I Italia har hans kult vårt umåtelig sterk i mange år, og lenge før sin saligkåring overgikk han alle "ekte" helgener i popularitet, med et mulig unntak av to andre fransiskanere: Frans av Assisi selv og Antonius av Padova.
Den salige Francesco Forgione, bedre kjent som Padre Pio (pater Pio), ble født den 25. mai 1887 i den lille landsbyen Pietrelcina i erkebispedømmet Benevento i Campania i Sør-Italia. Det later til at han allerede fra barnsben av vendte seg til kontakt med den usynlige verden, med sin skytsengel, med underlige "nærvær" som påvirket ham. Samtidig var han en livlig gutt som ikke hadde problemer med å få de vennene han ville ha.
Bare 15 år gammel trådte han den 6. januar 1903 inn i kapusinernes novisiat i Morcone, ikke så langt hjemmefra. Her mottok han den 22. januar ordensdrakten og fikk ordensnavnet Pio (Pius). Kontakten med den overnaturlige verden fortsatte og forsterket seg. Ved slutten av året i novisiatet avla han de enkle løftene, og den 27. januar 1907 de evige løftene. Den 10. august 1910 ble han presteviet i Benevento før tiden på grunn av sin svake helse. Man var rett og slett ikke sikker på om han kom til å overleve lenge nok. Sin første tid som prest tilbrakte han altså ikke i klosteret, men blant naboer og venner fra barndommen.
I 1916 kunne han endelig vende tilbake til klosteret for godt. I september samme år kom han til den lille kommuniteten i landsbyen San Giovanni Rotondo i Apulia (Puglia). Der skulle han bli boende resten av sitt liv, bortsett fra noen korte perioder med militærtjeneste. Han ble etter hvert erklært tjenesteudyktig og kom aldri til fronten. Han skulle lide av dårlig helse hele sitt liv, og den ble ikke bedre av konstante smerter og blodtap som følge av det som skulle komme siden.
I 1910 hadde han en kort periode fått Kristi sårmerker, stigmata, men de forsvant etter kort tid. Men fredag den 20. september 1918 lå den 31-årige pateren som vanlig i bønn i munkenes kor etter morgenmessen. Han betraktet det enorme krusifikset foran korstolene, da han kjente en ytterst uvanlig fredsfølelse stige opp i seg. Senere sa han at "en person med blødende føtter og hender" viste seg for ham med et blikk som liksom slo ham i hodet. Han mistet bevisstheten, og da han kom til seg selv igjen, blødde han fra sår på hender, føtter og i siden. Han skulle bære stigmata i 50 år helt til sin død.
Andrea Cordona, Padre Pios lege siden 1910, beskrev sårene som hull med diameter på 1½-2 cm som gjennomboret fot- og håndflatene: "Lyset kunne skinne gjennom sårene, og spissen av min tommel og pekefinger kunne berørte hverandre gjennom dem ". Det rombeformede 7 cm lange såret i siden lå litt på skrå. Under sine undersøkelser fant legen verken knokkelskader eller det minste tegn på betennelse eller verk. Legene som undersøkte sårene hans, greide ikke å forklare dem og heller ikke til å få dem til å gro. Sårene blødde hele tiden, og hver dag resten av livet mistet Padre Pio en hel kopp blod. Såret i siden pumpet spesielt ut blod, særlig fra torsdag ettermiddag til lørdag. Blodet fra stigmata hadde en lukt som er beskrevet av mange som "parfyme eller blomster".
Det hadde ikke tatt lang tid før Padre Pio ble kjent i omegnen som en god skriftefar og åndelig veileder, og mange regnet ham allerede for en helgen. Oppmerksomheten eksploderte og fikk et uant omfang i 1919, da nyheten om kapusinerpateren med "Kristi sårmerker" ble kjent, til tross for at Padre Pio hadde forsøkt så godt han kunne å skjule dem. Nyheten spredte seg raskt, og mange nysgjerrige reiste til San Giovanni Rotondo for å treffe Padre Pio. Noen var sikre på at han var en svindler, mens andre regnet ham for en helgen. De fleste ble vunnet av hans helt normale måte å være på, samtidig som de fikk seg litt av et sjokk når han i skriftemålet plutselig begynte å fortelle dem om syndene deres før de hadde nevnt dem. Mange ble helbredet for sykdommer, og enda flere ble forvandlet i sitt indre. Når han var frisk, kunne Padre Pio høre skriftemål i 15-16 timer i strekk.
