Av Gerhard Helskog – journalist. Først trykt i spalten "Signert" i St. Olav kirkeblad, nr. 1/2012.
Skolen ligger i en nedkjørt rønne i Oslo sentrum. Flertallet av elevene er barn av innvandrere. Selvfølgelig oppnår de Norges beste resultater.
Mange av barna som begynner her, kan lite norsk. Men barna blir lest for. De minste kryper opp i fanget til lærerne. Sammen staver de seg fremover til det løsner. Ved fjorårets nasjonale prøve oppnådde niende klasse de beste resultatene i lesing, av alle elever i hele Norge!
Suksess og problem. Dette er St. Sunniva skole. En 150 år lang suksesshistorie, og et problem for den rødgrønne regjeringen. Det er så en middels SV-politiker får frysninger: Skolen er kristen, den er privat, den legger vekt på kunnskap og orden. Og den innbiller seg, ufattelig nok, at barna har en sjel. Når en slik skole løfter innvandrerbarn til å bli best i landet, er det irriterende, ikke inspirerende.
Fordommene har plaget St. Sunniva fra første stund. Allerede da de fire første franske St. Josephsøstrene kom til byen 4. august 1865, startet ryktene. Søstrene installerte seg i en treroms leilighet i falleferdige Theatergaten 4 og tok imot de første 12 elevene i stua. I byens aviser ble det hevdet at en ny middelalder stod for døren. «Klosterlivets uhygge». For ville ikke disse katolikkene grave hemmelige ganger og pleie skjulte forbindelser? Til slutt lot søstrene seg trekke i en åpen vogn gjennom byens gater. Paraden var annonsert i avisen så alle fikk se at nonnene var vanlige mennesker. Absurd, men smart. Åpenhet hjalp.
Fattig. Fortsatt er St. Sunniva en av Norges fattigste skoler. Det offentlige gir det viktigste drifttilskuddet, men dette er bare 70 % av det kommunale skoler får. I tillegg nekter staten å støtte skolebygg. Resultatet er at St. Sunnivas bygningsmasse har forfalt totalt. Elevtoalettene har vært en skam. Bydelsoverlegen truet med å stenge hele skolen i fjor.
Nå renoveres St. Sunniva for lånte penger. Oslo kommune bidrar med en rentekompensasjon. Velviljen kom da kommunen skjønte at den risikerte å bli sittende med 500 nye elever over natten hvis St. Sunniva ble stengt. De så at en privat skole var billigst for kommunen.
Så kan vel alle de rike foreldrene betale mer? Nei, for det første har staten bestemt at foreldrene ikke kan dekke mer enn 15 % av driften i form av skolepenger. Ved St. Sunniva krever de inn mindre. Skolen vil jo at innvandrerfamilier med lite penger skal ha råd til skoleplass. Av 529 elever ved St. Sunniva i fjor, var 307 minoritetsspråklige (altså mer enn halvparten). De kom fra 40 forskjellige språksamfunn. Åtte prosent av elevene hadde så store lærevansker at de måtte ha individuell opplæringsplan. I tillegg fikk 37 prosent styrket norskopplæring.
Alle med. Ved ordinære kommunale skoler er det en velkjent rutine å ta de aller svakeste elevene ut av klassen under den nasjonale prøven. Ved St. Sunniva er det ikke slik. I nonnenes ånd skal alle med. Derfor har St. Sunniva nær 100 % deltagelse under prøven. Kort oppsummert vant St. Sunniva over rikere kommunale skoler som, i mine øyne, «jukset» under målingen. Innvandrerskolen St. Sunniva vant også over helhvite, etniske norske, skoler, i velstående nabolag med høyt utdannede foreldre.
Det katolske blikket. Hvordan er det mulig? Jeg tror svaret ligger i det katolske. Guds ord får noen praktiske følger: Hvis alle barn er født hellige, hvis alle menneskers verdighet er ukrenkelig; ja så blir selv den minste sjofle replikk uakseptabel. Kall det gjerne en litt streng skole. Men St. Sunniva har ifølge elevundersøkelsene ikke noe mobbeproblem. Dersom hvert eneste menneske er en unik gave fra Gud, så har hvert barn spesielle talenter. Det gjelder bare å lete. Jeg tror St. Sunnivas suksess rett og slett ligger i «blikket». Det katolske er å se likeverdet der andre ser skiller. Om jeg skal provosere, blir det slik: Når et innvandrerbarn som knapt kan norsk, kommer til en kommunal norsk skole, tenker ledelsen: «Sukk, du er annerledes, du er hjelpeløs, her kan vi ikke vente oss stort.» Mens det katolske må være: «Strålende, du er et barn som de andre, full av muligheter? Du kan nå langt!» Det finnes flere unntak fra min forenklede og idealiserte fremstilling, men jeg mener kjernen her er sann.
Når jeg kommer til St. Sunniva, ser jeg ungene spille fotball med skolepresten Khiem. Skolens mål er å utvikle hele barnet; intellektuelt, fysisk, sosialt, – og religiøst. Presten som løper etter ballen, sier meg at skolen tror barna mine har en sjel. De starter dagen med en kort bønn. De går til messe minst en gang i måneden. Ro og ånd i en tid hvor barna våre blir pepret av materialismen. De barna som ønsker det, kan gå fra stikkball til skriftemål.
Påstanden om at dette dermed er en sekterisk og ekskluderende skole, er løgn. Hit kommer sekulære barn, sikher, bahá’í, muslimer, jøder, osv. Det vanlige blant elevene ved St. Sunniva, er å være uvanlig. Det vanlige her er å nå uvanlig langt.
Sivilsamfunnets ansvar. St. Sunniva kan bli et viktig korrektiv til den offentlige skolen. Men da må det sivile samfunnet reise seg. I dag sklir rike mennesker unna ansvaret sitt, og overlater mer og mer til en fordomsfull og svulmende stat. Hvorfor danner ikke katolikker med bakgrunn fra næringslivet en komité som samler inn de millionene som skal til? Milliardbedrifter som er avhengig av at integreringsarbeidet i Norge lykkes, burde for lengst tatt regningen og renovert St. Sunniva. Bedre skoleeksempel kan ingen vise frem.
Men da må noen stå opp om morgenen og sæle på. Da må noen få dratt den vogna gjennom byen, en gang til.