I serien norske innslag fra Vatikanradioen er det i dag klart for sr. Hanne-Maria fra Tautra Mariakloster, som ledsager oss inn i september måned og møtet med høsten.
TEKSTVERSJON:
Velsignet høstkveld, ønsker søster Hanne-Maria Berentzen fra Tautra Mariakloster. Siste formelle sommerkveld var i går, men helt inn i oktober kan vi få deilige, solvarme øyeblikk, timer, dager, milde kvelder som minner om den herlige sommer som var, og peker frem mot skjønne sommerkvelder som kan komme neste år, om Gud vil. Om vel tre uker er det høstjevndøgn, og det mørkner merkbart dag for dag. Vi som lever kloster-rytme, går tidlig til sengs og står tidlig opp, møter mørket igjen rundt Marias Himmelopptagelse, en fest som lyser så herlig at gjensynet med mørket blir en glede. Plutselig ser vi jo månen igjen! Det passer så bra til henne som er kledd i solen, med månen under sine føtter.
August er flaggermusenes tid hos oss. Når solen drøyer med å stå opp, er det skumt, og nå ennå nokså mørkt når vi er ferdige med nattens våkebønn, vigilien. Før sakraments-tilbedelse og stille bønn setter jeg meg i døråpningen ned mot fjorden og drikker en kopp kaffe. Er det varmt nok, flyr flaggermusene omkring med sin underlige, flaksende flukt. Morsomme, rare dyr, som vekker mye undring i tidlige morgentimer, før en ny dag riktig blir skapt.
Høsten er allerede innevarslet i august. Varmen er ingen selvfølge lenger, i hvert fall ikke her nordafjells. Kornåkrene står gylne til Olsok, og litt inn i august begynner skurtreskeren å gå. Men så fikk vi regn, og så sol. Skurtreskeren går ennå. Ett år jeg uttrykte bekymring for naboens korn og halm fordi det var så mye regn, trøstet han med at august pleide å by på «bjønnvær», godt, varmt tørkevær så bjørnen får tørr mose til vinterhiet. I år er det plenty av bjønnvær.
Den ene potetåkeren etter den andre er høstet, og noen ligger lysende svarte og nypløyde. Det sier HØST! Jeg tenker på hvor lenge Norge var et jordbrukssamfunn – for femti år siden het skolens høstferie fremdeles potetferie, selv i byene. Det var mange nok av unger og voksne som hadde en bondegård å reise til der man trengte hjelp med å ta opp poteten. Bare som ren miniferie kommer jo høstferien litt tidlig i forhold til semesteret. Men nyttig for bonden.
Bortsett fra skurtresker, potetopptager og møkkaspreder er det blitt ganske stille ute. Ingen måker og tjeld som skriker og holder konserter eller morgenmøter. Nå stiller hegra seg opp i fjæresteinene igjen – så lenge fiskemåken er her, blir hegre og større måker jaget bort. Men nå har fiskemåkene for lengst dratt sørover. Tre unge etternølere var igjen de siste august-ukene – de var fra sein egglegging og for unge til å bli med de andre måsungene på skolen. Hva de gjør, disse etternølerne, vet jeg ikke – drar de sørover på egen hånd? Ligger ruta nedfelt i genene så de finner «sin» måkekoloni igjen, eller tar de til takke med hvilket som helst måkeselskap der sør?
Siste kull av svaleunger ligger ennå og skvaldrer i reiret i naustet når vi går til et raskt, kaldt kveldsbad. De store ungene som går på skole har sangtime på kirketaket vårt når vi har stille bønn. En god vekker hvis tankene går på avveier – de insisterer virkelig på kvikk morgen-lovsang. Linerlene hopper ennå rundt på plenen med nikkende hoder, og flokken av stær slår ned som et uvær i hvilket som helst tre – sikkert hundre på en gang. Men snart er de klar til å dra de også, og vi kan sitte her og undre oss over fugletrekkenes mysterium. Det er morsomt at Gud har skapt så mange innviklete og mysteriøse ting i naturen at vi ennå ikke vet eller forstår.
