Når pave Benedikt nå akter å gå av som pave, finnes det formelle grunnlaget for hans beslutning i kirkerettens kanon 332 par. 2, hvor det heter at
Hvis paven går av fra sitt embede, er det for at avgangen skal være gyldig, nødvendig at den skjer fritt og blir tilkjennegitt på passende måte, men det er ikke nødvendig at noen aksepterer avgangen.
Paven er med andre ord helt suveren i denne saken.
Det er få paver gjennom historien som har abdisert, så Benedikt XVI er i et eksklusivt selskap. Imidlertid består dette selskapet av både verdige og uverdige eks-paver.
Den første abdikasjonen skjedde i 235. Den hellige pave Pontian (230-35) ble arrestert og sendt for straffarbeid i gruvene på Sardinia. Han visste at han ikke ville overleve, og for å forhindre at den unge Kirken i Roma ble uten ledelse, la han ned sitt embete for at en etterfølger kunne velges. Dette regnes ikke som en frivillig, men en påtvunget abdikasjon som en del av hans martyrium.
Den neste mulige abdikasjonen skjedde i kjølvannet av de voldsomme kristenforfølgelsene under keiser Diokletian (284-305). Forfølgelsene fikk katastrofale resultater for historikerne, for i Roma ble de pavelige arkivene tatt og ødelagt. Ifølge Liber Pontificalis ga den hellige pave Marcellinus (296-304) etter under forfølgelsene og overleverte kopier av Skriften, åpenbart frembar han også røkelse for hovedguden Jupiter. Mange prominente medlemmer av hans presteskap, inkludert presbyterne Marcellus, Miltiades og Sylvester, som alle skulle bli paver, ble senere sagt å ha gjort det sammen med ham. Marcellinus’ skyld skulle fremgå av det faktum at hans navn ble fjernet fra den offisielle pavelisten og at den hellige pave Damasus I (366-84) fullstendig ignorerte ham da han komponerte vers til ære for tidligere paver.
På slutten av 400-tallet og begynnelsen av 500-tallet er det klart at Marcellinus’ apostasi (frafall) var åpent innrømmet, og det ble gjort anstrengelser for å sette det i et gunstig lys. For eksempel forteller Liber Pontificalis at han ble beordret til å ofre og lystret, men noen dager senere ble fylt av samvittighetsnag for sin svakhet. Han ble så halshogd sammen med tre andre på keiser Diokletians ordre. Liber Pontificalis skriver at han på denne måten sonte sin brøde gjennom sin martyrdød. I virkeligheten finnes det ingen bevis for hans martyrium; ingen på 300-tallet ser ut til å ha hatt noen anelse om det,
Men det er klart at hans overgivelse av de hellige bøker diskvalifiserte ham fra prestestanden. Hvis han ikke ble direkte avsatt (som noen forskere hevder), må han selv ha forlatt Kirken. Men vi har ingen opplysninger om en eventuell avsettelse eller abdikasjon, så vi kan ikke helt avvise at historien om Marcellinus’ frafall skyldes en senere bakvaskelse. Identiteten til både Marcellinus’ og hans etterfølger Marcellus I (308-09) blir av og til trukket i tvil, for eksempel mangler Marcellinus i den hellige Hieronymus’ martyrologium, og deres identitet kan ikke fastslås med 100 % sikkerhet på grunn av de intense forfølgelsene og ødeleggelsen av arkivene. Noen mener at Marcellinus og Marcellus var en og samme person.
Noen insisterer på å ha med den hellige pave Liberius (352-66) på listen over abdiserte paver, men dette er ytterst tvilsomt. Han ble sent i 355 forvist til Beroea av keiser Konstantius II (337-61), og det romerske presteskapet sverget straks høytidelig ikke å anerkjenne noen annen biskop av Roma så lenge Liberius levde. Men etter få måneder føyde de seg etter keiserens krav og valgte erkediakonen Felix til biskop av Roma. Keiser Konstantius sørget for at han ble konsekrert av tre arianske biskoper som pave Felix II (355-65). Det synes som om Roma fra 357 til 365 hadde to biskoper; Liberius i Lateranpalasset fra 358 og Felix etablert i forstedene.
