Den hellige Melania (Melanie) kalles «den Yngre» for å skjelne henne fra sin hellige farmor Melania den Eldre. Hun ble født rundt år 383 i Roma som datter av senator Valerius Publicola fra den romerske patrisierslekten Valerii og hans hustru Albina, som var den kristne datteren av en hedensk prest. Hennes farmor, enke etter konsulen Valerius Maximus, ga henne en dypt kristen oppdragelse, slik at hun lengtet etter å gi hele sitt liv til Gud. Denne lengselen skulle hun bevare livet ut.
Bestemoren Melania den Eldre hadde vært en de første kristne kvinner i det romerske samfunn som dro til Det hellige Land for å følge i Kristi fotspor, og der levde hun et botsliv mellom 372 og 379. Hun forlot Roma for godt i 409 og døde i Jerusalem året etter. Hun hadde en temmelig dominerende personlighet, og hennes forhold til barnebarnet var ikke alltid enkelt.
Den yngre Melania vokste opp i Romas mest praktfulle palass og ble uvilkårlig temmelig bortskjemt. Men tidlig merket hun seg den skarpe motsetningen mellom hennes og hennes standsfellers liv og den undertrykte kasten av tjenere og fattige. De ble som dyrene bare verdsatt etter sin arbeidsevne, i motstrid til Evangeliet, som lærte at alle mennesker er brødre. Da hun på denne måten begynte å ta sin kristne tro på alvor og ville leve et liv i forsakelse, ble faren urolig.
For selv om Publicola var kristen, var han ambisiøs på familiens vegne, og det synes som om han var i konflikt med sin mor, som var dypt influert av den asketiske bevegelsen som hadde nådd Roma fra Nord-Afrika og Midtøsten. Hun ga bort det meste av det hun eide og avla sølibatsløfte. Det er mye som tyder på at Publicola i tillegg til datteren Melania den Yngre hadde en sønn som ble «bortført» av bestemoren til et asketisk liv, slik at datteren var hans eneste håp om å få en mannlig arving.
Derfor arrangerte han i 397 et ambisiøst ekteskap mot hennes vilje med sin rike nevø Pinian (Valerius Pinianus), sønn av den nordafrikanske prefekten Valerius Severus. Hun var 14-år og han 17 år gammel og de var altså fetter og kusine. Melania var også influert av sin bestemor og ønsket å forbli jomfru, men Publicola insisterte på at ekteskapet skulle fullbyrdes. I følge Melanias biograf Gerontius tryglet hun Pinian om at de skulle leve avholdende, men han nektet og insisterte på at de måtte få to sønner først. De nygifte må ha vært utsatt for et intenst og motstridende press fra sine slektninger.
Unge Melania ble gravid, og hennes første barn, som så mye var avhengig av, ble en jente. Publicola var fortsatt fast bestemt på å få en mannlig arving, så han stoppet datteren fra å knytte seg til kristne (trolig inkludert hans egen mor), som kunne komme til å oppmuntre henne til å leve i sølibat. Melania ble gravid igjen, og den 10. august 399 fikk hun veer alt for tidlig. Etter en vanskelig og farlig forløsning fødte hun en gutt, men han døde dagen etter. Melania var fortsatt bare 16 år gammel.
Kort etter døde også datteren. Melania var livstruende syk, og Pinian, som virkelig elsket sin hustru til tross for alt familiepresset, sverget at hvis hun fikk leve, ville de begge bli sølibatære. Men hennes far satte seg bittert mot dette, og det var først da han var døende fem år senere at han testamenterte alle sine eiendommer til Melania og ba henne tilgi ham for å ha motsatt seg hennes «himmelske kall».
Da Publicola døde, arvet datteren hele hans formue og ble enormt rik. Hun eide eiendommer i Roma og store gods i andre deler av Italia, på Sicilia, i Spania, Nord-Afrika, Britannia og trolig også i Gallia og Aquitania. I tillegg hadde Pinian også sin egen formue. Melanias biograf gjør det klart at de var fast bestemte på å «gjøre seg til fiender av det verdslige livs forvirring» til tross for sin velstand. Pinian var nå Melanias «bror i Herren» snarere enn hennes mann. Sammen med hennes mor Albina forlot de Roma for aldri mer å vende tilbake. De dro til en villa de eide på landet, som de gjorde om til et religiøst senter. Der viet de seg til å «oppøve praktiseringen av dydene».
