Av Biskop Bernt. I. Eidsvig, Can.Reg.
Som dere sikkert vet, utgav Sigrid Undset i 1942 boken Happy Times in Norway. Dette skjedde på initiativ av Ellinor Roosevelt, som ønsket at amerikanske barn skulle bli kjent med barn i de okkuperte land «før tyskerne rykket inn og gjorde ende på de lykkelige dagene - inntil videre». Undset drømte seg tilbake til den tiden barna var små; her er seterbesøk og rømmevafler og den 17. mai. Og der var lykke i hennes liv i disse årene, ved siden av strev og strid, en umenneskelig arbeids og -ansvarsbyrde. Men, om hun var lykkelig, se det er et ganske annet spørsmål. Jeg tror ikke det. Altså, det er ikke det hun kalte happy times jeg prøver å si noe om.
Den 26. august 1940 gikk Sigrid Undset i land i San Francisco. Hun hadde krysset Stillehavet fra Kobe i Japan som passasjer med dampskipet President Cleveland. Før det hadde hun reist med den trans-sibirske jernbane, intet lykkelig minne. Det var heller ikke reisens begynnelse, flukten fra Lillehammer og kamphandlingene i Gudbrandsdalen, som hun var vitne til, reisen med fiskeskøyte fra Romsdalskysten - med Molde og Åndalsnes i brann efter tyske angrep - til Nordlandskysten, ferden gjennom skog og over fjell og inn i Sverige. Her fikk hun nyheten om at hennes eldste sønn, Anders, var falt i kampene ved Segalstad bro, 27 år gammel. Året før var hennes mor Charlotte og hennes datter Mosse død. Med seg hadde hun sønnen Hans, som til tross for charme og begavelse var til alvorlig bekymring og belastning for sin mor fra tenårene av. Hun hadde foran seg fem år i eksil, i et land hvor hun bare kjente et par mennesker. Flyktninger er per definisjon i trengsel. Skulle så denne augustsdagen allikevel være begynnelsen på hennes lykkelige år? Jeg tror det, selvom det er en tese jeg fremsetter med angst og beven.
Hvorfor måtte en ikke helt frisk, noe overvektig dame på 58 (20. mai 1940) flykte fra den tyske okkupasjonsmakt? Det var ikke hennes avgjørelse, men norske myndigheter fryktet at tyskerne skulle tvinge henne til å ta del i deres propganda, uansett hvor frastøtende dette ville være for henne. Historien hadde allerede vist at de hadde midler til det, og de var ikke redd for å bruke dem. Hvorfor ville hun ha vært et verdifullt bytte for okkupasjonsmakten? Det skal jeg si noe om.
Vi kunne ha trodd at Sigrid Undsets krig var over da han gikk i land i California. I Amerika ville hun hadde de beste betingelser for å fortsette sitt forfatterskap. Hun hadde akkurat utgitt Madam Dorthea, en stor suksess i USA. Dette skulle ha vært det første bind av en historisk trilogi. Hennes jødiske forlegger, Alfre Knopf, var begeistret ved tanken på fortsettelsen. Hennes liv i Amerika kunne ha vært fredelig og komfortabelt på en helt annen måte enn på Bjerkebæk, hvor hun stadig ble forstyrret og pliktene var mange. Men, Undset valgte krig med nasjonalsosialismen. Hun hadde til hensikt å tilføre Det tredje rike så stor skade som hun bare kunne. Og hun viste seg å være en fiende man ikke skulle undervurdere.
Efter å ha reist gjennom Sverige, Russland og Japan, betydde ankomsten i California begynnelsen på veien tilbake til fremtiden, for å bruke en av hennes boktitler, som vi skal komme tilbake til. Om veien kan vi si: Hun hadde aldri vært i Amerikan før. Hun likte amerikanere og det hun visste om amerikansk katolisisme. Amerika var fritt med tale- og religionsfrihet som noe selvfølgelig. Men hun elsket England høyere, fortalte hun journalistene i San Francisco. England tok opp kampen med Tyskland; Amerika var nølende til å gå inn i krigen.
Undsets mor var dansk. Det første hun kunne huske var at hun hørte fiendens artilleri da hun som liten pike la øret mot bakken. Fienden var Prøysen og året var 1864. Prøysen vant og ydmyket Danmark; de to hertugdømmene i syd måtte avstås. Charlotte Undset forble kompromisløst antitysk resten av sitt liv. Hennes datters holdning var enda mindre forsonlig. De var begge skandinavister.
