ned til oss. Kristus vil være virkelig til stede når vi samles til messen; han gir oss sitt legeme og blod til styrke på den reisen gjennom livet som ender i himmelen. – Vi kommer til ham med våre bønner og håp, men også med våre livsregnskap når vi ber om syndenes forlatelse. Her bæres barna til dåpen; ektefolk vil love hverandre kjærlighet og troskap; konfirmantene vil be om og motta den Hellige Ånds gaver; her vil vi be for og ta avskjed med våre avdøde med Herrens ord om oppstandelsen og livet.