Historiene om underlige hendelser forbundet med Padre Pio, om hans mirakler og hans svært konkrete konfrontasjoner med Den onde, er så mange og så utrolige at man nesten kvier seg for å feste lit til dem. Likevel er de ofte godt dokumentert og bevitnet av troverdige mennesker. Han ble tilskrevet bilokasjonens gave (det vil si i være til stede flere steder på en gang). Det finnes historier om folk som har møtt og sett ham, for eksempel i Roma, mens han etter 1918 faktisk aldri dro fra San Giovanni Rotondo.
Hans historie tiltrakk seg ikke bare massenes oppmerksomhet, men også Kirkens. Mange i Vatikanet var bekymret for at hele saken skulle vise seg som religiøst massehysteri, og for at den skulle bringe Kirken i vanry. Selv om mange også var overbevist om at Padre Pio var en hellig mann, ble det satt i gang noe som virket som en regelrett forfølgelse og som langt overgikk allmenn forsiktighet. Anonyme brev med de underligste beskyldninger mot ham og hans medbrødre kom både til klosteret og til Vatikanet. Ulike tiltak ble satt i gang for å kontrollere det man var redd for var en mer enn tvilsom ordensprest.
Vatikanet ga omgående ordre om at stigmata skulle undersøkes av leger og fagfolk på mystikk. Ekspertene kom ikke frem til et samstemmig resultat. De som betegnet sårmerkene som et "interessant tilfelle av selvsuggesjon" eller som "nevrotiske skader", var imidlertid i mindretall. Flertallet mente at fenomenet var overnaturlig. Likevel påla Roma ham ulike sanksjoner. I 1931 kom det et offisielt dekret fra det daværende Sanctum Officium (det hellige embete), som den nåværende Troslærekongregasjonen har gått ut fra, men som er like godt kjent under sitt tidligere navn Inkvisisjonen. Teksten er kort, formell og streng: "Den høyeste kongregasjon av Sanctum Officium, som er gitt i oppdrag å bevare troens og moralens integritet, erklærer etter å ha undersøkt de gjerninger som blir tilskrevet Pater Pio av Pietrelcina, at disse ikke kan regnes som overnaturlige, og formaner de troende å tilpasse sine handlinger denne erklæring".
Etter denne kjennelsen fikk Padre Pio fra 1931 til 1933 forbud mot å lese messe med andre enn en ministrant til stede. Andre sanksjoner og forbud fulgte for å bremse "hysteriet" blant mange troende rundt Padre Pio. Han fikk også forbud mot å høre skriftemål og til og med å vise seg i kirkens kor. Han måtte avbryte all kontakt med mennesker han hadde tatt seg av. Dette var et enormt slag, ikke bare fordi han mistet kontakten med de mange menneskene som var hans gode venner, men også fordi dette hindret ham i å gjøre det han visste var hans kall: å føre mennesker til Gud gjennom sakramentene. Man ønsket til og med å overføre ham til et annet kloster. Han aksepterte, men folket gjorde det ikke. Folk fra Sør-Italia har hett blod i årene, og de strømmet ut i gatene hver gang det gikk rykter om at Padre Pio skulle reise. Til slutt erklærte politisjefen i området at en avreise ville resultere i et blodbad, og beslutningen ble omgjort.
Men prøvelsene fra Kirkens ledelse var ikke over. I oktober 1960 ble det sendt en apostolisk visitator til San Giovanni Rotondo for å foreta en undersøkelse for "å redde Kirken fra en form for fanatisme som de menneskelige lidenskaper dessverre har ført til". Så skjedde det skammelige at i fire måneder ble paterens skriftestol, samtalerom og celle avlyttet gjennom skjulte mikrofoner, noe skriv og dokumenter i byens bibliotek bevitner. Avlyttingen i cellen varte ikke lenge, fordi Padre Pio skar gjennom kabelen med bordkniven. Til sammen fylte avlyttingen 37 bind, uten at de avlyttede, hans besøkende og skriftebarn, visste om det. Dette er en fremgangsmåte som i Den katolske kirke normalt fører til ekskommunikasjon for de utførende.