Ingen av oss makter å gå igjennom livet uten fordommer. For å være helt ærlig, ville det være tåpelig å tro noe slikt om seg selv, som den engelske filosof Edmund Burke har lært oss. Den sterkeste av alle fordommer er den nasjonale, tett fulgt av den religiøse. Det er opp til oss å bearbeide våre fordommer, om de skal være positive eller negative. Når det nasjonale og det religiøse er forbundet, har vi god grunn til å være på vakt. Undset klarte å bli anti-luthersk ennå før hun ble troende. I 1915 skrev hun:
«Jeg har ogsaa lest endel moderne og ældre katholske forfattere - Romerkirken har da ialfald form, den virker ikke irriterende paa ens intelligens, som disse diverse protestantiske sekter. Heldt ut av Romerkirkens form, virker hele kristendommen paa mig som en mislykket, sprukken omelet...Ja det har vi ogsaa tyskerne at takke for.» Senere i 1915 gjør hun det klart at hun har overvunnet sine agnostiske tilbøyeligheter, og tror på Kristus. Ni år derpå ble hun opptatt i Kirken. Hun gjorde ikke denne sin viktigste avgjørelse i en hast.
Ironisk nok var tysk det eneste (fremmed)sprog Undset skrev og talte feilfritt. Hennes norske skriftsprog viste sunn forakt for den offisielle rettskrivning. Hennes engelske ordforråd var enormt og lærd, men hun talte sproget på en stiv og ofte idiosynkratisk måte. F.eks. democracy - demo crazy.
Da hennes far, Ingvald Undset døde, var den eldste datter tolv år gammel. Familien hadde ikke meget å leve av, og da Sigrid var 16, ble hun ansatt som kontordame i AEG Norge. Der var ingen feil i hennes tyske korrespondanse. Hun utviklet en antipati mot besøkende tyske ingeniører, som hadde det med å uttale sin begeistring for oppfinnelser og fremskritt.
Som ung pike er det opplagt at det anti-tyske ennå ikke var en fastlåst holdning hos henne. Hennes far beundret en rekke tyske videnskapsmenn; hun oppfattet de fleste av dem som kom på besøk som eksentriske og harmløse. Ved et besøk i Berlin i 1910 ble hun imponert av det moderne Tysklands velstand og effektivitet. Undset bruker ordet poetisk om den bayerske by Bamberg, og frydet seg over katedralen og de andre middelalderkirker hun besøkte. For å gi dere hele bildet bruker hun ord som falmet, søvning, livløs og ubevegelig for å beskrive det «gamle» Tyskland. Jeg er temmelig sikker på at det var Den første verdenskrig som utløste og fasttømret hennes sterke anti-tyske følelser. Nøkkelordene her er kjemisk krigføring og senkning av nøytrale skip, blant dem mange norske. Sigrid Undsets krig mot nasjonalsosialismen ble erklært i 1935. Hun skrev et essay med titelen Rasse, Fortschritt und Religion, som ble offentliggjort i Sveits. Kort sagt var den nasjonalsosialistiske raseforståelse vulgær. Den var forenklet darwinisme forbundet med antisemittisme av groveste slag. Hun observerte også at kristne menneskers vilje til kompromisser med nasjonalsosialistene bragte kristendommen i fare. Rasetenkning av enhver art er uforenlig med det kristne budskap, er et budskap hun hyppig gjentar fra 1933 til 1945. I Tyskland gjaldt det på den protestantiske side de sk. Deutsche Christen og det kirkeforbund Reichsbischof Ludwig Müller ble satt til å lede; på katolsk side hadde man Kreuz- und Adlerbewegung under ledelse av Franz von Papen og Reichsabt Alban Schachleitner - som forøvrig noen årtier tidligere hadde gjort et dypt inntrykk på vår berømte konvertitt Knud Krogh-Tonning. P.g.a. Kirkens hierarkiske struktur og prestenes lydighetsløfte ble denne gruppen aldri stor. Noen hundre prester forlot kirkelig tjeneste til fordel for innsats for Det tredje reike.
Vi gjør imidlertid klokt i å huske at rase og noe man arrogant kalte rasehygiene, var på moten den gang, langt utover nasjonalsosialistenes kretser. Selv norske sosialdemokrater (kun en stemme imot i Stortinget) stemte for en lov om tvangssterilisering, som først og fremst gikk ut over våre såkalte fanter og tatere. De fleste av disse levet mindreverdige liv, og var langt fra hederlige, var begrunnelsen, og det måtte være noe med genene.
I dette essay skriver Undset:
Rase er hverken en moralsk eller en umoralsk kvalitet...Å sette sin lit til rase - det vil si, være urimelig forelsket i sine egne forkjærligheter og fordommer uten kritisk å granske verdien av dem - er den visse vei til å la alle de minst verdifulle elementer innen rasen få utfolde sig uhemmet, bare fordi den er farvet med vår yndlingskulør...
