Pave Johannes Paul II har idag skjærtorsdag, den 17. april 2003, offentliggjort sin 14. encyklika, med navnet «Ecclesia de Eucharistia» (norsk: Eukaristiens Kirke). Vi bringer her en norsk oversettelse av det sammendrag av rundskrivet som Vatikanets pressetjeneste har sendt ut.
Pave Johannes Paul IIs 14. encyklika, med navnet «Ecclesia de Eucharistia», er ment å gi en dypere refleksjon om Eukaristiens mysterium i relasjon til Kirken. Dokumentet er relativt kort, men betydningsfult ved sine teologiske, ordningsmessige/disiplinære og sjelesørgeriske aspekter. Det blir undertegnet av Paven på Skjærtorsdag under messen til minne om Herrens Nattverd, ved innledningen av Påskens Hellige Triduum.
Et eukaristiske offer, «det kristne livs utspring og høydepunkt», rommer Kirkens hele åndelige rikdom: Jesus Kristus, som oppofrer seg selv til Faderen for verdens forløsning. Ved å feire dette «troens mysterium» bevirker Kirken at Påskens hellige tre dager blir «samtidige» for mennesker i enhver tidsepoke.
Det første kapittel, «Troens Mysterium», utlegger Eukaristiens offerkarakter, som ved prestens tjeneste ved hver messe gjør sakramentalt nærværende det legeme som ble gitt og det blod som ble utgydt av Kristus for verdens frelse. Eukaristifeiringen er ingen repetisjon av Kristi Påske, eller en multiplikasjon av den i tid og rom; den er det éne korsoffer, som re-presenteres for oss inntil verdens ende. Den er, som den hellige Ignatius av Antiokia uttrykker det, en udødelighetens medisin, en motgift mot døden». Som løfte om det kommende Rike minner Eukaristien også de troende om deres ansvar for dagens verden, der de svake, de mest hjelpeløse og de fattigste venter på hjelp fra dem som i deres solidaritet kan gi dem grunn til håp.
«Eukarisiten bygger Kirken» er overskriften til det annet kapittel. Når de troende kommer til det hellige gjestebud der det ikke kun slik at de mottar Kristus, men de blir i sin tur mottatt av ham. Det konsekrerte Brød og den konsekrerte Vin er den kraft som frembringer Kirkens enhet. Kirken er forent med sin Herre som under nattverdselementenes skikkelser har tatt sin bolig i den og bygger den opp. Kirken tilber Ham ikke bare ved selve den hellige Messe, men også til enhver tid, og priser Ham som sin høyeste «skatt».
Det tredje kapittel er en betraktning over «Eukaristiens og Kirkens apostolisitet». På samme måte som Kirken i sin fullstendige realitet ikke eksisterer uten apostolisk suksesjon, likeså er det ingen sann Eukaristi uten biskopen. Presten som feirer Eukaristien handler i hodets, Kristi person. Han besitter ikke nattverden som dens herre, men er dens tjener til gavn for det forløste fellesskap. Derav følger at det kristne fellesskap heller ikke «besitter» Eukaristien, men mottar den som en gave.
Disse betraktningene utvikles i det fjerde kapittel, «Eukaristien og ekklesial kommunion». Kirken, som er Kristi legemes og blods tjener for verdens frelse, holder seg til alt det som Kristus selv har fastlagt. Trofast overfor apostlenes lære, forent i sakramentsforvaltningen, må den også på synlig måte manifestere den usynlige enhet. Eukaristien kan ikke «benyttes» som et middel for å oppnå enhet/kommunion; Eukaristien forutsetter at enhet/kommunion allerede foreligger, og den styrker denne foreliggende kommunion. I denne sammenheng må man legge vekt på det økumeniske sinnelag som må prege alle som vil etterfølge Herren: Eukaristien skaper kommunion og bygger kommunion når den feires i sannhet. Den kan ikke gjøres til gjenstand for enkeltfellesskapers eller særgruppers forgodtbefinnende.
«Den eukaristiske feirings verdighet» er emne for det femte kapittel. Feiringen av «Messen» er preget av ytre tegn som har til hensikt å vektlegge den glede som sammenkaller fellesskapet rundt den enestående gave som Eukaristien er. Arkitektur, skulptur, malerkunst, musikk, litteratur, og - mer alment - alle kunstarter viser hvordan Kirken som Kristi Brud ned gjennom århundrene ikke har fryktet noen ekstravaganse i sitt vitnesbyrd om den kjærlighet som forener henne med hennes guddommelige brudgom. Det er nødsvendig å gjenoppdage denne skjønnhetssans, den trenges også i vår tids gudstjenestefeiringer.
Det sjette kapittel, «Ved Marias skole, hun som er Eukaristiens kvinne'» er en betimelig og særegen refleksjon rundt den frapperende analogi som består mellom Guds Mor som ved å bære Jesu kjød i sitt kjød ble det første «tabernakel», og Kirken som bevarer i sitt hjerte og frembyr for verden Kristi legeme og blod. Eukaristien er gitt de troende slik at deres liv måtte bli til et kontinuerlig 'Magnificat' til den allerhelligste Treenighets ære.
Konklusjonen er krevende: De som ønsker å følge helligjørelsens sti, trenger ingen noe «programmer», Programmet finnes allerede: Der er Kristus selv som kaller oss så vi må kjenne Ham, elske Ham, etterfølge Ham og forkynne Ham. Gjennomføringen av denne prosess går gjennom Eukaristien. Dette kan man se i de helliges vitnesbyrd, de som under sine liv stilte sin tørst ved dette mysteriets uuttømmmelige kilde, og dro opp fra denne kilde den åndelige kraft til å leve sitt dåpskall fullt ut.
Sala Stampa 17. april, KI - Kirkens Informasjonstjenese, Oslo (ct)
17. april 2003