Av sr. Anne Bente Hadland OP
[Først trykt i St. Olav kirkeblad, nr. 5/2014]
Maggy er litt forsinket – hun måtte bare snakke med et av barna først. Underveis i samtalen ringer et av de andre, hun har glemt fødselsdagen hennes! Det er travelt å ha barn – især når man har rundt 20.000, henimot 30.000 om man inkluderer barnebarna.
Det begynte med ett barn, som Maggy adopterte da hun var ganske ung, i tenårene – i protest. Barnet var hutu, selv var Maggy tutsi, og hun tilhørte eliten av tutsier i Burundi, som i 1972 sto bak et folkemord mot hutuer i landet. Maggy kommer fra en kristen familie, og i protest mot den uforsonlige holdningen hun fant både i familien og blant andre medkristne, tok hun altså til seg det første barnet. "Gale-Maggy" ble hun kalt, den sære høvdingdatteren som gikk sine egne veier. Dette var før folkemordets tid i Burundi/Rwanda i 1993–94.
Det er langt fra ett barn til 20.000, hvordan gikk det til?
– Ting bare skjedde. Under folkemordet i 1993 mistet jeg på én dag 60 medlemmer av min familie, og jeg sto igjen med mine syv barn. Jeg flyktet med dem til bispegården. Jeg var biskopens sekretær og trodde ingen ville drepe på Kirkens eiendom. Der ble jeg dagen etter bundet fast og tvunget til å se på at 72 av mine venner og kolleger ble massakrert. De hånte meg og spurte meg hva jeg syntes. Jeg svarte at jeg var lykkelig over å kunne følge Kristus også i lidelsen. Da rev de av meg klærne og pisket meg, men de sparte livet mitt – Gud vet hvorfor. Etterpå gikk jeg gråtende inn i kirken og ropte til Gud hva han mente med dette, han som var kjærlighet. Han hadde ikke engang beskyttet barna! Så kom de, ungene mine. De hadde gjemt seg i sakristiet, og ikke bare mine syv, men 25 andre inkludert de to spebarna til en venninne av meg. Hun ga dem til meg dagen før da hun visste at hun og mannen – de var henholdsvis hutu og tutsi – ville bli drept. Da forsto jeg at Gud kalte meg til å skape en ny generasjon som skal bryte denne ondskapens og hatets sirkel.
I løpet av to dager gjennomlevde du lidelser jeg overhode ikke kan forestille meg, og du sto alene med ansvaret for 32 barn. Hva gjorde du?
– Jeg var naken og hadde ingen penger, men jeg hadde Gud og barna. Jeg spurte barna hvor de trodde det var tryggest å være, og de eldste blant dem foreslo kirkegården. Så der slo vi oss ned. Deretter oppsøkte jeg Caritas, som jeg hadde arbeidet for. De ville ta meg med til Tyskland. Jeg sa: Nei, Burundi er min mor, Gud har gitt meg et nytt kall. Dere kan dra til Tyskland, men fortell hva dere har sett, og hjelp oss. De betalte for oss de neste syv månedene. Da hadde jeg mer enn 100 barn. Jeg gikk til biskopen og ba om å få en skole som lå i ruiner. Det fikk jeg, og den bygget jeg opp.
Dette guddommelige kallet midt i grusomhetene ble opphav til "Maison Shalom Burundi", hvor "kjærligheten skal seire over hatet", og hvor altså 20–30.000 barn og unge har funnet et hjem, fått utdannelse og kommet seg på bena etter å ha vært barnesoldater, gatebarn, syke , handicappede, forlatte eller foreldreløse. Ikke bare i Burundi, men også i Kongo. Når jeg spør hvordan hun klarte alt dette, svarer hun bare: "Jeg tror på Guds hånd, det er helt overveldende hvordan Gud bærer livet. Når vi sier ja til Gud, som mor Maria gjorde det, da gjør han resten. Gud er Gud."
I dag ser hun det som sitt kall å spre budskapet om tilgivelse og håp. "Budskapet er enkelt", sier hun, "vi må vise mennesker kjærlighet, at vi ikke dømmer dem, at det er håp, at Jesus er kommet for å gi oss lys i mørket. Hvis de får en utdannelse, har en jobb, kan de ikke så lett manipuleres til å gripe til våpen." Og hun forteller om han som var sendt for å drepe henne, som hun konfronterte med Guds kjærlighet, tilbød utdannelse – og som siden har vært sjåføren hennes.
