Fredag den 30. november publiserte Vatikanet pave Benedikt XVIs andre encyklika, "Spe Salvi". Dokumentet, som er 27 sider langt, ble lagt frem på en pressekonferanse ved Vatikanets pressekontor og presentert av kardinal Georges Marie Martin Cottier OP, pavens tidligere personlige teolog, og kardinal Albert Vanhoye SJ, professor emeritus i nytestamentlig eksegese ved Det pavelige Bibelinstitutt.
Encyklikaen "Spe Salvi" er rettet til "biskopene, prester og diakoner, mannlige og kvinnelige ordensfolk og alle troende legfolk" og omhandler det kristne håp.
Den hellige far Benedikt XVI innleder encyklikaen slik:
"SPE SALVI facti sumus" - i håpet er vi frelst, sier Den hellige Paulus til romerne og på samme tid til oss (Rom 8,24). Ifølge den kristne tro er "forløsning" - frelse - ikke noe vi kan ta for gitt. Forløsning gis oss på den måten at vi er gitt et håp, et troverdig håp, som vi kan møte vår nåtid med; Nåtiden kan, selv om den er vanskelig, leves og aksepteres dersom den fører mot et mål, dersom vi kan være sikre på dette målet og dersom målet er betydningsfullt nok til at det rettferdiggjør anstrengelsene på veien. Nå reiser umiddelbart spørsmålet seg: Hvilken type håp kan noensinne rettferdiggjøre påstanden om at vi, på basis av dette håpet og kun fordi det eksisterer, er frelst? Og hvilken type visshet snakker vi om her?
Deretter reflekterer Den hellige far rundt forholdet mellom tro og håp. "Håp", slår paven fast, er et av nøkkelbegrepene i Bibelen - i den grad at det flere steder i Den hellige skrift er ensbetydende med "tro". De første kristnes selvforståelse var formet av håpet, og paven reflekterer rundt hvordan det kristne håp setter mennesket fri. Her nevner han spesielt den hellige Josefina Bakhita som eksempel.
Det kristne håp brakte noe nytt og revolusjonerende inn i verden. Kristendommen forkynte ikke budskapet om sosial revolusjon. Jesus var ikke Spartacus, han var ikke som Barabbas eller BarKochba engasjert i politisk frigjøring. Jesus tilbød noe helt annet; et håp som til og med kan overvinne trelldommens lidelse, et håp som forvandler mennesket innenfra.
Paven legger frem den nytestamentlige forståelsen av trosbasert håp og den tidligkristne forståelsen av det samme. Deretter går han over til å reflektere rundt det evige liv. "Det evige liv - hva er det?" spør han. "Er den kristne tro et forandrende og opprettholdende håp også for oss i dag? Er det "operativt" for oss - er det et budskap som former våre liv på en ny måte, eller er det kun "informasjon" som vi enn så lenge legger til side og som fremstår for oss som om det er erstattet av nyere informasjon?" I sin utlegning av håpet om det evige liv siterer paven den klassiske dåpsdialogen mellom foreldre og prest, hvor barnet tas inn i det kristne fellesskap. Deretter reflekterer han rundt kirkelæreren Ambrosius' tanker om døden og Augustins beskrivelse av menneskets essensielle situasjon, for å innlede til en analyse av begrepet og håpet "evig liv".
Pavens neste anliggende er å tilbakevise påstanden om at Jesu budskap er smalt individualistisk og kun rettet mot enkeltmennesket. Det er en flukt fra ansvaret for helheten å se det kristne prosjekt som en egoistisk søken etter egen frelse, hvor man glemmer å tjene andre. Her starter Den hellige far en analyse av det moderne samfunn og tar utgangspunkt i en av dets sentrale tenkere, Francis Bacon, og menneskenes streben etter fremskritt, fornuft og den moderne forståelsen av frihet. Det 19. århundre holdt fast at troen på fremskrittet er den nye form for menneskelig håp. Politisk krefter forsøkte å skape "himmel på jord", og det oppsto politiske revolusjoner. Her bruker paven særlig Karl Marx som eksempel og hevder at "Hans virkelige feil er materialismen; mennesket er ikke produktet av sine økonomiske betingelser (...)" Moderniteten må se på seg selv med et kritisk blikk og gå i dialog med kristendommen og dennes forståelse av håp. I denne dialogen må kristne fornye og utdype sin forståelse av håpet, og også den moderne kristenhet må rette et kritisk blikk på seg selv.
Paven retter så søkelyset på hvordan mennesket kan leve og utøve det kristne håp - for det største av alle håp er Gud, og det er bare i Gud at mennesket kan realiseres og leve "sant". Han skisserer så hvordan vi som troende kan vokse i håpet. For det første, sier paven, er bønnen den første og grunnleggende muligheten til å "lære håp." Deretter forklarer han hvordan vi kan leve håpet, også i lidelsen. Også dommens realitet kan lede oss inn i det kristne håp. Her reflekterer Den hellige far over den siste dom og begrepene "rettferdighet" og "nåde".
Paven avslutter encyklikaen med en refleksjon rundt "Maria, Håpets Stjerne". "Hvem andre enn Maria kan være en håpets stjerne for oss?", skriver han og avslutter:
"Hellige Maria, Guds Mor, vår Mor, lær oss å tro, å håpe, å elske sammen med deg. Vis oss veien til hans Kongedømme! Havets Stjerne, lys for oss og led oss på vår vei!"
Les hele encyklikaen (engelsk versjon).
KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (30. november 2007)