I serien norske innslag fra Vatikanradioen snakker sr. Anne Bente Hadland i dag om møter med andre mennesker og nye vennskap som oppstår – blant annet med Ulf og Birgitta Ekman i forbindelse med SEGL-dagen.
November måned er mørk og trist. Det er ingen klisjé - det er helt sant. Men heldigvis skjer det så mye rundt meg at jeg iblant glemmer å legge merke til det. Og i går, da vi feiret Kristi Kongefest, tenkte jeg, sr. Anne Bente Hadland, at det verste allikevel er tilbakelagt. For det første er det en strålende fest, for det andre er advent like rundt hjørnet, og i min begrepsverden er det en lys tid, selv om dagene fortsatt blir kortere for hver dag frem til vintersolverv, dessuten er denne uken vi nå er inne i den aller travleste uken i året her på Katarinahjemmet. Da forberedes den årlige "vennskapsdagen" hvor venner og bekjente strømmer til for å møte oss og hverandre. En lys og fin dag på tampen av kirkeåret!
Nå var det verken været eller mørket jeg egentlig hadde tenkt å si noe om, men derimot nettopp møter med mennesker.
Katarinahjemmet rommer både et studenthjem og et gjestehus foruten vårt klosterfellesskap. Katarinahjemmet ble grunnlagt med den intensjon at det skulle være et møtested med Den katolske kirke i Norge - og da ikke nødvendigvis for å gjøre katolikker av folk, men for at de som kom i kontakt med oss skulle dra videre med noen færre fordommer i bagasjen. Slik har det vært siden de første søstrene kom i 1928, men det må også tilføyes at våre, søstrenes, egne fordommer i like stor grad er blitt og blir utfordret gjennom disse møtene.
Noe slikt skjedde denne helgen. Jeg innrømmer villig at jeg ikke helt visste hva som ventet meg da vi tok imot ekteparet Ulf og Birgitta Ekman som gjester. De var kommet til Oslo i forbindelse med lanseringen av Segl, det katolske årskriftet, hvor det er et lengre intervju med de to, og bakgrunnen er naturligvis ekteparets konversjon til Den katolske kirke i vår.
Min egen befatning med den type frikirkelighet som Ekmans kommer fra, er og har vært liten, nærmest ubetydelig. Oppvokst som jeg er i en rent katolsk familie, i en tid hvor det var så å si vanntette skott mellom Den katolske kirke og øvrige kristne trossamfunn, kanskje med unntak av statskirken. Det nærmeste jeg i oppveksten var den karismatiske forkynnelsen, var torgmøter i min hjemby Stavanger, med utbrytere fra pinsemenigheten. Og der gikk vi for underholdningens skyld, ikke for oppbyggelsen.
Mye vann har rent i havet siden den gang, og godt er det. Selv erfarer jeg i dag et helt annet og dypere fellesskap mellom kristne av ulike sjatteringer enn bare på 80-tallet. Mennesker som tidligere aldri ville drømt om å be sammen, kan nå gjøre nettopp det.
Det vakte allikevel stor oppsikt da grunnleggeren av Livets Ord i Uppsala, Ulf Ekman, brøt med sitt livsverk - som pastor og nærmest guru i bevegelsen, og endte i Roma, i den kirken som han i 1989 beskrev som et "antikristelig system" som "alltid har stått imot, stoppet og slått ned all vekkelseskristendom til alle tider".
"Hadde noen sagt til meg for ti år siden at Ekman skulle bli katolikk, ville jeg sagt at det var like sannsynlig at paven ble pinsevenn", sa Egil Svartdal, pastor i pinsemenigheten Filadelfia i Oslo i en kommentar til konversjonen.
Nå må det i rettferdighetens navn sies at Ekman definitivt ikke var alene om å mislike pavens besøk i Norden i 1989. Han var i godt selskap - de fleste norske biskoper holdt seg også borte den dagen pave Johannes Paul II ble tatt imot av biskop Kristen Kyrre Bremer i Nidarosdomen. Veldig mye har skjedd på økumenikkens område siden 1989. Utvilsomt også i Birgitta og Ulf Ekmans liv.
Det var utgangspunktet for en samtale jeg hadde med dem under Segl-lanseringen i går. Der fikk vi et sterkt vitnesbyrd om deres vandring i tro, deres oppgjør med egne fordommer, og deres møte med "en kilde som strømmet over, en annerledes åndelighet" som de ikke kunne få nok av. De var i Det hellige land for å opprette et studiesenter for Livets Ord.
Der møtte de Maria. "Jeg skjønte Marias umistelige rolle i inkarnasjonens mysterium, som syndfri formidler av den menneskelige natur til Jesus", sier Birgitta. Og "hvis dette er sant, ja da, ja da - ". De oppdaget sakramental tilbedelse, og under en reise til Lourdes en genuin folkefromhet hvor evangeliet ble forkynt og syke helbredet. Kjernekatolske fromhetsytringer som andre konvertitter kan bruke år på å komme til rette med, ble inngangsporten for Birgitta og Ulf.
Også møtet med flere av kirkens helgener - især den hellige Faustyna og Thérèse av Lisieux - berørte de to misjonærene sterkt. Parallelt med disse erfaringene vokste det frem et behov for en ekklesiologi omkring troen. Kirken og det sakramentale livet ble bare viktigere.
Under vår samtale kom vi inn på kirken i Latin-Amerika som jo mister mange medlemmer til karismatiske og evangelikale bevegelser. Hva finner katolikker i trosbevegelsen som de ikke får i Den katolske kirke, var mitt spørsmål. Et levende forhold til Bibelen, vektleggingen av det personlige møtet med Jesus Kristus, et varmt fellesskap, sier de - men legger til at alt dette jo også finnes i Den katolske kirken, men kan være vanskelig å få øye på i tradisjonelt katolske kulturer hvor kirken ofte har stått ulike makthavere litt for nær.
Det slo meg der og da at behovet for en inderliggjøring av troen, en personlig stillingtagen og å vokse i vennskap og kjennskap til Gud er avgjørende for Kirkens vitalitet og fremtid. Så er da også misjonsgløden, "det at hver kristen skal ha en lengsel, villighet og et kall til frimodig å dele sin tro", det den karismatiske bevegelsen kan tilføre kirken, i følge intervjuet i Segl.
Mens jeg skriver dette lages det marengs, syltet ingefær og vårruller i etasjen over meg. Lørdagens vennskapsdag forberedes for fullt. Vennskap er forresten også et tema som vies stor plass i dette nummeret av Segl. Et tema som er underkommunisert i vår tid. Vennskap er en gave fra Gud, en samstemthet mellom mennesker, vennskap bryter ned fordommer, og det er heller ikke å forakte i trosformidlingens tjeneste.
Lovet være Jesus Kristus.