I forfalskninger av pave Liberius’ livshistorie fra 500-tallet blir Felix II fremstilt som en helt, mens Liberius ble presentert som en forræder mot ortodoksien og en forfølger av de troende, og fra da av gjaldt Felix som rettmessig pave. Noen historikere har fremmet den teorien at Liberius abdiserte, slik at de kunne få plass til Felix (II), men dette betraktes som historisk tvilsomt. I dag anerkjennes Liberius som rettmessig pave og Felix (II) som motpave.
Noen ganger ble pavene presset til å gå av, og den hellige Sylverius (536-37) ble påtvunget en abdikasjon. Han ble arrestert i mars 537 og stilt for krigsrett. Her ble han fratatt palliet, degradert til munk og den 11. mars 537 forvist til Patara, en havn i Lykia (Sørvest-Anatolia). Keiser Justinian ga imidlertid ordre om at Sylverius skulle sendes tilbake til Roma og gis en rettferdig rettssak. Hvis han ble funnet skyldig, skulle han få et annet sete; hvis han var uskyldig, skulle han gjeninnsettes som pave. I Roma hadde general Belisar i mellomtiden kalt sammen presteskapet og gitt dem ordre om å velge ny pave, og den 29. mars ble den ærgjerrige diakonen Vigilius valgt til ny pave (537-55). Han ville ikke finne seg i at Sylverius skulle få en ny sjanse, så da den gamle paven kom tilbake til Roma, fikk han ham utlevert og sendt med to vakter til øya Palmarola i Gaeta-gulfen. Der ser hans abdikasjon ut til å ha blitt tvunget frem den 11. november 537. Kort etter, antakelig den 2. desember, døde han der eller på naboøya Ponza som offer for sulten og strabasene.
Vi har et tvilstilfelle med den hellige pave Martin I (649-53), som i 653 ble arrestert av bysantinerne og sendt til Konstantinopel som fange. Ikke bare unnlot den romerske kirken å sende ham hjelp for å lindre hans lidelser, men i strid med hans forventninger og uttrykte ønske, utpekte de en etterfølger mens han fortsatt var i live. Under press hadde presteskapet i Roma nemlig sommeren 654 valgt den hellige Eugenius I (654-57) til ny pave. Til tross for sin skuffelse abdiserte Martin ikke, og han må derfor regnes som regjerende pave til sin dødsdag den 16. september 655. På den andre siden fordømte Martin ikke Eugenius I som motpave, så han på sin side regnes som rettmessig pave fra sitt valg. I litt over et år hadde Kirken altså to legitime paver samtidig.
Så en liten titt inn i «Den mørke tidsalder» (Saeculum obscurum) (882-1046), da det var en rekke uverdige paver. Etter at pave Johannes XII (955-64) ble drept av en ektemann som overrasket paven i seng med hustruen, unnlot romerne å kalle tilbake Leo VIII (963-65), den tyske keiser Otto Is (962-73) pave. De ønsket en reformator i stedet for en libertiner, og geistlighet og folk valgte Benedikt V (964-66) til pave. Men den rasende keiseren så på valget som innblanding i sine rettigheter, så han dro med en sterk hær mot Roma. Otto omringet byen, og selv om de gamle murene sto mot, truet hungersnøden, så borgerne ga til slutt etter og utleverte Benedikt. Keiseren og pave Leo kunne igjen innta byen.