De hjalp de fattige og trengende, besøkte fanger og kjøpte dem fri hvis de var i fengsel på grunn av gjeld, ga ly til fremmede og besøkte de syke. De levde bokstavelig ut de nådegjerningene som listes opp hos evangelisten Matteus:
«For jeg var sulten, men dere gav meg ikke mat; jeg var tørst, men dere gav meg ikke drikke; jeg var fremmed, men dere tok ikke imot meg; jeg var uten klær, men dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, men dere så ikke til meg.» Da skal de svare: «Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller uten klær eller syk eller i fengsel uten å hjelpe deg?» Men han skal svare dem: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.» (Matt 25,42-45).
De kledde seg i billige og grove klær, selv om det ser ut som om Pinian fant dette vanskeligere enn Melania og var langsom med å kvitte seg med sine fine linklær. Unge kvinner, enker og over tretti familier sluttet seg til dem, og eiendommen ble et senter for gjestfrihet, nestekjærlighet og et religiøst liv. Melania og Pinian var tilhengere av tankene til Rufinus av Aquileia (d. 410), som selv kunne ha vært blant helgenene hadde det ikke vært for hans krangler med den hellige Hieronymus. De anså ikke Origenes for å være kjetter, som Hieronymus og hans romerske støtter, de hellige Marcella og Pammachius, mente.
Melania og Pinian bestemte seg for å selge alle sine italienske eiendommer. Deres slektninger, spesielt Pinians bror Severus, var opprørt over denne oppdelingen av familieformuen, og de kan ha hatt en eller annen lovlig grunn til å forhindre den. Severus ser ut til å ha fremprovosert et slaveopprør og overtalte flere tusen av Melanias slaver om at det ville være bedre for dem å bli solgt til ham enn på det åpne marked. En ukjent byprefekt forsøkte å konfiskere eiendommene til fordel for bykassen, men han ble drept før han kunne gå til aksjon. Så mange hindre ble plassert i deres vei at Melania og Pinian gikk til Serena, svigermor til keiser Honorius (395-423), og sikret seg hennes støtte til å be keiseren om å beskytte det lovlige salget av eiendommene.
Salget ble gjennomført og inntektene var enorme, og de ble brukt til verdige formål i mange deler av keiserriket. Fattige og syke mennesker, fanger, bankerotte, pilegrimer, kirker og klostre ble hjulpet og utrustet i stort antall. Den monastiske historikeren Palladius (ca 365-425), fra 400 biskop av Helenopolis, forteller samtidig i sin historie om det tidligste munkevesenet, Historia Lausiaca, at klostrene i Egypt, Syria og Palestina mottok svært store gaver. På to år ga Melania friheten til 8.000 slaver og solgte mange flere til Severus, trolig på deres egen anmodning.
Disse hendelsene blir mer forklarlige når vi husker at de fant sted i 405-07, da barbarene herjet Gallia og hadde gått inn i Italia. Melanias nyeste biograf, dr. Elizabeth Clark, mener at disse eiendomssalgene var så omfattende at de må ha vært tilstrekkelige til å gjøre den romerske økonomien ustabil – på en tid da enorme mengder gull trengtes for å verge seg mot Alarik visigoteren («vestgoteren») og andre barbarhøvdinger. Dette kan forklare hvorfor byprefekten fikk støtte fra senatet til sin plan om å ta over eiendommene, og kanskje hvorfor mange av slavene søkte beskyttelse hos Severus. Det kan også forklare hvorfor Melania og Pinian forlot sitt palass i Roma så hodekulls og kvittet seg med alle sine italienske eiendommer. Hastverket antyder at de forventet slutten på den siviliserte verden slik de kjente den.
Slutten skulle komme svært snart. I 408 eller tidlig i 409 ble Serena henrettet etter ordre fra senatet, muligens for sin hjelp til å få eiendommene solgt. Hun ble betraktet som en forræder mot Roma, og på den tiden blokkerte Alarik Tiberen for å hindre at forsyninger kom gjennom. Den keiserlige byen var herjet av sult og pest, og lik råtnet i gatene.
