Mandag den 27. januar feiret nuntius til de nordiske land, erkebiskop Henryk Józef Nowacki, pontifikalmesse i St. Olav domkirke i Oslo. Bispedømmets prester koncelebrerte. Anledningen for nuntius' besøk er biskop Eidsvigs årlige middag for sine prester.
Prekenen følger under i norsk oversettelse.
Deres Eksellense, kjære Biskop
Kjære prestebrødre,
Kjære brødre og søstre,
Jeg
hilser hjertelig Biskop Schwenzer, dere, kjære prester, som sammen med
meg feirer dette hellige messeofferet og deltar i møtet i begynnelsen av
det nye året 2014.
I dag har vi mulighet til å uttrykke felles takknemlighet overfor Gud for det siste året, og mest av alt for prestedømmets gave og kallets mysterium. Det er gaven som vi ikke har mottatt for oss selv, men for Kirken, for fellesskapet, for å dele det med våre søstre og brødre.
Jesus
valgte oss, stolte på oss, elsket oss mer enn andre for at vi skulle
adlyde og fullføre Hans befaling: "Gå derfor og gjør alle folkeslag til
disipler! (...) og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se,
jeg er med dere alle dager inntil verdens ende" (Matt 28:19-20).
Jesu
befaling er fortsatt gjeldende. Det er en oppfordring til hele Kirken,
men særskilt til oss prester som Jesus har kalt til å forkynne Hans
evangelium og lede mennesker til Gud. Det er et kall til evangelisering.
Vi er alle kalt til å være misjonærer! Hver av oss må
gjenkjenne hvilken vei en skal følge, og hvilke metoder og virkemidler
som må brukes for å nå folks hjerter og menneskets indre - hvor det
skjules hemmeligheter, smerte, fortvilelse, ubesvarte spørsmål og frykt
uten noe håp om å fjerne den. Vi må nå de lengste og mest skjulte
hjørnene av menneskelivet og legge igjen håpets lys og gledens frø.
Vår preste-, misjons- og evangeliseringstjeneste bør ha en dynamikk som går utover seg selv, og åpner opp uten å utelukke noen.
Kjære dere, Jesus forkynte det glade budskap til alle mennesker, på hvert sted og ved enhver anledning.
Det
er ikke lette forhold for dere å forkynne evangeliet under her i
landet. Dere blir ofte grepet av motløshet og tretthet, og føler dere
ensomme. Ikke alt kunne blitt realisert slik dere hadde planlagt
tidligere.
Pave Frans i sin apostoliske ekhortasjon med tittelen "Gledens Evangelium" ("Evangelii Gaudium") forklarer at evangelisering krever tålmodighet og må påregne begrensninger.
Vi må ta vare på kornet og ikke miste ro på grunn av ugresset som hele tiden dukker opp i vårt arbeid. Presten er såmannen som ser det voksende ugresset i kornet, men reagerer ikke dramatisk og slår alarm. Han finner en måte å forkynne Guds ord på, til tross for utfordringene.
Paven oppfordrer oss til å studere tidens tegn og følge nøye med på endringene som skjer rundt oss. Han nevner noen utfordringer i den moderne verden:
Ingen glede og håp. Angst og fortvilelse kommer snikende inn i hjertene til mange mennesker, selv i rike land. Ofte slokner livsgleden og meningen med livet og lidelsen dør, tristhet og depresjon overtar plassen.
En likegyldighetens globalisering utvikler seg. Uten å være klar over det, blir vi ikke i stand til å vise medfølelse overfor andres smerterop, gråter vi ikke på grunn av andres tragedie, bryr oss ikke om dem - som om ansvaret for dette ikke angår oss.
Velstandskulturen, skriver pave Frans, fratar mange følsomheten, utvikler egoisme og avvisning av de svake og syke, samt beskriver dem som unødvendige rester vi må bli kvitt.
Vi er også vitner til en stor forfølgelse av kristne, som i noen land har nådd et alarmerende nivå av hat og vold.
Sekulariseringsprosessen har en tendens til å begrense troen til den private og indre sfære. Det kan virke, mine kjære, som om i denne såpass vanskelige og kompliserte situasjonen, alt har gått tapt, og Kirken ikke har noe å si. Den som tenker slik, tar feil. Det er nettopp denne nye situasjonen som gjenskaper behovet for evangelisering.
Kirkens bidrag til den moderne verden er enorm. Mange prester, misjonærer, nonner gir av kjærlighet sin tid og hele sitt liv. Det åpner opp nye muligheter for oss til å evangelisere, og utvide horisontene.
