Han fører meg til vann der jeg får hvile. (Salme 23,2)
Vår kjære medsøster, søster Hildegard Havers døde den 25. januar 2013 på Ullevål sykehus i en alder av 89 år.
Rekviem blir feiret onsdag 30. januar 2013 kl. 11.15 i St. Josephsøstrenes Hjem, Gladsvei 23, 0489 Oslo.
Deretter er det begravelse på Grefsen Kirkegård.
Vi anbefaler vår avdøde medsøster til deres forbønn.
St. Josephsøstrene av Chambéry
In Memoriam
JEG ER OPPSTANDELSEN OG LIVET.
DEN SOM TROR PÅ MEG,
SKAL ALDRI I EVIGHET DØ,
SIER HERREN. (Joh 11,25)
Sr. Hildegard ble født 30.8.1923 i Werne i Tyskland. Hun begynte sitt postulat i 1948 i Albachten. Efter sitt første novisiatsår i 1949 på Vor Frue Villa i Oslo kom hun til St. Joseph Institutt, hvor hun avla sin årlige løfter 1951 og sine evige løfter 1954 i St. Josephs kapell.
Hun ble utdannet som sykepleier på Vor Frue Hospital 1951–1955 og tok en videreutdanning som Anestesi- og operasjonssøster 1959. I 1960 flyttet hun til St. Joseph Hospital i Kristiansand og etter to år til St.Joseph Hospital i Fredrikstad, hvor hun var i 11 år. I 1973 kom hun til Vor Frue Hospital i Oslo. Da det ble nedlagt i 1979, var hun ett år på St. Joseph Institutt. Fra 1980 –1987 var hun forstanderinne på St. Josephsøstrenes Hjem på Grefsen. Etter det ble hun flyttet til Halden og var med i menigheten og hadde sakristantjeneste. I 1996 flyttet hun til Grefsen på St. Josephsøstrenes Hjem og hadde her forskjellige oppgaver. Mange år satt hun i resepsjonen.
Sr. Hildegard vil bli husket av mange i forskjellige byer hvor hun har vært. Hun var en veldig dyktig sykepleier og operasjonssøster. Hun hadde et veldig rolig, sindig vesen og var ikke den som laget stort oppstyr og snakket mest. Hun var god til å lytte med stor várhet. En god del mennesker både unge og eldre likte å snakke med henne. Hun kunne stille veldig målrettete spørsmål som fikk den andre til å tenke engang til igjennom sine problemer. Hun var kjent for sin klokskap og livsvisdom, jordnær i sin bedømmelse og meget realistisk. Hun hadde en god sans for humor og kunne si tingene meget klart og på en litt humoristisk måte.
Hun likte å lese og laget fine håndarbeider til basaren vår.
Hun var en av de første søstre som deltok i et teologisk fornyelseskurs i München for ordensfolk etter konsilet.
Hun fulgte med på nye ting og forandringer, men da var det vel overveiet. Hun deltok på våre individuelle ignatianske retretter og fant der sin bønneform, og til slutt mer og mer den kontemplative måte å be på. Hun var trofast i bønn og i sitt klosterliv. Ennå til nesten en uke før hun døde var hun med i fellesbønn og den daglige hellige Messe.
Hennes ansikt virket alltid veldig blidt og utstrålte en barmhjertighet og varme. Hun var et godt menneske som møtte sine medmennesker med velvilje og respekt.
Til og med på sykehuset hvor hun ble innlagt de aller siste dager på grunn av en nyresvikt, kunne hun ikke rose dem som pleiet henne nok.
Hun var også i kommuniteten meget takknemlig for alle tjenester, og hun hadde sin glede i kjappe replikker av våre noviser og postulanter. Hun viste stor interesse for dem.
Hun var et positiv kommunitetsmedlem som kunne se stort på tingene.
Vi takker henne for hennes store innsats både i Kirken og samfunnet. Hennes liv var fullendt da vår Herre kalte henne hjem til seg.
Vi har en stor forbeder i henne i himmelen. Måtte hun hvile i Guds fred.