Melania og Pinian og Albina hadde flyktet til sine eiendommer på Sicilia sammen med Rufinus av Aquileia, og de var hos Rufinus da han døde. Men da goterne nådde Calabria og brente Reggio like over Messinastredet, bestemte de seg for å dra til Nord-Afrika. De var åpenbart fortsatt svært velstående flyktninger. Da deres skip var nødt til å søke ly for en storm, trolig i Lipari, oppdaget de at øya ble holdt beleiret av sjørøvere som krevde løsepenger. For å redde innbyggerne fra en katastrofe, bestakk hun piratene med en enorm sum i gull.
De hadde nordafrikanske eiendommer å reise til, og til slutt slo de seg ned i Tagaste i Numidia rundt 410. Den hellige Augustin kalte dem «virkelige lys for Kirken», og Pinian gjorde like dypt inntrykk som hans hustru. Da han dro til Hippo for å besøke Augustin, ønsket folket at Pinian skulle bli presteviet for å gjøre tjeneste for dem, og det ble opptøyer fordi de trodde at han ble forhindret fra dette av biskopen av Tagaste. Pinian hadde åpenbart ikke noen intensjon om å bli presteviet, men orden ble gjenskapt først da han lovte at hvis han noen gang ble prest, skulle han utføre sin tjeneste i Hippo.
Mens de var i Nord-Afrika, etablerte og utrustet Melania to klostre, et for menn og et for kvinner, for mennesker som hadde vært slaver på hennes eiendommer der. Selv levde hun sammen med kvinnene, men hun tillot ikke dem å leve så asketisk som hun selv gjorde. Hun spiste bare annenhver dag, og noen ganger fastet hun i lange perioder. Hun sov vanligvis bare to timer hver natt, ba kontinuerlig og bar klær av strie. Hun arbeidet også hardt, og hennes biograf Gerontius sier at hun «skrev av tekster uten feil». Dyktigheten til en virkelig samvittighetsfull og nøyaktig skriver ble høyt verdsatt, og 500 år senere var det fortsatt manuskripter i sirkulasjon som ble tilskrevet Melanias hånd.
I 417 dro Melania, Pinian og Albina fra Afrika og dro til Jerusalem, hvor de slo seg ned i pilegrimshospitset ved Den hellige grav. Innen da hadde de gitt bort alle sine besittelser bortsett fra dem i områder besatt av barbarene, og de var fattige nok til å tenke på å skrive inn sine navn i byens register over dem som trengte almisser. En venn var i stand til å selge deler av sine eiendommer i Spania og brakte dem pengene.
Melania «grep dem som fra en løves munn» og foreslo for Pinian at de skulle reise for å besøke munkene i den egyptiske ørken. Dette gjorde de, og de fortsatte å dele ut penger med raus hånd. Deres vaner var fortsatt de rikes vaner. De prøvde å gi noe gull til en munk, men han sa at han ikke hadde bruk for det og kastet gullstykkene i elva. De var så imponert over ørkenfedrenes askeiske eksempel at de vendte tilbake for å slå seg ned i Jerusalem i et liv av ensomhet og kontemplasjon. Her presenterte Melanias kusine Paula, niese av den hellige Eustochium, dem for Hieronymus. Melania ble en av hans nærmeste venner og kolleger. Han kalte henne «den fromme fru Melanium» og skrev at hun var «fremtredende blant kristne for sin sanne edelhet». Hun bosatte seg i en liten hytte på Oljeberget, og der slapp hun ikke inn andre enn sin mann og sin mor. Hun kopierte bøker og hadde omsorg for fattige.
Etter 14 år i Palestina døde Albina i 431, og Pinian døde året etter. Han nevnes i Martyrologium Romanum sammen med sin hustru. Melania gravla sin mor og sin «åndelige bror» side ved side på Oljeberget, og selv levde hun i en liten celle like ved. Dette ble kjernen til en stor kommunitet av viede jomfruer, men Melania nektet å opptre som deres superior. Hennes eget bidrag til kommunitetslivet var bemerkelsesverdig for sin mildhet og omsorg for den enkelte.