1.september var i min tid dagen for universitetets åpning av semesteret, og immatrikulering av nye studenter. Det sitter i meg som en høytidelig glede som leder tankene mot læring, kunnskap og visdom. I boka Love and Living skriver Thomas Merton, som var en munk i vår orden, om livets viktige utfordring i det å lære seg selv å kjenne for å vinne frihet: «The function of a university is, then, first of all to help the student to discover himself: to recognize himself, and to identify who it is that chooses» («Universitetets funksjon er altså først og fremst å hjelpe studenten til å oppdage selv selv, å gjenkjenne seg selv og identifisere hvem det er som velger.»)
Dette er et viktig kristent perspektiv som vi gjerne kan ta med oss hele livet i vår læring. Jeg tenker ofte på tidligere rektor ved universitetet i Trondheim, Jørn Sandnes, som ga dette rådet til nye studenter: Velg det studiet som interesserer deg mest, og ikke det du tror gir best sjanser til jobb etterpå. Hans begrunnelse var delvis matnyttig, nemlig erfaringen om at jobbmarkedet skifter raskt, ett år er det ingeniørene som er i vinden, ett år filosofene, ett år teologene, ett år veterinærene. Men hans tanke var nok også en parallell til Mertons: Kanskje det ikke er så viktig hvilket fag du studerer, bare du gjør det skikkelig og lærer noe om deg selv og livet og virkeligheten rundt deg.
Det er en tanke vi ofte gjentar i klosterlivet, der dagene kan by på tusen uventete oppgaver og utfordringer som vi aldri hadde noen utdanning til å mestre: Det er ikke så viktig HVA du gjør, men hvordan du gjør det. For oss kristne betyr det at hva vi enn gjør, skal det vi gjør være rettet mot Gud, være en lovsang og takksigelse, en forening med Kristus korsfestet og oppstanden. Hver av oss er en del av Kristi legeme. Du kan gjerne si at hva vi gjør har betydning for hele legemet, for hele Kirken, for hele menneskeheten. Men enda viktigere er hvordan vi gjør det, om vi gjør det for Kristus og hele menneskeheten, eller om vi gjør det for oss selv, for egne ambisjoner, for å syns eller få ros eller egen glede.
Det med gleden er likevel viktig. Ja, visst skal vi velge det som interesserer oss mest, og som tilsynelatende gir mest glede. Gleden er en fantastisk drivkraft i livet. Men vi glemmer lett vår egen begrensning i de valg vi gjør. Like mysteriøst som fuglenes sesongtrekk er, er dette med evner og muligheter. Det spennende er at vi her har så mye uoppdaget. Hvis vi går inn i oppgaver og muligheter med glede, med lovsang og takksigelse, vil vi ofte oppdage at det som for oss fortoner seg som et kors, blir veien til oppstandelsens glede.
Derfor passer det så godt at vi feirer korsmesse midt i september, når alle skoleelever og studenter forhåpentligvis har funnet sin plass i læringssituasjonen, og likedan alle som har begynt i ny jobb. De første ytre rammene er liksom på plass, og noen relasjoner begynner å blomstre. Men vi trenger korsmessen, vi trenger påminnelsen om at det er høst, sommervarmen varer ikke uendelig. Utfordringene kan bli tunge og så smertefulle at vi tror vi må gi opp. Da er korsmessen der, Kristus minner oss om at det ikke bare er de syriske, irakiske og nigerianske kristne som kalles til å utfylle det som mangler i hans lidelse. Det kallet står der for alle kristne. Smerten er en del av livet, men den har mening. I Kristi kors tar vi del i hans lidelse, og får i ham del i hans forløsningsverk for alle mennesker. Slik blir mørket vi møter i oss selv en vei til å åpne for lyset også for andre.
Innhøstningstiden minner om betydningen av den frukt vi selv skal bære i livet: Det koster å plukke stikkelsbær, for buskene har skarpe torner. Men for en nydelig, spennende frukt du får! Hvorfor kjøper vi langreiste, fremmede kiwi når vi har stikkelsbær, like vakre i kontrasten mellom grønn frukt og svarte frø, samme spennende blanding av surt og søtt, akkurat som livet selv. Nyt septembers frukt og bær! Lovet være Jesus Kristus, som lar oss få oppleve en ny høst!