Han innfører reformer i Kirkens rettslige strukturer som behandler spørsmål om annullering av ekteskap. Brevene er kjent under sin latinske tittel. Det ene kalles Mitis Iudex Dominus Iesus («Herren Jesus, en mild dommer») og reformerer kirkeretten (Codex Iuris Canonici – CIC) i den latinske Kirken, mens det andre, Mitis et misericors Iesus («Den milde og nådige Jesus»), reformerer kirkeretten for Østkirkene (Codex Canonum Ecclesiarum Orientalium – CCEO). Endringene trer i kraft den 8. desember 2015, samtidig som «Det ekstraordinære jubelåret for barmhjertighet» begynner.
Ifølge brevenes forord er reformene et resultat av arbeidet til en ekspertgruppe som ble oppnevnt for å studere eksisterende lov og praksis i Kirken når det gjelder ekteskapsretten. Paven forklarer at reformene styres av syv spesifikke kriterier (utdrag og uoffisiell oversettelse av Vatikanradioen):
1. At det bare skal være én dom i favør av aktiv annullering. Det synes hensiktsmessig at det ikke lenger kreves en dobbel avgjørelse i favør av en ekteskapsannullering, slik at partene tillates å inngå nye kanonisk gyldige ekteskap. Den moralske visshet som den første dommeren har kommet til i henhold til loven, skulle være tilstrekkelig.
2. En enkelt dommer under biskopens ansvar. Utnevnelsen av en enkelt dommer i første instans, som alltid skal være en kleriker, er plassert under biskopens ansvar. I den pastorale utøvelsen av sin egen tilbørlige juridiske makt skal biskopen garantere for at ingen lemfeldighet tillates i dette spørsmålet.
3. Biskopen er dommer. For at Andre Vatikankonsils lære endelig skal settes ut i praksis på et område av stor betydning, ble det bestemt å tydeliggjøre det faktum at biskopen er, i sin Kirke hvor han er hyrde og hode, samtidig er dommer blant de troende som er betrodd ham. Det er ønskverdig at biskopen både i store og små bispedømmer selv skal gi et tegn på omgjøringen av kirkelige strukturer, og ikke overlate den juridiske funksjonen fullstendig til avdelingene i bispedømmets kurie, når det gjelder spørsmål som angår ekteskap.
4. En forkortelse av den juridiske prosessen. I tillegg til å gjøre prosessen for annullering av ekteskap raskere, har det blitt opprettet en kortere form for å prøve annulleringssaker – i tillegg til den dokumentariske prosessen som allerede er godkjent og i bruk – som skal brukes i saker hvor anklagen om ekteskapelig ugyldighet støttes av spesielt åpenbare argumenter. Om en slik forkortet domsprosess skulle sette prinsippet om ekteskapets uoppløselighet i fare, ønsker paven at biskopen selv i slike saker skal konstitueres som dommer, fordi han er i kraft av sitt hyrdeembete sammen med Peter den største garantist for katolsk enhet i tro og disiplin.
5. Appell til erkebispesetet. Det er passende at appellen erkebispesetet gjeninnføres, ettersom embetet som leder av en kirkelig provins, som har vært uforandret gjennom århundrene, er et distinkt tegn på Kirkens synodalitet.
6. Bispekonferansens tilbørlige rolle. Bispekonferansene, som fremfor alt må drives av en ivrig apostolisk lengsel etter å nå ut til de fjerne troende, bør formelt anerkjenne plikten til å dele den før nevnte endringen, og absolutt respektere biskopenes rett til å organisere den juridiske makt innenfor deres egen lokalkirke.
Gjenetableringen av nærheten mellom dommer og de troende vil ikke bli vellykket hvis stimuleringen ikke kommer fra konferansen til de enkelte biskopene, sammen med den nødvendige assistansen, om å sette ut i praksis reformen for den ekteskapelige annulleringsprosessen.
7. Appell til Den apostoliske stol. Det er på sin plass at appell til Den apostoliske stols ordinære tribunal, det vil si Den romerske rota, opprettholdes, dette i respekt for et svært gammelt juridisk prinsipp, slik at båndet mellom Peters stol og lokalkirkene forsterkes. Det må i alle saker tas hensyn til at det i disiplinen for bruken av denne appellen må omfatte enhver rettsmisbruk, for at sjelenes frelse ikke skal gis noen grunn til skade.
Pavens bemerkninger i forordet gjør det helt fra begynnelsen klart at det fremste og viktigste prinsippet som har veiledet pavens aksjon og arbeidet som er gjort med reformen, er salus animarum – sjelenes frelse – som er suprema Ecclesiae lex – Kirkens høyeste lov.
Paven understreker at han med sin reform ikke fremmer annullering av ekteskap, men bare ønsker å forkorte prosessens varighet. De troende skal ikke leve for lenge i uvitenhet om prosessens utgang. I en ekteskapsannulleringsprosess dreier det seg om en offisiell erklæring om det noensinne har vært et ekteskap, og det handler ikke om en «katolsk skilsmisse», altså oppløsning av et bestående ekteskap. Ifølge de nyeste tallene fra Vatikanet var det i 2013 i hele verden rundt 47 150 ekteskap som ble erklært ugyldige og annullert, av til sammen 71 800 avsluttede prosesser. Med 24 600 står USA for mer enn halvparten av de annullerte ekteskapene mens det i for eksempel Tyskland i denne perioden var 740.
Tidspunktet for reformen, bare fire uker før åpningen av bispesynoden om ekteskap og familie i Vatikanet fra 5.-19. oktober, overrasket mange observatører, ettersom prosessen for annulleringsprosesser også står på synodens dagsorden. Men allerede i september 2014, før spesialsynoden i oktober 2014, opprettet paven en kommisjon som skulle utarbeide reformene for prosessene. Leder for kommisjonen er Pio Vito Pinto, dekan for Rota Romana, mens nestleder er den argentinske kirkerettseksperten Alejandro Bunge, en av pave Frans nærmeste medarbeidere mens han var erkebiskop av Buenos Aires.
Den maksimale varigheten av en annulleringsprosess skal heretter være ett år, opplyser presidenten for Det pavelige råd for Lovtekstene, kardinal Francesco Coccopalmerio. Ifølge den katolske kirkeretten kan en ekteskapsinngåelse erklæres annullert, altså at ekteskapet aldri har eksistert, når det foreligger bestemte grunner. Blant dem er formfeil som for eksempel mangel på vitner. Oftest blir det likevel gjort gjeldende såkalt mangel på vilje eller mangel på erkjennelse, for eksempel hvis en av partene på forhånd utelukker barn. Mangel på erkjennelse er uvitenhet om hva et ekteskap innebærer.
Med denne reformen av kirkeretten vil paven komme katolikker i møte som «på grunn av fysisk eller moralsk distanse alt for ofte har vendt seg bort fra Kirkens juridiske strukturer». Barmhjertigheten krever at Kirken er nær disse menneskene som føler seg adskilt fra Kirken.
Kathpress / radiovaticana.va / Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (pe)