Hun bygde også et kloster for menn på Oljeberget. En munk fra dette klosteret var Gerontius, som var hennes disippel og kapellan og biograf. Det er mulig at hans ønske om å prise de hellige gjerningene til «den velsignede kvinnen» ikke yter full rettferdighet til Pinian og Albina.
Melania hadde nå bare ett ønske igjen: Å omvende sin hedenske farbror Volusianus, som var romersk ambassadør ved hoffet til keiser Theodosios II (408-50) i Konstantinopel. Da fikk hun et brev om at han var syk og at han ville treffe henne før han døde. Han kjente ikke igjen henne, men ble likevel så rørt over hennes ord at han lot seg døpe.
Melania var tilbake i Jerusalem før jul 439. Julaften reiste hun til Betlehem, og i den kalde kirken pådro hun seg en vanlig forkjølelse. Etter messen ved daggry sa hun til sin kusine Paula at hun var døende. På St. Stefans dag 26. desember deltok hun ved messen i hans basilika og leste deretter fortellingen om hans martyrium for sine ledsagere. Hun ønsket dem alt godt og sa at de aldri mer skulle høre henne lese.
Hun foretok et farvelbesøk til munkene, deretter sammenkalte hun søstrene igjen og ba om deres bønner, «for jeg drar nå til Herren». Hun sa til dem at hvis hun noen ganger hadde snakket strengt til dem, var det av kjærlighet, og hun sa: «Herren vet at jeg er uverdig, og jeg ville aldri våge å sammenligne meg med noen god kvinne, ikke engang de som lever i verden. Likevel tror jeg at Fienden selv ikke på Dommedag vil anklage meg for å ha sovnet med bitterhet i mitt hjerte». Om kvelden gjentok hun Jobs ord: «Som Gud vil, er det gjort», og døde. Det var den 31. desember 439 og hun var 56 år gammel. Ved sin død eide den tidligere rikeste kvinnen i det romerske imperiet enda 50 gullstykker, som hun ga til stedets biskop.
Man hadde lenge visst at det eksisterte betydelige fragmenter av en latinsk biografi om Melania i ulike biblioteker, og bollandistene trykket dem i Anal. Boll. 8 (1889). Den greske teksten ble utgitt fra et manuskript i Barberini-biblioteket av den belgiske bollandist-pateren Hippolyte Delehaye SJ (1859-1941) i Anal. Boll. 22 (1903). I 1905 oppdaget kardinal Mariano Rampolla del Tindar, statssekretær for pave Leo XIII (1878-1903), en komplett kopi av den latinske biografien i Escorial, og han ga ut både den latinske og greske teksten trykt i et praktfullt bind i folioformat, Santa Melania Giuniore Senatrice Romana, med en lang introduksjon, forklaringer og noter.
I et langt bidrag til Anal. Boll. 25 (1906) undersøkte p. Adhémar d'Alès ulikhetene mellom de to tekstene. Hans konklusjon var at biografien ble samlet av Melanias disippel Gerontius rundt ni år etter hennes død i et første utkast skrevet på gresk, men at tekstene på gresk og latin som er bevart, ble utdypet få år senere fra denne originalen.
Melanias liv brakte henne i kontakt med de hellige Paulinus av Nola, Augustin og Hieronymus, og alle hadde svært høye tanker om henne og Pinian. Melania ble æret liturgisk i østkirken i hundrevis av år, men det var ingen kult i vest før i 1905, da kardinal Rampolla ga ut det monumentale verket om hennes liv. Den hellige pave Pius X (1903-14) godkjente feiringen av hennes fest i 1908 for somaskerne, en observans fulgt av de latinske katolikkene i Konstantinopel og Jerusalem.
Hennes minnedag er 31. desember og hennes navn står i Martyrologium Romanum. Hun fremstilles som nonne eller eneboer, ofte i bønn i en hule. Som attributter har hun kors, palme, kalk, krus, hodeskalle, kålhode eller en annen grønnsak. I vesten finnes det få avbildninger av henne.