Kongolesiske søster Angélique Namaika (46) har viet sitt liv til å hjelpe ofrene for Herrens motstandshær (LRA), en ugandisk opprørsgruppe som i 2005 flyttet over grensen til Den demokratiske republikken Kongo. Brutaliteten er enorm, og ofrenes traumer store.
Nå har FNs høykommissær for flyktninger tildelt henne den prestisjetunge Nansenprisen 2013 for arbeidet i det nordøstlige Kongo blant de mest sårbare: unge kvinner og foreldreløse barn drevet på flukt og mishandlet av LRA.
30. september ble hun hyllet av en rekke artister og internasjonale organisasjoner i Genève da hun offisielt mottok Nansenprisen.
***
Denne uken har hun vært i Norge for møter med Utenriksdepartementet, Flyktningehjelpen og det kongolesiske miljøet i Norge. Det er fredag ettermiddag når jeg møter en sliten, men glad prisvinner i Flyktningehjelpens lokaler i Oslo sentrum - godt pakket inn i en norsk lusekofte.
Tiden er knapp, vi går rett på sak.
— Angélique: I 1993 trådte du inn i Augustinersøstrene av Dungu og Doruma. I 2000 avga du dine evige løfter. Hva er ordenens apostolat?
— Kongregasjonens kall er å hjelpe de syke og å fremme kvinners rettigheter. Vår spiritualitet er basert på hjertets enhet, hjertets enhet i Herren.
— Du har viet ditt liv til å hjelpe hundrevis av internt fordrevne, misbrukte og traumatiserte kvinner gjennom "Senter for reintegrering og utvikling". Kan du fortelle oss om kvinnenes skjebner og utfordringene de møter i kampen for et normalt liv?
— Kvinnene jeg jobber med, er utsatt for fryktelige overgrep. Barn, unge jenter, bortførte mellom 11-14 år gamle. Noen dukket opp igjen fra villmarken etter fem år, mange med barn. Etter bortføringen ble de umiddelbart gitt bort til opprørerne som deres koner, og utsatt for seksuelle overgrep fra dag én. Beviset for dette er det faktum at de kommer tilbake med egne barn, men også smittet av seksuelt overførbare sykdommer.
—Noen av kvinnene kommer tilbake med leppene kuttet av. Andre har vært vitne til at LRA drepte deres ektemenn, og de ble derfor eneforsørgere med mange barn.
— Vi hjelper også kvinner hvis barn er kidnappet. En av disse opplevde at tre av hennes barn ble bortført: En ble drept ute i villmarken, den andre kom hjem med kjønnssykdommer, den tredje returnerte med begge hendene kuttet av.
— Den siste kategorien er de foreldreløse. LRA er ikke interessert i å beholde barna. Etter å ha drept moren, for eksempel fordi hun ikke var sterk nok til å fungere som bærer, forlater de bare barna. Noen forbipasserende forbarmer seg over dem og tar dem med til leirer for internt fordrevne. Men der har de ikke alltid ressurser til å mate og gi dem melk, så de overføres til meg. Dette er både gutter og jenter.
– Noen av barna har også vært tvunget til å drepe andre barn, for eksempel hvis noen ble tatt i rømningsforsøk, for å inngi frykt og vise hva som skjer dersom du forsøker å rømme.
– Dette er de menneskene vi forsøker å hjelpe.
– Du har tidligere sagt at noen av kvinnene også blir frosset ut av sine egne familier og lokalsamfunn etter det de har opplevd ?
– Ja, dette skjer, men er heldigvis ikke så vanlig. Da regjeringsstyrker startet en offensiv mot LRA, forberedte vi befolkningen på at barn kunne returnere fra villmarken, men at disse barna var uskyldige og ble tvunget inn i LRA. Lokalbefolkningen var redde, de hørte historier om at barna fikk injeksjoner som forvandlet dem til onde mennesker. Vi iverksatte derfor flere opplysningskampanjer som fortalte dem at dette var bortførte uskyldige barn. Vi oppfordret også lokalbefolkningen til å bli vertsfamilier, mens vi lette etter deres ekte familier.
— Jeg kjenner en jente som ble bortført som 13-åring. Da hun returnerte, ble hun avvist av moren, som hevdet at datteren ble kidnappet fordi hun var ulydig hjemme. Jenta ble deretter kastet ut hjemmefra. Hun var en tidligere bekjent som jeg hadde lært å bake og sy. Hun kom til meg og klaget sin nød og ba meg ta hånd om barnet sitt som et minne om henne - selv brydde hun seg ikke lenger om å leve eller dø. Jeg ba henne imidlertid om å bli værende hos barnet og meg, mens jeg forhandlet med moren. Etter en måned tok moren imot henne igjen, og i dag lever de under samme tak og har det bra.
