Kjære far i Kristus, biskop Bernt,– kjære kristne.
Tusen år siden er gått siden Olav Haraldsson ble døpt i Rouen i Normandie. Vi kjenner ikke dåpsdagen, men feirer den nå symbolsk hvert år 16. oktober. I år skal mange gjøre det på selve stedet for dåpen, i domkirken i Rouen.
Vi er glade for at vi ved årets olsokfeiring har to prester fra Rouen med oss her – pater Christophe Potel og pater Bertrand Laurent. Gjennom dem er Kirken i Normandie nærværende, Gudmor til Kirken i Norge!
Olav var i slutten av tenårene da han ble døpt, antagelig 19 år. Bak seg hadde han allerede år av en type modning og herding vi har vanskelig for å forstå, vanskelig for å akseptere. Fra tolvårsalderen av var han det vi ville kalle barnesoldat. Dem har vi dessverre også i dag!
Men forskjellen er at dagens barnesoldater blir tvunget inn i dette livet, mens det for Olavs del var en kultur, snarere ukultur, hvor familie og samfunn støttet massivt opp. Vi kan forstå at erkebiskop Eystein vel et århundre senere sier om dette samfunnet at «deres hjerter var av vantroen blitt fryst til is.»
Men heldigvis, fortsetter Eystein, « Herren mildnet den hårde nordenvinden med vinder fra syd, og varmet disse selvgode og forherdede folkene med troen.»
Og en skjelsettende begivenhet, et vannskille, i denne prosessen, er Olavs dåp i Rouen.
La meg, før vi går nærmere inn på Olavs dåp, si at Kirkens tekster selvsagt er mer opptatt av troens virkning på sinnene enn av å beskrive grusomhet og brutalitet, dette blir mer bakteppet som tjener til å understreke forskjellene mellom et før og et nå.
«Legenda» kalles disse tekstene på latin, det som skal leses, altså Kirkens offentlige og pastorale fremstilling av historien. Samme ord bruker vi i dagligtalen – «legende», ifølge ordboken betyr det «litterær beretning, fremstilling eller tradisjon hvor faktiske forhold er naivt (eller bevisst) omdannet (besmykket)».
Jeg deler ikke de siste århundrers fornektelse av «legenda» som kilde til historisk innsikt, men er selvsagt villig til å underlegge den det samme kritiske blikk som de øvrige kilder.
Derfor lytter jeg til den franske munken som skriver om Olavs tid i Rouen hos hertug Richard og hans bror erkebiskop Robert, og sier at: «Jeg finner ikke noe herligere og større i erkebiskopens liv enn den seier han vant over hedendommen gjennom omvendelsen til Olav, konge av Norge. Denne utenlandske kongen oppholdt seg i Rouen, og fikk besøk av erkebiskopen som gjennom lange samtaler fikk ham til å innse det grove og latterlige bedrag i den avgudsdyrkelse han bedrev. Etter å ha fått tilstrekkelig innføring i vår tros mysterier mottok han sakramentet med stor høytidelighet av vår erkebiskop.»
Og videre lytter jeg til antifonen fra tidebønnene ved olsok, hvor Kirken bekrefter at «straks Olav hadde fattet troens sannhet, løp han til dåpens bad».
Slik våger vi å se troens mysterium i denne unge mannen med sin brutale og uhyggelige oppvekst bak seg. Entusiastisk favner han nå troen og kaster seg ut i en ny og ukjent fremtid med Kristus.
Så vet vi hvordan det gikk videre. Vi vet at den unge entusiasten stadig falt tilbake i det gamle livets brutale handlingsmønstre og metoder.
Og vi ser tvilen, frustrasjonen, motgangen, fristelsene til å vike bort fra den strålende veien som Kristus kalte ham til.
Men vi ser også Stiklestad, hvor han «kastet sverdet og bad Gud hjelpe seg».
Og kanskje ser vi oss selv i Olav? Er ikke dette også historien om våre liv? Om forhåpninger og lidenskap, om frustrasjon, skuffelse og resignasjon, men også forhåpentligvis, om troen på Kristus som bærer oss gjennom og videre?
Kirken fører oss også videre, fra Olav som eksempel og forbilde, frem til den hellige Olav, forbederen og hjelperen.
I samklang med den vakre fremstillingen Olavsfrontalet fra ca. 1300 gir oss av Olav som sover før slaget på Stiklestad, synger Kirken i nattbønnen i olsok:
«Natten før han skulle lide, så Olav Jesus stå hos seg i herlighet og si: Kom, min kjære, tiden er kommet for å høste fruktene av ditt strev. Mens han kjærlig betraktet Jesu åsyn, mottok han det himmelske varsel. Kom, min kjære, tiden er kommet for å høste fruktene av ditt strev.»
Når graven åpnes ett år etter hans død, uttrykker Kirken og det troende folk en sterk overbevisning om at Olav er Jesu venn, og lever med ham.
Og i middelalderens billedspråk blir han Norges evige konge, Rex perpetuus Norvegiae, som vokter landet for ham som er hele verdens konge, Kristus.
Kristenlivet er ikke et liv i ensomhet, men hellig samfunn med Gud og medmennesker, både de levende og de døde – i Kirken, som er alle troendes felles hjem. Der får de svake lemmene hjelp fra de sterkere, gjennom forbønnens realitet. Og slik er det kristne til alle tider har erfart Olavs, som de andre helliges, hjelp.
I generasjon etter generasjon har troens folk i Norge kjent tillit, godhet og nærhet til Olav. Han er den rettferdige kongen som forsvarer de små og ringe. Han kjenner oss og han kjenner landet, ingen kan som han tale vår sak. Og han kjenner Kristus og hans nåde og kjærlighet, og viser oss veien til Ham.
For 861 år siden, her i Nidarosdomen, i nærvær av erkebiskop Jon og samkongene Eystein, Sigurd og Inge, fremførte presten og skalden Einar Skuleson sitt store kvad Geisli, eller «Solstrålen», om Olav som bringer lyset og varmen til landet i nord. Han kveder også om det som kanskje er vanskeligst å snakke om for oss, nemlig de mange helbredelser Olav bragte folk. Samtiden sier at kirken fyltes av velduft ved Einars ord.
Ved den helliges grav bøyer vi hodet i age og undring. Vi aner at Gud, som selv gikk inn i sin skapning og lot seg føde som menneske, han virker videre i oss mennesker med sin nåde. Han kaller oss til hellighet, til å bli slik vi var ment å være, uansett hvem vi er, uansett hva vår bakgrunn er.
For de fleste av oss er veien frem både humpete og lang, og ofte havner vi både på sideveier og gale veier. Men vi er aldri alene. Kristus er med oss, og han peker på våre søsken og venner som har gått foran oss, og som går med oss, støtter og hjelper oss.
Så ender vi opp der, slik det lyder i dagens hallelujavers:
«Hellig Olav, du som jubler med himmelens engler, be for oss at vi må bli verdige til å frembære vårt lovoffer for Kristus.»
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som det var i opphavet, så nå og alltid, og i all evighet. Amen.