Utviklingsminister Heikki Holmås (SV) besøkte mandag Vatikanet og utenriksminister Dominique Mamberti. Temaet for møtet var kvinnerettigheter, utviklingspolitiske spørsmål og minoriteter.
Utviklingsminister Heikki Holmås (SV) i Vatikanet mandag.
Både barneminister Inga Marte Thorkildsen og utviklingsminister Holmås har kommet med kritiske uttalelser i media om det de mener er Den hellige stols blokkering i FN av såkalte reproduktive rettigheter – i praksis tilgang til prevensjon og abort. Den hellige stol har hatt permanent observatørstatus i FN siden 1964.
I mars i år hevdet barneminister Thorkildsen at Vatikanet går i "allianse med reaksjonære stater som Iran", med en "helt annen agenda enn å bringe kvinners rettigheter fremover". Uttalelsene falt til Verdens Gang i forbindelse med et møte i FNs kvinnekommisjon.
I en pressemelding fra Utenriksdepartementet før gårsdagens møte heter det at Norge og Den hellige stol har "god dialog om internasjonal nedrustning og arbeidet for utsatte religiøse minoriteter". Utviklingsminister Holmås etterlyser imidlertid en mer "progressiv rolle" fra Vatikanet rundt prevensjon og abort.
– Millioner av kvinner verden over lider fordi de ikke har tilgang til prevensjon eller trygg abort. Mangel på seksualopplysning og -rettigheter gjør det vanskeligere å bekjempe hiv og aids. Det går ut over barn og voksne i fattige land. Med en ny pave håper jeg Vatikanet vil spille en mer progressiv rolle for kvinners rettigheter enn tidligere, sier Holmås.
Katolsk.no tok en prat med utviklingsministeren, som akkurat hadde landet på Gardermoen etter besøket i Roma.
Du sier at kampen mot HIV og AIDS svekkes av mangelfull seksualopplysning- og rettigheter, og peker her indirekte på Den katolske kirke. Men Kirken har vært i fronten siden epidemien startet, både gjennom forebygging, informasjon og utdanning – samt pleie. Kan uttalelsene tolkes som litt arrogante og belærende når de gis til en aktør som har vært til stede på bakkenivå siden epidemien startet?
– Den katolske kirke gjør en veldig viktig innsats, både i forhold til pleie av mennesker som har fått HIV, og mye arbeid på forebygging. Samtidig mener jeg det er en klar svakhet at prevensjonsbiten, helheten i familieplanleggingspolitikken, blir betydelig svekket av de deler som Den katolske kirke velger å utelate.
– Dette var en av de tingene vi tok opp, og jeg utfordret Vatikanet til å gå nærmere inn på de teologiske og moralske diskusjonene rundt prevensjonsspørsmålet. Der har vi et tydelig standpunkt. Jeg mener også at her må det være en diskusjon innad i Den katolske kirke om hva det er man bør stå for.
– Her hjemme i Norge er det jo en betydelig bredde blant katolikkene i dette spørsmålet, og jeg synes det hadde vært spennende å lytte til den debatten som pågår. Utenriksminister Mamberti viste først og fremst til tidligere politikk rundt dette fra foregående paver, men var interessert i å fortsette diskusjonen på et senere tidspunkt. Vi hadde en god tone.
Den katolske kirke betjener 26% av verdens helseinstitusjoner, med over over 117 000 enheter – inkludert sykehus, klinikker og barnehjem. Ser utviklingsministeren viktigheten av å alliere seg med kirker og trosbaserte hjelpeorganisasjoner?
– Ja. Både kirken og ulike trossamfunn driver denne typen arbeid basert på en non profit-basis, og utgjør en viktig del av helsestellet mange steder. Staten Norge har jo selv et samarbeid med og sett hvordan religiøse institusjoner var noen av de første på en rekke områder i ulike land – og utgjør et veldig viktig bidrag. Jeg ser at det er slik internasjonalt, både muslimske og kristne trossamfunn tilbyr helsepleie som en del av sitt arbeid– både i menighetene, men også uavhengig av hvilken religion man bekjenner seg til.
Begrepet 'reproduktive rettigheter' kan tolkes ulikt. Den katolske kirke støtter selvsagt kvinners rett til å bestemme over egen seksualitet og bedriver selv informasjons- og seksualopplysningskampanjer. Men når det gjelder retten til abort er dette som kjent svært problematisk for Kirken, som lærer at livet starter ved unnfangelsen. Hvordan kan Kirken og norske myndigheter snakke sammen videre, på tross av ulik tolkning av begrepet 'reproduktive rettigheter'?
– Det synes jeg ikke er noe vanskelig. Det er ikke uvanlig at det legges ulike ting i et begrep. For meg er det helt naturlig at reproduktive rettigheter handler om retten til seksualitet, både i og utenfor ekteskapet, retten til å sette sine egne grenser, til selv å ta valg om prevensjon og familieplanlegging – samt retten til trygge aborter dersom man ønsker det.
– Samtidig vil andre si at begrepet dreier seg om noe annet. Det ser jeg ikke på som noe problematisk, så lenge vi er tydelige på hva vi mener og hva vi kan samarbeide om.
I pressemeldingen fra UD trekkes samarbeidet om nedrustning og religiøse minoriteters rettigheter frem. I kjølvannet av omveltningene i Midtøsten føler mange kristne og andre minoriteter seg usikre på fremtiden. Ble dette konkret diskutert under møtet?
– Ja. Dette er et av de temaene hvor jeg inviterte til videre dialog og samarbeid. I alle samfunn er minoritetene mer utsatte enn andre, enten man tilhører en seksuell minoritet – som er lovlig eller ikke lovlig i landet – eller en religiøs. Diskusjonen om hvordan kirken og andre trossamfunn kan bidra til å ivareta minoriteters rettigheter gjennom interreligiøs dialog, er viktig for oss. Her mener jeg at Vatikanet både kan spille og spiller en viktig rolle, og jeg inviterte til å se på områder vi kan samarbeide tettere om.
– Selv trakk jeg fram et eksempel fra et nylig besøk i Tanzania, hvor jeg traff representanter både fra muslimske, katolske og protestantiske trossamfunn som var veldig bekymret for utviklingen, og ønsket et samarbeid for å bevare toleransen og respekten for andres religiøse standpunkter – og unngå at religion blir en skillelinje.
– Akkurat nå er jeg på vei til Oslo Forum 2013, som er en diskusjonsarena for nettopp dialog og fredsforhandling. Her er religionsaspektet lagt inn i deler av programmet, for eksempel arbeidet blant kriminelle bander i El Salvador, hvor Den katolske kirke har spilt en viktig rolle. Dette arbeidet fikk jeg se med egne øyne da jeg, arrangert av Caritas, besøkte landet i januar i år.