Maggy – Marguerite Barankitse – ble født inn i en katolsk familie i Burundi i 1956. Det var omkring folkemordet på hutuer i 1972 at Maggys engasjement ble tent. På skolen erfarte hun hvordan det ble gjort forskjell på barn avhengig av klasse- og stammetilhørighet, og hun bestemte seg for å bli lærer for å gjøre noe med det. Samtidig opplevde hun at en av lærerne, som bekjempet forskjellsbehandlingen, ble avsatt på grunn av "sivil ulydighet".
"Jeg erkjente at jeg først og fremst er kristen, så tutsi," sier hun, og adopterte altså et hutubarn. Hun gikk til biskopen og spurte hva hun kunne gjøre for å tjene Evangeliet og leve blant menneskene. Han ba henne dra til Lourdes for å tenke. (Hennes mor tok ansvar for barnet.) Etter tre års studier i religion kom hun tilbake og begynte å undervise. Dette var tidlig på 80-tallet. Da skolen gikk fra å være kirkelig til å bli statlig, dro hun til Sveits og studerte økonomi. Deretter jobbet hun i Tyskland for MISEREOR, en misjons- og hjelpeorganisasjon, før hun igjen kom tilbake til Burundi i 1989 og tok til seg enda seks barn. Da hadde hun syv ialt – fire hutuer og tre tutsier.
I dag finnes det fem sentre hvor barna bor i familier, i tilsammen 3000 mindre hus. Maggy har bygget et kjempestort sykehus som en utvidelse av det som opprinnelig var et senter for mødre og barn. I 2001 hadde hun ansvaret for mer enn 200 spebarn. Hun kontaktet tyske og sveitsiske givere, som skaffet melk til barna – bare for å se hvordan melkerasjonene ble solgt på markedet av ansatte i hjelpeorganisasjonene. Hun klandrer dem ikke: "De er fattige og tenker først på sine egne." Resultatet var at hun startet sitt eget.
Du bodde selv på gaten sammen med barna i mange år, bor du fortsatt sammen med dem?
– Ja, det gjør jeg. Jeg bor sammen med dem som ikke har muligheter for å klare seg, flere av dem er veldig skadet. De andre utdanner seg, ofte i utlandet hvis de har evner til det. De gifter seg, og ikke få kommer tilbake og arbeider sammen med meg for andre barn.
Du fikk et kall til å arbeide for en ny generasjon som skal bryte hatets sirkel. Kan du si noe om nødvendigheten av tilgivelse?
– Fra jeg var barn, var jeg vant til å gå med mat til fangene i fengslet hver søndag. Det var min mor som lærte meg dette, og jeg har fortsatt med det. En gang ved juletider ble jeg tatt imot av fangevokteren og presentert for noen av fangene. Så hørte jeg en som ropte «Jeg vil se Maggy!» «Hvem er det», spurte jeg. «Det er han som brant ihjel tanten din – han skal straffes hardt for det.» «Men jeg vil gjerne se ham», sa jeg. Og de førte ham til meg. Han var fryktelig torturert, og jeg ba om å få bringe ham til sykehuset. Der stelte jeg sårene hans, og han spurte: «Hvorfor gjør du dette mot meg?» Jeg svarte: «Du er kriminell, men du er også min bror. Hvis du ber om tilgivelse, kan du gjøre store ting. Du er ikke forutbestemt til å gjøre onde ting.» Han så på meg og gråt. Vi gråt begge to, og han sa «Din tilgivelse har løftet meg opp. Nå er jeg et menneske.»
– Når vi tilgir, blir vi nye. Hvis du ikke tilgir, har du ingen fremtid, for hatet vil ødelegge deg, du har en torn i ditt hjerte som må ut. Hvis du tilgir, hvis du klarer å snu bladet med den personen som har såret eller skadet deg, da kan du forandre verden – du helbreder deg selv, den personen, og du helbreder verden.
– Tilgivelse helbreder verden. Dette er det sublime budskapet Gud har gitt oss å gi videre. Han ble født for å gi fred. Bare husk englenes sang over Betlehemsmarkene om fred på jorden! Han som kom for å bære alles synder. Når vi blir i stand til å tilgi, da gir vi verden fred.
Les mer om Maggy's arbeid på maisonshalom.org