Særsynoden for Amerika, som paven har innkalt som et ledd i forberedelsene til år 2000, begynner den 16. november og varer til den 12. desember. Synoden finner sted i Vatikanet med deltakelse av biskopene fra Nord-, Mellom- og Sør-Amerika. Temaet for møtet er "Møte med den levende Kristus: veien til omvendelse, fellesskap og solidaritet i Amerika". Bispesynoder for Asia, Australia/Oceania og Europa vil finne sted de kommende årene.
Paven har bedt den brasilianske kardinal Eugenio de Araujo Sales av Rio de Janeiro, kardinal Roger Michael Mahony av Los Angeles og erkebiskop Dario Castrillon Hoyos om å presidere over synoden. Castrillon Hoyos kommer opprinnelig fra Colombia og er pro-prefekt for Vatikanets kongregasjon for prestene. Den mexikanske kardinal Juan Sandoval Inigues av Guadalajara skal være general-relator, mens spesielle sekretæroppgaver ivaretas av Eugene George, den nylig utnevnte erkebiskop av Chicago, og av Estanislao Esteban Karlic, som er erkebiskop av Parana i Argentina.
På synoden skal det gjøres opp status: Hvordan står det til med Kirken i denne delen av verden? Synoden skal se kritisk på dens forhold til andre konfesjoner og religioner og dens forhold til staten, og deltakerne skal danne seg et bilde av hvilke oppgaver Kirken står overfor.
Instrumentum laboris, synodens arbeidsdokumenter, viser at det er mye godt å bygge på, men også at det er mye som må bygges opp. Papirene gir et inntrykk av det komplekse miljøet som Kirken i de amerikanske landene befinner seg i, preget av pluralisme, multi-etnisk og multi-kulturell mangfoldighet. Utgangspunktet for dokumentene er en rundspørring som synodesekretariatet i Roma har foretatt blant biskoper og kirkelige institusjoner i hele Amerika og på De karibiske Øyer. Synodens tema gir stikkord til samtaler om nyevangelisering, mer solidaritet mellom de forskjellige lokalkirkene og en innsats for mer rettferdighet i internasjonal økonomi. Arbeidsdokumentene belyser spørsmålene fra flere sider og inneholder argumenter både for og mot de forskjellige synspunkter. Synodedeltakerne presenteres for hele spekteret av sekulariserende livssyn, subjektivisme og moralrelativisme, urbanisering og globalisering – at flere og flere mennesker bor i større og større byer, mens verden blir mindre og mindre. De forskjellige utviklingstendensene og legitime forventningene anerkjennes og verdsettes, men det blir samtidig gjort oppmerksom på ideer man bør holde seg unna.
Også Kirken fremstilles som kontrastfylt. Dokumentene fremhever dens religiøse livskraft, og biskopene anerkjenner fellesskapsfølelsen blant de troende og deres deltakelse i Kirkens liv. De uttrykker tilfredshet med det stigende antallet prestekall og med det vitnesbyrd som mange prester og andre kristne avlegger med sin måte å leve på. Men samtidig peker de på at visse teologer er i strid med det kirkelige læreembete (paven) – for eksempel i spørsmål som sølibatet, prestevielse av kvinner eller forståelsen av ekteskapet – noe som skaper mye forvirring blant de troende og innebærer en risiko for at Kirken splittes. I tillegg blir det gjort oppmerksom på omfattende ineffektivitet i det pastorale arbeidet, og på det faktum at bestemmelsene fra Det annet Vatikankonsil og liturgireformen ikke i tilstrekkelig grad er gjennomført. Videre blir det konstatert at det mangler fornyelse i det kateketiske arbeidet.
Listen over minus-faktorer fortsetter: De troende i Amerika er ikke i tilstrekkelig grad rede til å omvende seg, det står dårlig til med dialogen, det er en mangel på pastoral planlegging og legfolk blir ikke i tilstrekkelig grad trukket inn. Noen religiøse fellesskap beskyldes for ikke å engasjere seg i tilstrekkelig grad i menighetslivet, og dokumentene beklager den teologiske polariseringen mellom "tradisjonalister" og "liberale". Noen tidstypiske tanker påvirker Kirken slik at den virker ambivalent: I mange samfunn ser man på den ene siden en skjerpet fokusering på menneskeverd og menneskerettigheter, på rettferdighet og solidaritet, folk er oppmerksomme på naturen og samtidig åpne for de åndelige verdier og det overnaturlige. Men samtidig er menneskelivet på mange måter truet av dødens kultur – her tenkes det på fødselskontroll og provosert abort; den samme kulturen utgjør også en trussel mot familien – her tenkes det på de hyppige skilsmissene.