Straks ble det holdt en synode i Lateranet hvor Otto og Leo presiderte. Den fordømte Benedikt som en usurpator (noe han faktisk var hvis Leo VIII var en legitim pave). All motstand ser ut til å ha gått ut av Benedikt, og han ba ifølge kronikøren Liutprand (d. 972) om unnskyldning, men nektet ydmykt å forsvare seg. Selv om han var sann pave, var Benedikts stilling svekket av det faktum at han hadde deltatt i valget av sin rival Leo VIII, noe synoden ikke unnlot å fremheve. Han ble formelt fratatt sine pontifikale klær og insignier, hans pallium ble skåret i stykker og hans hyrdestav ble brukket i stykker over hans hode av Leo selv mens han lå utstrakt. Deretter ble han degradert til rang av diakon og ble forvist til Hamburg, Liutprands fortelling om at Benedikt selv tok av seg sine pavelige klær, er sannsynligvis oppdiktet for å antyde at han abdiserte frivillig, noe ingenting tyder på. Ettersom lovligheten av keiserens inngripen ikke er avklart, regnes verken Leo VIII eller Benedikt V entydig som motpaver. Begge regnes som legitime paver, og begge står i pavelisten i Annuario Pontificio.
Da pave Johannes XVIII (1004-09) døde i juni eller juli 1009, sies det at han var munk i San Paolo fuori le Mura. Det vanlige synet er han trakk seg tilbake dit kort før sin død, muligens hadde han abdisert, men omstendighetene er uklare. Muligheten for at det ikke var frivillig, men at tilbaketrekkingen kan ha blitt påtvunget ham, er svært reell. Han kan likevel tilskrives en mulig abdikasjon.
Pave Benedikt IX var en fryktelig pave på 1000-tallet. I Kirkens liste over «265 paver fra Peter til Benedikt XVI» innehar han tre plasser, pave nr 145 (1032-44), nr 147 (1045) og nr 150 (1047-48). Første gang ble han fordrevet, men ikke avsatt, andre gang abdiserte han og solgte embetet til sin gudfar, erkepresten Johannes Gratianus, som så ble valgt til pave og tok navnet Gregor VI (1045-46). Hjulpet av bestikkelser kunne Benedikt den 8. november 1047 sette seg på pavestolen for tredje gang. Fra 8. november var Benedikt de facto pave i åtte måneder til den 17. juli 1048, da keiser Henrik III (1039-56; keiser fra 1046) fikk kastet ham ut med makt fra Roma og innsatte Poppo av Brixen på pavetronen som Damasus II (1048-48). Ifølge troverdige rapporter trakk Benedikt seg til slutt tilbake til et liv i bot i klosteret i Grottaferrata.
Den simonistiske gudfar, pave Gregor VI, står også på noen lister over abdiserte paver. Vi er nå i den mørkeste middelalder, og simoni (kjøp og salg av embeter) hadde til og med nådd pavestolen. Men Gregor VI var en verdig prest, og trolig kjøpte han embetet for å redde Den hellige Stol fra Benedikt. Men kong Henrik III (1039-56) samlet et stort antall biskoper til en synode i Sutri ved Roma som han selv ledet. Kongen og synoden erklærte Gregor VI skyldig i simoni, det vil si for å ha kjøpt paveembetet, og avsatte ham. I følge noen kilder ble Gregor beveget til å vedkjenne sin straffeskyld og frivillig legge ned sitt embete, idet han bedømte seg selv uegnet til å inneha det. Men på samme måte som rapportene om at det var han og ikke kongen som innkalte og presiderte over synoden, reflekterer dette senere forlegenhet over at keiseren skulle ha tillatt seg å presidere over et konsil og dømme Kirkens øverste leder.
Den milde pave Paschalis II (1099-1118) prøvde å abdisere, men han ble stanset. Den tyske keiser Henrik V (1106-25; keiser fra 1111) tvang ham i 1111 til å innrømme kongens rett til å innsette biskoper og abbeder med ring og stav etter kanoniske valg (med kongelig samtykke) og før konsekrasjonen. Dagen etter måtte Paschalis krone Henrik V til keiser i Peterskirken. Paschalis’ kapitulasjon vakte en storm av kritikk fra reformpartiet, særlig i Italia, Frankrike og Burgund. Paven ble beskyldt for å være svak (noe som var sant) og for å være kjetter (usant). Selv var han skamfull over det han hadde gjort, og sommeren 1111 vurderte han å abdisere. Han tok av seg de pavelige klær og flyktet til en øde øy. Men det alarmerte reformpartiet hentet ham tilbake og satte ham på pavetronen igjen.