Vi har alle behov for den evangeliske dynamikk som bringer håp, lys og glede til folket. Vi trenger evangeliets oksygen.
Hvert menneske lengter i sitt dypeste indre etter en annen glede, ikke den som verden gir, men etter det sanne lys som skulle skinne over ens liv og beslutninger, ikke bare de små lysene som sprekker raskt som en såpeboble, og etterlater ingenting.
Mange mennesker som er nær oss, søker bevisst eller ubevisst etter den sanne lykken, håpet og meningen med livet. Derfor bør vi forsvare oss mot den motløshet og resignasjon som kan svekke og kanskje til og med drepe entusiasmen og dynamikken i forkynnelsen av Det gode budskap.
Ofte står vi i fare for å klage, særlig når det oppstår vanskelige saker eller når vi må bære vårt eget kors. I slike tider må vi huske at Herren er nær, men vi kjenner Ham ikke igjen. Han går sammen med oss. Han ønsker til og med å snakke med oss, men vi hører Ham ikke. Også i de vanskeligste stunder er han alltid sammen med oss. Klageånden frarøver oss håpet, og det er derfor vi må forsvare oss mot fristelsen til å klage.
Ikke la dere bli frarøvet evangeliseringsgleden, sier paven. Gledens evangelium er det ingenting og ingen som kan ta fra oss. Sykdommer i den moderne verden og i Kirken bør ikke være en unnskyldning for å redusere vårt engasjement og vår lidenskap. Sykdommene skal ses på som en utfordring gitt oss for å vokse og bli styrket.
Kirken er et hjem hvor døren alltid er åpen, for at alle skal kunne finne fred og glede her. Jesus oppfordrer oss til å komme ut av vårt menighetskontor, fra vår leilighet, og fører oss til utkantene av menneskelivet og dets problemer og vanskeligheter. Kirkens historie er historien om ofrene og den daglige kampen for livet tilbrakt i tjenesten, tålmodig og møysommelig arbeid på ofte steinete bakker, et arbeid som kan gi "svette i panna".
Mine kjære brødre, for ikke å miste gleden og entusiasmen i dette store evangeliseringsarbeidet, for ikke å mangle håp, trenger vi fullstendig å betro oss til Jesus og Hans mor Maria.
Pave Benedikt XVI har i en av sine taler sagt at ”den sentrale oppgaven til presten er å bringe Gud til mennesker. Det kan han gjøre kun når han kommer fra Gud, lever med og for Gud. Det faste grunnlaget for prestens liv er Gud selv. Denne teosentrismen i prestelivet er viktig, spesielt i vår verden. Presten bør virkelig kjenne Gud innenfra og slik bringe Ham til folk. En sådan prestetjeneste trenger menneskeheten nå." (22.12.2006).
Det er nemlig troen på Gud, den jeg kjenner og elsker, som gir mening til hele mitt evangeliske arbeid - og binder alt sammen. Hvis ikke mister jeg grunnlaget for livet, og kommer til å mangle god jord hvor alt kan trives og vokse.
Det er derfor vi prester trenger å leve i bønn for å påkalle Gud som den levende Gud, og søke tilflukt i Ham både i vanskelige og gledelige øyeblikk.
På denne måten, i motsetning til den utbredte likegyldighets, velstands og sekulariseringskulturen, kan vårt vitnesbyrd og vår evangeliseringsmisjon utføres, og på ny gjøre det mulig å vise Gud i vår verden, Ham som elsker mennesket og venter på dens tilbakevending.
Måtte deres forkynnelse derfor gi næring til dem som bor her i landet, og skjønnheten i prestelivet være til glede og støtte for dem som tror på Kristus. Sammen med deres biskop må dere med ord og gjerning bygge Guds hus som er Kirken på denne norske jord. For deres folk må dere være hyrder som elsker sine troende, og hele tiden vandre med dem på livets veier.
Mine kjære brødre i Kristi presteskap,
La oss stole på Den Hellige Ånd, for "på samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet." (Romerne 8:26). La oss bli ledet av Den Hellige Ånd slik at Han kan opplyse, veilede og anspore oss slik Han ønsker. Han er Herre over historien. Han vet hva som trengs i hver periode i historien, og hver gang og i hvert øyeblikk.
Sammen med Den Hellige Ånd er alltid Maria iblant oss, så be henne hver dag:
Om den uselviske trosgaven,
Om den lidenskapelige tjenestens gave,
Om kjærlighetsgaven til de fattige, måtte gledens evangelium nå alle og ingen bli fratatt dets lys.
Maria, nyevangeliseringens stjerne
Be for oss. Amen.