I katedralen Santa María la Real de La Almudena i Madrid ble 22 spanske medlemmer av kongregasjonen «Misjonsoblater av den uplettede Jomfru Maria» (Congregatio Missionariorum Oblatorum Beatae Mariae Virginis Immaculatae – OMI) (Misioneros Oblatos de María Inmaculada) saligkåret sammen med den engasjerte legmannen Candidus Castán San José. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Gruppens minnedag er de tretten siste martyrenes dødsdag 28. november.
I 1929 slo Misjonsoblatene seg ned i nærheten av stasjonen Pozuelo de Alarcón ved Madrid. De tjente som kapellaner i tre religiøse kommuniteter og hjalp også til i nabosognene, underviste i katekismen og deres kor deltok i liturgiske feiringer. Så brøt Den spanske borgerkrig ut i juli 1936 og skulle vare til april 1939. Bakgrunnen for krigen er temmelig kompleks, men det hadde i lang tid vært sterke politiske spenninger i landet og også spenninger mellom den katolske Kirken og spesielt den mest radikale delen av den politiske venstresiden (kommunister og anarkister). Da den venstreorienterte Folkefronten vant parlamentsvalget i 1936, iverksatte general Franco et kupp mot den lovlige regjeringen, og borgerkrigen brøt ut. I denne situasjonen benyttet ytterliggående Republicanos anledningen til å la sitt hat gå ut over en mengde fullstendig uskyldige prester, biskoper, ordensbrødre, ordenssøstre og katolske legfolk.
De anti-marxistiske nasjonalistene sto mot republikanerne, som besto av regjeringstropper og deres støttespillere som støttet Den spanske republikk. Den stadig mer grusomme krigen endte med at republikanerne ble beseiret, noe som banet veien for det nasjonalistiske diktaturet under general Francisco Franco.
I dette klimaet begynte oblatenes religiøse aktiviteter i Pozuelo å irritere revolusjonskomiteene i området, som besto av sosialister, kommunister og fagforeningsmenn, radikale sekularister. De mente at brødrene hadde skylden for å oppmuntre det religiøse livet i området, selv om oblatene gjorde alt de kunne for ikke å la seg skremme. De tok initiativ for å fremme fred og ro, og de var omhyggelige med ikke å svare på provokative fornærmelser.
Den 20. juli 1936 forverret situasjonen, da unge sosialister og kommunister strømmet ut i gatene og satte fyr på kirker og klostre, spesielt i Madrid. Militsen i Pozuelo angrep klosteret nær stasjonen, tok med ornamenter og bilder til torget og brente dem, og de brente også kapellet. To dager senere kom en stor gruppe militsmenn, væpnet med rifler og pistoler, trengte seg inn i klosteret og arresterte de 38 brødrene og sperret dem inne i et lite rom. Fangene hadde en følelse av at slutten av nær, og de hadde rett. Den 24. juli, klokken tre om morgenen, skjedde de første henrettelsene.
Ingen avhør, ingen pseudorettssak, ikke noe forsvar. De ganske enkelt ropte opp syv av oblatene og skilte dem fra de andre, lastet dem på en bil og tok dem med til martyriet. De gjenværende fangene brukte tiden til å be, men dagen etter ble de plutselig løslatt. Etter tre måneder i skjul ble de imidlertid arrestert igjen. I fengselet led de under sult, kulde, frykt og trusler, men de få overlevende fortalte om deres heroiske tålmodighet inntil november, da de fleste av dem møtte sin skjebne, fortsatt uten rettssak eller dom
De døde alle etter å ha tilgitt deres bødler, og til tross for den psykologiske torturen de led under sitt grusomme fengselsopphold, mistet ingen av dem troen, og de klagde heller aldri over at de hadde fulgt sitt ordenskall. Av den grunn har deres familier, oblatene og det kristne folk betraktet dem som helgener og bedt Kirken om å anerkjenne dem som autentiske kristne martyrer. Og det har nå skjedd.
La Stampa / KI (Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (pe)