Opptegnelsene ble delvis ført til Roma av en geistlig om natten og i all hemmelighet, delvis sendt rekommandert fra Foggia. Alt ble gjort for ikke å vekke mistanke. Vi vet ingen ting om følgene av avlyttingsaffæren og eventuelle tiltak mot "sjelespionene". Den 31. januar 1961 meddelte kardinal Alfredo Ottaviani, sjef for Sanctum Officium (som noen år etter skiftet navn til Troslærekongregasjonen), i et brev til generalsuperioren for kapusinerne beslutningene når det gjaldt Padre Pio.
Padre Pio døde den 23. september 1968, 81 år gammel. I hans begravelse deltok 100.000 mennesker. Allerede før han døde hadde noen snakket med ham om hans fremtidige helligkåring.
Hans sårmerker fortsatte å være synlige og blø til like før han døde. Dette blir bekreftet av professor Gusso fra Casa Sollievo della sofferenza, som sammen med sin kollega Giuseppe Salla var til stede ved Padre Pios dødsleie. Gusso, som lenge har vært pensjonist, husker fortsatt sin store forbløffelse da de vasket den døde: "Stigmata var forsvunnet. Huden, som få dager tidligere fortsatt hadde blødd, var igjen blitt glatt og til og med uten arr." Dette hadde han selv forutsagt 50 år tidligere. Fenomenet var også blitt fastslått av noen troende som regelmessig deltok i morgenmessen. Normalt hadde de kunnet se sårene på hendene hans, men få dager før hans død var de imidlertid forsvunnet. Padre Pios ordensbrødre var også svært forbløffet over dette og diskuterte om de skulle spre historien om av stigmata var forsvunnet. Gusso understreker at det dreier seg om en mirakuløs hendelse, når man tenker på at Padre Pio i 50 år hver dag hadde mistet en kopp blod. Dessuten hadde han ikke tatt til seg mer enn 200 kalorier daglig. Bortfallet av stigmata var altså like uforklarlig som da de dukket opp.
Stigmata er et fenomen som man kjenner fra en del helgeners liv, men også noen andre menneskers. I vårt århundre har flere tilfeller av stigmata blitt vitenskapelig undersøkt, uten at man er kommet nærmere en løsning på fenomenet. Ren svindel, for eksempel ved at en person selv påfører seg sårene, blir som oftest utelukket i de tilfellene man har kunnet undersøke og kontrollere. Det hevdes gjerne at fenomenet kan ha psykosomatiske årsaker, at en person kan identifisere seg så sterkt med Kristi lidelse at det får fysiske utslag. Kirken er derfor meget forsiktig med å erklære at stigmata har en overnaturlig årsak, og det har bare blitt gjort i Frans av Assisis tilfelle. Så vidt man kjenner til, er Padre Pio den eneste prest som har hatt stigmata.
Allerede i 1972, fire år etter Padre Pios død, gikk kardinal Karol Wojtyla, den gang erkebiskop av Kraków og i dag pave Johannes Paul II, inn for saligkåring av ham. Padre Pio har stått på "venteliste" til saligkåring i over tjue år. Selv om Vatikanet i de to siste årtier menes å ha blitt oversvømt av rapporter om uforklarlige mirakler som settes i forbindelse med Padre Pio, var det angivelig den salige pave Johannes XXIIIs tilbakeholdenhet som har gjort at prosessen har vart så lenge. I 1983 begynte endelig saligkåringsprosessen på bispedømmenivå i bispedømmet Manfrodia, og den varte til 1990. Dokumentasjonen om hans liv og virke teller 104 bind med 30.000 sider.
Padre Pio ble saligkåret av Johannes Paul II i Roma den 2. mai 1998.
KI/KAP (KathPress/Vår biografi om padre Pio)
18. juni 2002