UTTALELSE OM BORGERKRIGEN I SYRIA FRA JUSTITIA ET PAX (JP) I OSLO KATOLSKE BISPEDØMME
Borgerkrigen i Syria har allerede krevet over 100.000 menneskeliv, og millioner er på flukt. Nå truer en ytterligere opptrapping som følge av vestlig militær intervensjon. Er det grunn til å tro at enda flere aktive deltagere i krigshandlingene vil bringe noe godt med seg?
Intervensjonen er begrunnet i at Assad-regimet skal ha brukt kjemiske stridsmidler. Den synlige viljen til å bruke makt uten at sakens faktum er klarlagt, inngir ikke tillit. Kommisjonen for Rettferdighet og Fred (JP) ser derfor svært positivt på at mulige intervensjonsmakter, som Frankrike og USA, etter press etter hvert har inntatt en mer forsiktig rolle. Det er grunn til å tro at FN-undersøkelsene ikke vil gi oss fasiten på hvem som står bak gassangrepet utenfor Damaskus. Det er derfor å håpe at tilbakeholdenheten vedvarer. Det er imidlertid å frykte at den ikke vil gjøre det. Det påhviler derfor Den katolske kirke også i Norge å la sin stemme høre i forkant av et slikt viktig valg, som dreier seg om liv og død, og ytterligere materielle ødeleggelser.
Det er i hele Den verdensvide katolske kirke stor motstand mot en vestlig militær intervensjon i Syria. Pave Frans har klart talt i mot, og lørdag 7. september var det i hele Kirken en spesiell bønn- og fastedag for fred i Syria. Lokalkirkene i Midtøsten er også tilnærmet unisone motstandere mot en slik militær intervensjon.
Det heter i Moseloven at «Du skal ikke slå i hjel». Og i Bergprekenen sier Kristus selv: «Men jeg sier dere at dere ikke skal gjengjelde angrep. Tvert imot; om noen slår deg på ditt høyre kinn, vend også det andre til.» Tross dette inntar ikke Kirken en totalt pasifistisk holdning til bruken av militærmakt. Kirken har til alle tider ment at militær makt i visse tilfeller kan forsvares – «teorien om rettferdig krig» - men terskelen er særdeles høy. JP kan ikke se at dagens situasjon rettferdiggjør et militært angrep på Syria. Et minimumskrav må være at militærmakt kun benyttes i overensstemmelse med folkeretten. Folkeretten og respekten for denne er i seg selv av uvurderlig verdi for å sikre freden, og må i størst mulig grad beskyttes og styrkes.
Forenklet kan man si at krigshandlinger bare kan begrunnes i selvforsvar, eller når FNs sikkerhetsråd med hjemmel i FN-pakten beslutter intervensjon. Det finnes et viktig unntak fra dette, nemlig intervensjon på humanitært grunnlag når forbrytelser mot menneskeheten begås i massivt omfang. I tilfelle må formålet være å sette et land under administrasjon for å stanse volden. Det siste er i øyeblikket ikke en aktuell problemstilling i Syria.
Bruk av kjemiske stridsmidler er nesten universelt ansett for å være folkerettsstridig. Det samme gjelder imidlertid en straffeaksjon som ikke er omforent i FNs sikkerhetsråd. Den som setter seg ut over folkeretten, må være forberedt på at andre vil gjøre det samme ved neste korsvei. Hvordan vil USA og andre reagere på at Russland skyter missiler mot opprørerne i Syria neste gang det hevdes å foreligge et gassangrep fra opprørsgruppene? En straffeaksjon som med stor grad av sannsynlighet rammer andre enn de skyldige, er en dårlig begrunnelse for å bryte folkeretten. Dersom det er Assad og hans regime som står bak den forbrytelsen som et gassangrep mot sivile innebærer, er straffedomstolen i Haag rette instans for utøvelse av rettferdighet, ikke amerikanske krigsskip i Middelhavet.
Det kan innvendes at ingen pr. dato er i stand til å arrestere Assad. Dette er en dårlig innvending. Det avgjørende er at rettferdighet til slutt skjer fyldest slik vi har sett i kjølvannet av krigen på Balkan. De som benytter kjemiske stridsmidler skal vite at de er jaget over hele kloden inntil de står for en dommer.
Det kan også innvendes at en aksjon er nødvendig av preventive grunner. Men det er mer enn tvilsomt om en aksjon som rammer den ene part, vil ha den ønskede effekt. For det første vet ingen hvordan regjeringen i Syria vil reagere. Mange har advart om at selv en begrenset intervensjon fra vestlig side kan føre til ytterligere eskalering av borgerkrigen, og gjøre den til en full regional konflikt. For det andre får den andre part en interesse i at slike våpen faktisk blir brukt.
Det kan i øyeblikket se ut til at en løsning på krisen kan være at Syria setter sine kjemiske våpen under internasjonal kontroll. Dette ville være en svært positiv utgang på saken. Dels vil risikoen for at Assad-regimet krysser «den røde linjen» være eliminert. Dels vil opprørsstyrker ikke lenger ha insitament til å benytte de kjemiske våpen de måtte ha, for så å legge skylden på motparten i håp om å fremprovosere militær intervensjon. Borgerkrigen er ikke med dette løst, men en slik utgang vil være en suksess for det internasjonale samfunn som kan gi håp om at man kan enes om å presse frem en fred i Syria. Det er vanskelig å se noe annet motiv for motstand mot denne løsningen, enn en agenda som går ut på at borgerkrigen skal vinnes militært av opprørssiden.
Kommisjonen for Rettferdighet og Fred i Oslo katolske bispedømme – i samråd med biskop Bernt Eidsvig – tar på dette grunnlag avstand fra en utenlandsk intervensjon i Syria. Vi slutter oss til pave Frans innstendige bønn til alle involverte parter om å velge forsoningens vei, og forlate ambisjonen om en militær seier. Særlig hviler et tungt ansvar på vetomaktene i FNs sikkerhetsråd om å finne sammen for å løse borgerkrigen. Uten «drivstoff» utenfra ville krigen neppe ha fått et omfang og vært så destruktiv som vi nå ser. Vi merker oss også at vi med dette er på linje med en rekke uttalelser fra ledende representanter for katolske og andre kristne kirker i Syria og Midtøsten, som alle advarer mot en ytterligere opptrapping av krigen. Vi har tillit til at våre brødre og søstre i de land som mest direkte er berørt av krigshandlingene, evner å vurdere hvordan Kristi budskap om fred og forsoning best kan virkeliggjøres i den tragiske situasjon som er oppstått.