— Hva slags type hjelp får de på senteret, og hvilke ressurser har du til rådighet?
— Først og fremst: Det grunnleggende formål er å lære dem noe. Holder de seg aktive, tenker de mindre på grusomhetene. Det var vondt å se at de daglig måtte gå fra dør til dør og lete etter arbeid for å kunne brødfø sine familier.
— Vi lærer dem å sy, bake, lage mat og drive jordbruk. De får også lese- og skriveundervisning. Dette er svært viktig, for de må lære seg å snakke offentlig og ikke være redde for å si sin mening når noe diskuteres i lokalsamfunnet. De må bli en integrert del av samfunnet.
— Vi fokuserer mye på baking, produsering av bakevarer som selges. Dette er en god og rask måte å tjene penger på. Inntektene går til å arrangere ulike aktiviteter. Andre inntektsbringende kilder er sying og landbruk.
Har du møtt motstand fra enkeltpersoner eller samfunnet som helhet?
— Jeg har støtt på hindringer, men husk at jeg hadde en visjon: Jeg visste hva jeg ville utrette, og måtte bare fortsette. Et eksempel: Jeg ville kjøpe en eiendom for å kunne bygge et hus. To ganger måtte jeg rett og slett gi opp og forlate stedet, nå er det tredje gang at jeg har bygget et hus for aktivitetene våre.
— Noen ganger ble jeg også kritisert av folk som prøvde å motarbeide meg, særlig med tanke på de foreldreløse: «Hvorfor alt dette bryet med dem? Det gir jo ikke inntekter. De spiser jo bare og bidrar ikke med noe. Finn heller noe annet å gjøre.» Noen trodde også at jeg fikk mye penger siden jeg iblant reiste utenlands for å informere om arbeidet. Dette var rett og slett ikke sant: Det er først nå, med Nansenprisen, at jeg har fått økonomisk støtte fra utlandet.
– I møte med all denne ondskapen og grusomheten: Er det vanskelig å beholde troen på en nådefull og kjærlig Gud?
– Denne ondskapen kommer fra mennesket, ikke fra Gud. Gud er alltid tilstede, tålmodig - ventende på at mennesket kommer til Ham for tilgivelse.
– Konflikten startet for lenge siden, allerede i 1986. Husk at de fleste av LRAs soldater en gang var barn som ble kidnappet og indoktrinert. De er uskyldige. Jeg ber for dem, at Gud måtte gi dem nåde til omvendelse. LRA har ikke lenger noen mål, de bare kidnapper barn, de ønsker ikke engang å overta makten. Det er planløst. Jeg ber om at de kan vende hjem til sine familier, som trenger dem.
De siste ukene må ha vært som et stort eventyr. Nylig fikk du også møte pave Frans i Vatikanet. Hva sa han?
– Jeg sa til paven at jeg kommer fra Kongo og bærer med meg i hjertet alle barna og kvinnene som er ofre for LRA, og jeg ba han velsigne dem. Jeg ba han også om å velsigne meg, slik at jeg kan holde motet oppe og fortsette kampen. Han fortalte at han kjenner til arbeidet mitt, ga velsignelsen og ba meg fortsette å hjelpe flyktninger!
– Hvordan kan kirkesamfunn og organisasjoner i Europa støtte prosjektet?
– Det vi konkret trenger, er et sted å holde lese- og skrivekursene. Vanligvis foregår dette utendørs, uten tavler og andre grunnleggende hjelpemidler. Å kunne betale de frivillige som driver undervisningen, ville også vært flott.
– For øyeblikket finnes det ikke noen strukturell løsning for de foreldreløse. De bor i mitt eget lille hus med to rom. Jeg skulle gjerne sett at de fikk sitt eget sted, et senter hvor de kan bo. De trenger også medisiner, en del har mangelsykdommer grunnet underernæring i tidlig barndom. De foreldreløse er de mest sårbare av alle.
– Hvordan ser fremtiden ut for deg og ditt prosjekt?
– Vi vet aldri hva fremtiden bringer. Jeg kan bare fortelle om mine drømmer. Behovet er stort, og takket være Nansenprisen kan vi nå hjelpe enda flere kvinner og innlemme dem i vårt fellesskap.
– Jeg ønsker også å takke Den katolske kirken her i Norge for støtten. Å spre informasjon i media er et viktig bidrag overfor disse sårbare kvinnene, avslutter sr. Angélique Namaika, som nå returnerer til hjemlandet - fast bestemt på å fortsette kampen for krigens ofre.