Roma (KI/Zenit) - Nesten fire århundrer etter at det dukket opp for første gang melder den tyske jesuittpateren Heinrich Pfeiffer at han har gjenoppdaget Veronikas legendariske svetteduk, som Jesus tørket ansiktet med på veien til Golgata. P. Pfeiffer, som er professor i kristen kunsthistorie ved det pontifikale gregorianske universitetet, fant relikvien i klosteret Monoppello, høyt i Appenninene i Italia.
Et lite, flekkete tøystykke som oppbevares i denne lille landsbyen har lenge blitt betraktet som et hellig ikon mirakuløse egenskaper av p. Germano, leder for kapusinerklosteret der. P. Pfeiffer, offisiell rådgiver for den pavelige kommisjonen for Kirkens kulturarv, sa på en pressekonferanse mandag at han var sikker på at det var den berømte relikvien.
Historien om Veronika og hennes svetteduk står ikke i Bibelen, men den apokryfe boken "Pilatus' gjerninger" gir dette navnet til en kvinne med en blødning som ble helbredet ved at hun berørte fliken av Jesu kappe. Kritikere påpeker at selve navnet på helgenen: Veronika, er en kombinasjon av de latinske og greske ordene "vera icon", som betyr "sant bilde". Uansett har historien vært en del av folkelig kristen kultur i århundrer, inkludert en kort scene i Zefferellis "Jesus fra Nasaret".
Den nesten gjennomsiktige duken måler ca 16x24 cm og har mørkerøde trekk av en skjeggete mann med langt hår og åpne øyne. Legenden forteller at Jesus belønnet Veronikas velgjerning da hun tørket svetten av hans ansikt ved å overføre sine ansiktstrekk til tøystykket. Bildet på tøystykket i Monoppello blir usynlig avhengig av hvilken vinkel man ser det fra.
"Det faktum at ansiktet trer frem og forsvinner avhengig av hvor lyset kommer fra, ble betraktet som et mirakel i seg selv i middelalderen", sier Pfeiffer. "Det finnes få slike gjenstander i historien. Dette er ikke et maleri. Vi vet ikke hvilket materiale det er som skaper bildet, men fargen er som blod".
Ultrafiolett undersøkelse av duken, som ble gjennomført av professor Donato Vittore ved universitetet i Bari, bekrefter at bildet ikke er et maleri. Spesielt bemerkelsesverdig er flere små flekker av rødlig brunt - antakelig dråper av blod fra sårene som var forårsaket av tornekronen.
Forstørrede digitale fotografier av duken avslører at bildet er identisk på begge sider av den, noe som var umulig å få til ved gamle teknikker. Disse fotografiene har blitt brukt til å sammenligne duken med ansiktet på Likkledet i Torino, som millioner av kristne tror er Jesu likklede. Slående likheter var tydelige: ansiktene har samme form, begge har skulderlangt hår med en dusk i pannen, og skjeggene stemmer også.
Historien forteller om eksistensen av denne relikvien fra 300-tallet, men først fra middelalderen ble det sterkt knyttet til Kristi lidelse. Fra 1100-tallet til 1608 ble det oppbevart i Vatikanets basilika som et populært valfartsmål, og det nevnes i Canto XXXI i Dantes Paradiso. Da den delen av basilikaen som inneholdt relikvien skulle rives ned for ombygging, forsvant relikvien over natten.
I følge opptegnelser i klosteret solgte en soldathustru duken til en adelsmann i Monoppello i 1608 for å få sin mann ut av fengselet. Adelsmannen donerte den i sin tur til kapusinerne. I 1618 ble duken satt mellom to glasstykker i en valnøttramme utsmykket med sølv og gull. Den har vært i klosteret siden. P. Pfeiffer har brukt 13 år på å lete i arkiver for å bevise at dette er den samme duken som forsvant i 1608.
Til tross for bevisene må p. Pfeiffers funn fortsatt overvinne skepsis. Professor i teologi ved universitetet i Oxford, Keith Ward, sier: "Gregoriana-universitetet er ganske respektabelt, men jeg mener at påstanden om svetteduken er helt absurd. Nesten alle aksepterer at det er en legende. Jeg vil sette det på samme nivå som å se profeten Muhammeds ansikt i en potet". Teologiprofessor Lionel Wickham ved Cambridge er noe mer positiv: "Pfeiffer kan ha funnet en gjenstand som ble æret i middelalderen - jeg vil ikke nekte på det. Men om den daterer seg tilbake til tidlige hendelser, er en annen sak".
For endelig å bevise dukens opprinnelse må det vitenskapelige tester til. Men disse kan lett ødelegge den lille og skjøre duken uten å løse mysteriet, på samme måte som negative Karbon-14-tester ikke har lyktes i å endelig motbevise autentisiteten til Likkledet i Torino.
Zenit 3. juni 1999; o: pe KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo)