Av Agnès Jauréguibéhère (oversettelse: Unni Lefebure)
Et rødt kristent kors omdannet til et hakekors på svart bunn med ordet " amen " skrevet i hvitt. Tre farger felles for Vatikanet og nazistene. To sammensmeltede former for å fremstille en forbrytelse : Pavens taushet.
Denne plakaten er et budskap fra den kjente italienske fotografen Olivieiro Toscani, som også var ansvarlig for de omtalte Benettonreklamene. Det trengtes "et sterkt symbol for å identifisere filmen", sier Michèle Ray Gravas, konen til skaperen av filmen "Amen" . Denne filmen er en fri bearbeidelse av skuespillet "Stedfortrederen" , skrevet i 1963 av Rolf Hochhuth. Under den annen verdenskrig blir en SS-offiser, Kurt Gerstein, en ivrig troende, rekruttert av mennene bak "Endlösung", den "endelige løsning" på "jødespørsmålet". Han utfører sitt oppdrag i den hensikt å avsløre nazistenes forbrytelser for Pius XII og de Allierte. Men han støter på en mur av taushet. Bare en ung jesuittprest, Ricardo Fontana, sønn av en romersk embedsmann som har en post i nonsiaturet i Berlin, bestemmer seg for å vekke opp Vatikanet. Han mislykkes. Dette skjer samtidig med at nazistene begynner razziaen mot jødene i Roma. Foran Pavens taushet og likegyldighet.
Hvem visste?
Den etiske utfordingen kan sammenfattes i følgende spørsmål: Hvem visste, og hva gjorde de med det? For Costa-Gravas er svaret innlysende : "Alle visste det." Hans medarbeider Jean-Claude Grumberg går enda lenger: "Det fascinerende er at fra 1933 frem til krigen brøt ut, godtok alle det som skjedde. Hitler hadde et program som var kjent av statslederne og de intellektuelle. Fra sin maktovertagelse iverksatte han dette programmet uten at det avstedkom noen sterke reaksjoner fra de vestlige styresmakter eller fra de religiøse myndigheter. Likegyldigheten er en myk form for medskyldighet."
"Hitlers pave"
Dommen er falt: Forbrytelsen som Pius XII beskyldes for, er medskyldighet. Tankegangen er enkel: Pavens taushet gjorde det mulig for Hitler å fortsette sitt utryddelsesprosjekt. Dette gjør Pius XII medskyldig i historiens største folkemord. "Denne tausheten omkring "Endlösung" gav verden bevis på at Kristi stedfortreder var en mann som hverken var from eller indignert. Fra dette synspunktet var han den ideelle paven for Hitlers uutsigelige hensikter. Han var ikke en brikke i Hitlers spill. Han var Hitlers pave" (1).
Det beste svaret på denne merkelige anklagen er å vise til fakta. I 1928 fordømmer Den hellige Stol antisemittismen, fem år før Hitlers maktovertagelse! (2) Den 14. mars 1937 undertegner Puis XI encyklikaen "Mit brennender Sorge" som avslører forfølgelsene og konsentrasjonsleirene. Hovedforfatteren er den fremtidige pave Pius XII. Allerede i 1939 avslører Pius XII grusomhetene som blir begått i Polen: Nazistene reagerer på en så voldelig måte at de polske biskopene ber paven om å være mer forsiktig. Julen 1941: paven fordømmer "all undertrykkelse, åpen eller skjult, av kulturelle og språklige særtrekk ved de nasjonale minoriteter". Den 20. januar 1942 beslutter nazistene å iverksette "den endelige løsning". Pius XII organiserer nettverk for å hjelpe jødene å rømme. Med hans hjelp ble 860.000 jøder reddet (3). Julen 1942: Kristi stedfortreder erklærer at folkene må avlegge løfte om å ikke unne seg hvile: "dette skylder menneskeheten de hundre tusener som, uten noen egen skyld, og ofte utelukkende på grunn av sin nasjonalitet eller sin rase, er dømt til døden eller til en fortløpende utryddelse". I juli 1942, etter de hollandske biskopenes protester, organiserer nazistene en razzia mot jødene. Den 2. juni 1943, foran kardinalkollegiet, uttrykker Pius XII sin bekymring for dem som, på grunn av sin nasjonalitet eller rase, er "ofre for utryddelsestiltak". Han tilføyer at "alle ord fra vår side til de rette myndigheter, alle offentlige uttalelser, må bli grundig veiet og målt, i ofrenes egen interesse, slik at deres situasjon ikke blir enda mer alvorlig og uutholdelig". Pave Pius XII dør 9. oktober 1958, beundret av en hel verden. Golda Meïr, Israels utenriksminister, understreker at "under den nazistiske terrorens tiår, da vårt folk led under et forferdelig martyrium, hevet paven sin stemme for å fordømme forfølgerne og påkalle barmhjertighet for deres ofre". I 1963 skriver Rolf Hochhuth, et tidligere medlem av "Hitlerjugend", skuespillet "Stedfortrederen".
Et forbudt skuespill
I Israel er dette skuespillet forbudt. I et jødisk elevtidsskrift står det: "Den virkelige årsaken til Pius XIIs tilsynelatende taushet var ikke frykten for å bli sendt til konsentrasjonsleir, men frykten for å forverre tilstanden til dem som allerede befant seg der" (4). Pius XII ikke bare uttalte seg, men han gjorde motstand i tide og utide, og tidde bare overfor et enda større onde. Det kan virke som de irrasjonelle angrepene han utsettes for fungerer som en slags overdragelse av ansvaret. Pius XII viste oss årsaken til ondet. Det var hans første handling i encyklikaen "Summi Pontificatus" ved krigens begynnelse: Når Gud fornektes, ødelegges den menneskelige familie, og rasismen kan oppstå. Ved å angi årsakene til de forbryterske handlingene, har Pius XII satt lyset på de prinsippene som ligger til grunn for gårsdagens grusomheter og som ligger til grunn for de grusomhetene som blir begått i dag. Siden vi er uvillige til å innse disse prinsippene, trenger vi en syndebukk: Er ikke den beste syndebukken den mannen som satte fingeren på såret?
Fotnoter
- John Cornwell: "Le Pape et Hitler: l'histoire secrète de Pie XII". (Albin Michel)
- Pierre Blet, SJ: Pie XII et la seconde guerre mondiale d'après les archives du Vatican. (Perrin 1997)
- Pinchas E. Lapide (tidligere Israelsk konsul i Milano): Rome et les Juifs. (Seuil 1967)
- Edith Mutz: "Les Juifs et le vatican sous Pie XII", i Maïmonide, elevtidsskrift ved det israelske Atheneum i Brüssel (nr.2, juni 1963)
Homme Nouveau, nr. 1275
3. mars 2002