Den mest berømte abdikasjonen i pavehistorien, og den eneste som må kalles fullstendig frivillig, skjedde i 1294, da den hellige eremittpaven Celestin V (1294-94) gikk av. Han var en verdensfjern eremitt som var kjent for sin hellighet, og hans valg i august 1294 endte et tre år langt konklave. Men det viste seg snart at han var fullstendig uegnet for den romerske kuriens politiske verden, og han var klok nok til å innse det selv. Han annonserte derfor for et konsistorium kardinaler den 10. desember 1294 at han av fri vilje ga avkall på paveverdigheten. Hans etterfølger Bonifatius VIII (1294-1303) gjorde den erklæringen til offisiell kirkelig lov i den lovboken som er kjent som Liber Sextus. Celestins dekret og det faktum at Bonifatius ikke kalte det tilbake, fikk slutt på enhver tvil hos kirkejurister om muligheten av en gyldig pavelig abdikasjon.
Under jordskjelvet i L’Aquila i april 2009 ble koret i basilikaen Santa Maria di Collemaggio svært skadet, men skrinet med restene av Celestin V ble berget uskadet ut av ruinene. Da pave Benedikt XVI dro til L’Aquila for å besøke de overlevende etter jordskjelvet, tok han med seg det lange palliet som han mottok da han ble valgt til pave, men som han senere byttet i et mindre. Da han besøkte den skadde basilikaen Santa Maria di Collemaggio og æret relikviene av Celestin V, plasserte pave Benedikt det lange ullpalliet på forgjengerens skrin og etterlot det der som en gave. Var det et signal om at han aktet å følge Celestins eksempel og abdisere?
Den siste abdikasjonen før Benedikt XVI skjedde i 1415, men den kan ikke kalles fullstendig frivillig. Det store vestlige skisma (1378-1417) medførte to rivaliserende paver, en i Roma og en i Avignon i Frankrike, og på slutten kom det til og med en tredje pave, da et konsil i Pisa innsatte en «konsilpave» for å overvinne skismaet – noe som bare gjorde det verre. Den tyske kong Sigismund, senere tysk-romersk keiser (1433-37), ville få en endelig slutt på skismaet, så han fikk konsilpaven Johannes (XXIII) (1410-15) til å innkalle et konsil i Konstanz, som regnes helt eller delvis som det 16. allmenne konsil. Det møttes i 45 sesjoner fra 5. november 1414 til 22. april 1418. Konsilet avgjorde at den romerske linjen var den legitime, mens Avignon-linjen var illegitim og reformkonsilet i Pisa ble erklært ugyldig.
Etter at konsilet hadde avsatt Johannes (XXIII), gikk konsilfedrene inn i forhandlinger med den romerske paven Gregor XII (1406-15), som altså var erklært som den rettmessige. Han sa seg villig til å abdisere, forutsatt at han ble tillatt formelt å innkalle de samlede prelater og dignitærer på nytt som et allment konsil; som pave kunne han ikke anerkjenne et konsil innkalt av Johannes. Denne prosedyren ble akseptert, og i den 14. høytidelige sesjonen den 4. juli 1415 leste hans kardinal Johannes Dominici opp Gregors bulle som innkalte konsilet. Deretter annonserte grev Carlo Malatesta hans avgang. Avignonpaven Benedikt (XIII) (1394-1423) nektet å abdisere, men sviktet av alle stormakter og alle unntatt tre av sine egne kardinaler, ble han bare ignorert.
De to kardinalkollegiene ble forent, og alle Gregor XIIs pontifikale gjerninger ble ratifisert. Fordi han hadde gått av frivillig, ble han utnevnt til kardinalbiskop av Porto og legat i Marche di Ancona på livstid. Han var erklært ikke valgbar som pave, men skulle rangeres nest etter den nye paven. Men Gregor XII døde allerede to år senere, den 18. oktober 1417, i Recanati ikke langt fra Ancona, tre uker før konsilet valgte den nye paven, Martin V (1417-31).
