| Sr. Felicia Körner RIP |
Født: 26. mai 1914 i Hannover
Død: 14. februar 2010 på Grefsen
Rekviemmesse: 23. februar 2010 kl. 11.30 i St. Josephsøstrenes Hjem, Gladsvei 23, Oslo. Deretter begravelse på Grefsen kirkegård.
"Ett lengter jeg etter, det ber jeg om: Alltid å bo i Herrens Hus."
Fra Salme 27
Tidlig søndag morgen den 14. februar fikk søster Felicia Körner oppfylt den inderlige bønn hun har bedt så mange ganger i løpet av sitt 21 års lange sykeleie:
"Ett lengter jeg etter, det ber jeg om: Alltid å bo i Herrens Hus."
Søster Felicia Körner ble født den 26. mai 1914 i Hannover/Tyskland. I 1935 inntrådte hun i St. Josephsøstrenes Norske Ordensprovins i Albachten/Münster, og i 1936 kom hun til Oslo og begynte der med sin novisiatsutdanning.
Etter klosterutdanningen forberedte hun seg på det som skulle bli hennes livsverk; nemlig lærergjerningen. Størstedelen av sin pedagogiske utdanning tok hun i Norge og England. Senere supplerte og utvidet hun den med teologi, i Düsseldorf/Tyskland og Roma/Italia.
Søster Felicia har hele sitt aktive liv vært knyttet til St. Sunniva skole i Oslo. Ikke mindre enn 42 år kunne hun se tilbake på; først som lærer, og deretter virket hun i 28 år som rektor ved samme skole.
Innenfor St. Josephsøstrenes rekker har søster Felicia hatt en del tillitsverv; blant annet hadde hun i ti år ansvar for utdanning av unge søstre, og hun har vært forstanderinne for to ulike kommuniteter.
I 1987 ble søster Felicia tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv.
I 1989 ble denne hennes aktive livsperiode plutselig stanset av en alvorlig sykdom: først en kraftig hjernehinneblødning, og senere ble hun i tillegg rammet av hjerneslag som gjorde henne delvis lammet. Ingen trodde hun ville overleve dette, men hun overgikk alles forventninger ved å leve 21 år som pleiepasient i søstrenes egen sykeavdeling på Grefsen.
Søster Felicia Körner var en engasjert og energisk søster og pedagog. I det daglige klosterliv satte hun særlig stor pris på alt innenfor liturgien og tidebønnene i kommuniteten. Siden hun var meget musikalsk, prøvde hun å ta inn nye former for sang, og gikk gjerne inn i en forsangers rolle når det trengtes. Til tross for hennes mangfoldige oppgaver, prioriterte hun kommunitetens fellesbønn.
Skolegjerningen sto hennes hjerte nær. Det var for eksempel en fryd å se hennes engasjement når hun ved skoleårets begynnelse leste opp navn til de nye 1. klassinger. Som alltid var det en fargerik gruppe elever med de mest ukjente og vanskelige navn. Men hun elsket akkurat dette mangfold av nye elever som tilhørte både ulike kulturer og religioner. Da skolen vokste seg stor, opptil ca. 400 elever, så kjente hun selvsagt alle ved navn. Her kunne hun bruke sine spesielle evner til å skape forståelse og aksept mellom ulike kulturer og utvikle respekt for ulik religionstilhørighet. Hun arbeidet for et tolerant skolemiljø, og en del av hennes filosofi og målsetting var: Hos de ikke-katolske elever ville hun skape en positiv holdning til det katolske, samtidig som hun ville bringe disse inn i et nært forhold til andre religiøse retninger ved skolen. Det var økumenikk på et meget praktisk plan.
Sr. Felicia hadde nær og god kontakt til sine medarbeidere. Hun var overbevist om at skolens idégrunnlag og målsetting kan bare lykkes når hele lærerstaben er med på å realisere det.
Søster Felicia hadde en medfødt autoritet. Som lærer kom hun vel forberedt, var meget flink til å undervise og ukomplisert, og ikke minst hadde hun sans for humor. Hun kunne virke streng, men var rettferdig og real. Hun stilte strenge krav til seg selv og andre når det gjaldt orden, disiplin og arbeidsmoral. Og ikke minst - hun lyktes i å skape trivsel, engasjerte medarbeidere og nysgjerrige elever.
Hvor vanskelig må det ha vært for sr. Felicia å tilbringe 21 år i en sykeavdeling på Grefsen! Men vi vet at hun, både i sin aktive og passive livsperiode, virket ut av et dypt personlig forhold til Gud. Uten det ville hun neppe ha kunnet bruke sine allsidige talenter i så fullstendig tjeneste for medarbeidere, elever og foreldre. Og helt sikkert bygget og utvidet hun det som var det vesentligste for henne i livet: Å bli stadig mer forankret i den Gud hun hadde viet seg til i hele sitt klosterliv.
St. Sunniva skoles motto, "Kjærlighet og glede skal vår gjerning lede", har hun levd gjennom alle livets kontrastfulle faser. Hun ble kalt å leve både Evangeliets Martha og Maria, og hennes dyrekjøpte "JA" er et stort eksempel for oss, hennes medsøstre.
Vi minnes vår kjære søster Felicia i stor respekt og takknemlighet.
KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (15. februar 2010)