På samme måte truer demagogi og korrupsjon på det politiske området, og menneskenes sameksistens trues av en urettferdig fordeling av godene. Det siste viser seg i form av arbeidsløshet og lave lønninger. Ofte har overklassen ikke noe forhold til andre menneskers nød, heter de i arbeidsdokumentene. Tilstrømningen til byene og de stadig voksende storbyproblemene setter også sine spor i de amerikanske landene. De ateistiske strømningene ikke vanskelig å få øye på, særlig i skole- og kultursektoren, og biskopene konstaterer at det er for få kristne på disse områdene.
Økumenikk betraktes som noe positivt, men sekter og andre religiøse bevegelser (som New Age) og deres ofte aggressive fremstorming, beskrives som et problem. Som et mottrekk foreslår dokumentene en intensivert katekese, en bedre liturgi og et mer effektivt samarbeid mellom prester og legfolk.
De amerikanske biskopene er enige om at solidaritet på verdensplan må være et krav, og de mener at evangelisering og støtte til medmennesker kan ikke skilles. Problemer som den stadig større avstanden mellom fattige og rike, gjeldsbyrden og handelen med narkotika og våpen er alvorligere en noen sinne. Det samme gjelder etter biskopenes oppfatning de voldelige konfliktene som utspiller seg, både mellom stater og innenfor de enkelte statenes grenser.
Biskopene anbefaler at synoden skal være spesielt oppmerksom på spørsmålet om menneskelivet og dets beskyttelse. Ved siden av støtte til familien innebærer det også en utbygging av helsevesenet og utarbeidelse av etiske grunnregler for biomedisin og bioteknologi.
Men naturligvis finnes det kritiske røster. For det første mener mange at siden Nord- og Sør-Amerika nå i stadig økende grad rent geografisk betraktes som to kontinenter, bør det samme gjelde det kirkelige kartet.
Det klages over at tjenestemennene i Vatikanet som organiserer synoden, fullstendig mangler kontakt med Amerikas vanlige katolikker. Temaer som rettferdighet og frigjøring, som har vært så sentrale i Latin-Amerika de siste tretti år, finnes overhodet ikke i sakspapirene. Mange mener at forberedelsene har vært preget av hastverk, og synodens forretningsorden virker skreddersydd for å hindre åpen og grundig diskusjon av vanskelige spørsmål.
Kritikerne mener også at valg av delegater har skjedd etter regler som diskriminerer de store bispekonferansene. Selv om de fleste deltakerne på synoden er valgt av biskopene, har paven anledning til å peke ut hvem han vil til å delta på synoden. Ikke overraskende har han utpekt noen svært konservative representanter. Men det er spesielt én av dem som står i sentrum for mange klager: p. Marciel Maciel Degollado, grunnlegger og leder av den omstridte høyreorienterte bevegelsen Kristi Legionærer. I februar gikk ni tidligere seminarister ut i avisen The Hartford Courant og anklaget Maciel for å ha misbrukt dem seksuelt. Blant de ni er en prest, en rådgiver, en professor, en ingeniør, en advokat og en tidligere prest som nå er universitetsprofessor. Vatikanet har møtt anklagene med taushet, og Maciel selv avviser dem.
Selv om Maciel naturligvis har krav på en rettferdig granskning og ikke kan forhåndsdømmes, mener mange at Vatikanet ved å peke ham ut til delegat på synoden sender ut et svært negativt signal til de prester og biskoper i USA som har gjort en stor innsats for å avsløre og bekjempe problemet med seksuelle overgrep fra prester. Ikke minst er det et negativt signal til dem som tar belastningen med å stå frem offentlig, etter først å ha prøvd alle kanaler.
Kilder: Katolsk Orientering, National Catholic Reporter, The Hartford Courant