I skrivende stund vet vi ikke hvilken tittel den tidligere paven får fra klokken 20.00 den 28. februar. Kardinalbiskop av Porto er nå kardinalkollegiets subdekanus Roger Etchegaray, så den tittelen er ikke ledig. Men før han ble pave, var Ratzinger som kardinalkollegiets dekanus kardinalbiskop av Ostia i tillegg til sitt eget titularsete Velletri-Segni (som nå innehas av Francis Arinze). Den nåværende dekanus Angelo Sodano har også Ostia i tillegg til sitt eget sete Albano, men kanskje eks-pave Ratzinger kunne få låne denne tittelen i sin gjenværende levetid?
I tillegg til de pavene som har abdisert, er det flere som har truet med det, eller til og med gjort abdikasjonsdokumentet klart i tilfelle det skulle bli bruk for det. Pave Pius VII (1800-23) dro i 1804 til Paris for å krone Napoleon til keiser (da det kom til stykket, tok han kronen ut av pavens hender og satte den selv på sitt eget hode). Etter kroningen forsøkte keiseren å holde paven tilbake i Frankrike som en slags hoffkapellan. Pius nektet, og sa at hvis de forsøkte å bruke makt, ville de i Paris bare sitte med «munken Gregorio Chiaramonte», fordi han for et slikt tilfelle hadde lagt igjen sin abdikasjon i Roma, og der ville man straks velge en ny pave. I en temmelig kjølig tone tok de så farvel og paven reiste tilbake til Roma.
Pave Pius XII (1939-58) var pave under Andre Verdenskrig. Etter at tyskerne okkuperte Italia, fikk paven tips om at Adolf Hitler hadde planer om å arrestere ham og fjerne ham fra Vatikanet. Paven gjorde da klar en skriftlig abdikasjon som var undertegnet og notarial-bekreftet, slik at han i det øyeblikk tyske soldater eskorterte ham ut av Vatikanstaten, ikke lenger ville være pave Pius XII, men ganske enkelt en privat italiensk borger ved navn Eugenio Pacelli. På denne måten ville Kirken slippe å bli kastet ut i en krise slik som da pave Pius VI (1775-99) ble arrestert og brakt bort fra Roma av Napoleons menn – i et slikt tilfelle måtte Kirken ha ventet på hans død i fangenskap før de kunne velge en ny pave. I abdikasjonsdokumentet ga Pius XII kardinalkollegiet ordre om å evakuere til det nøytrale Portugal og velge hans etterfølger om han skulle bli kidnappet.
Den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) var på slutten av sitt liv sterkt svekket av sykdom, og flere tok til orde for at han burde abdisere av hensyn til Kirken. Men han insisterte på at han var valgt på livstid, selv om vi nå vet at han overveide å trekke seg i år 2000 da han fylte åtti år. Det samme vurderte pave Paul VI (1963-78), men han lot seg overtale til å la være for ikke å skape en presedens for sine etterfølgere.
Allerede i februar 1989 skrev pave Johannes Paul II et brev til kardinalkollegiets dekanus, hvor han gjorde det klart at han ville gå av som pave i to tilfeller: hvis han fikk en uhelbredelig sykdom som ville hindre ham i å utføre sin apostoliske tjeneste; eller i tilfelle av en «alvorlig og langvarig svekkelse» som ville ha hindret ham i å være pave.
I desember 1981 var situasjonen i Polen svært kritisk etter fagbevegelsen Solidaritets voldsomme oppslutning og trussel mot kommunistregimet. Det endte med at general Wojciech Jaruzelski erklærte unntakstilstand, og sparte antakelig dermed landet for en verre skjebne. For muligheten for en sovjetisk invasjon lå i luften. Det ble sagt at paven truet sovjetledelsen med at hvis de gikk inn i Polen, ville han abdisere som pave og dra tilbake til sitt hjemland for å stille seg i spissen for motstandskampen. Men dette er muligens bare en mytisk anekdote.
Oppdatert 14. februar 2013 av p. Per Einar Odden