Hun hadde allerede vært svartelistet i tyske boklader og biblioteker fra 1933, men disse ord kvalifiserte til bokbål. I april/mai 1940 oppfordret hun i det som var av tilgjengelig av fri presse og kringkasting til videre motstand mot det tyske angrep, og ble belønnet med forbud mot alle sine bøker i Det tredje rike. Joseph Goebbels skrev i sin dagbok: Siegrid Undset wendet sich in einem scharfen Aufruf gegen das Reich. Ich lasse daraufhin ihre Bücher verbieten.
I tiden omkring Hitlers maktovertagelse var flertallet av Tyslands befolkning beruset av hva de kalte «nasjonens gjenfødelse». Undset holdt tappert frem at Guds rike var for alle mennesker av god vilje: de er hans rase og nasjon. Antisemitter er ikke av god vilje. Frykten for at tyske og andre katolikker i 1933 skulle gjenkjenne nazistene som de minst verdifulle elementer innen rasen, må ha vært til stede, men det utfordrende budskap fra Luzern ble overdøvet av høyere røster. Allerede i 1932 betegnet hun den nazistiske ideologi som «ny-hedendom»; hun skulle gjenta det ofte.
I sitt hyrdebrev for fasten 1944 parafraserer min forgjenger biskop Jacob Mangers de linjer av Sigrid Undset vi nettopp har hørt. Man fryktet at Mangers ville bli arrestert, men Kirkedepartementet skrev isteden brevet om for sine formål, og lot det offentliggjøre i pressen. Det var en perfid hevn.
I 1936 provoserte hun igjen. Carl von Ossietzky, som da var konsentrasjonsleirfange for sin pasifisme og åpne opposisjon mot Hitlers regime, mottok Nobels fredspris. Ikke bare i Tyskland førte dette til kritikk og kontrovers. Aftenposten var meget kritisk til tildelingen; Knut Hamsun angrep nobelkomiteen i skarpe ordelag. Undset ble ikke overrasket over at hennes nobel-kollega stod åpent frem som nazist, og hun var ikke blant dem som bad om en mild dom for ham i krigsoppgjøret.
Inntil krigen hadde imidlertid Undset vært rasjonell i sin antigermanisme. Med krigen skjer det en forandring. I 1943 skrev hun en - far dette synspunkt - interssant artikkel i Saturday Review of Literature med titelen: Is Germany incurable? Og hennes svar er temmelig klart: Ja, praktisk alle tyskere er mentale sykdomstilfeller nu efterat jødene er borte. Jødene hadde vært de mentalt sunne tyske borgere. Tyskerne, skrev hun, minnet henne om en noe forstyrret grandtante, som ikke måtte motsies, ellers ble hun opphisset, og det gjorde henne syk. Jeg går ut fra at ingen av de tilstedeværende vil gi sin tilslutning til en slik amatørdiagnose, men det er en forskjell på å skrive noe slikt i 1943, mens krigen raste på det verste, og å si det samme i 2010. Tyskerne i vest fikk chansen til å ordne sitt bo efter krigen, og lykkedes i dette. Det tør være det siste ord om kollektiv sinnssykdom.
For oss er problemet med Undset at hun sidestiller Tyskland og nazismen. Hun har store kunnskaper om landets historie, men hun forsøker ikke å balansere sine teorier, og underslår dessuten at nazistene aldri vant et fritt valg. Hun overser at et stort antall tyskere og østerrikere ble sendt til konsentrasjonsleire for sin politiske og religiøse overbevisning, likeledes at der såvel fra protestantisk som katolsk side fantes mange tyske helter og martyrer. Hun huset selv tyske flyktninger før krigen, og fra dem visste hun at der var motstand til tross for en ubeskrivelig terror. Men, fordi disse modige idealister var tyske, og, efter hennes oppfatning, oppførte seg som tyskere, kunne hun ikke få seg til å sympatisere med dem.
Return to the Future (Tilbake til fremtiden) var titelen på en bok hun utgav i 1942. Hun beskriver sin flukt og krigshandlingene i Norge. Noen anmeldelser holder frem at hun uttrykker anti-tysk rasemytologi, men dette avviser hun. Hun tror ikke på raseteorier, skrivet hun. Tyskerne var blitt hva de var pga. omstendigheter, og hun begrunner dette. Tilbake til fremtiden ble oversatt til norsk i 1945, men da den sovjetiske ambassaden truet med et forbud mot norske utgaver av alle russiske forfattere dersom boken ble utgitt, gav Aschehoug efter. Russerne var dypt provosert av Undsets beskrivelse av nød og fattigdom under proletariatets diktatur, for ikke å nevne hennes mer prinsipielle refleksjoner. - Min utgave er fra Aschehoug 1949, så vi tør fastslå at den kolde krig har hatt visse positive bivirkninger.
Overskriften Is Germany Incurable? var ikke hennes egen. En amerikansk psykiater, Richard M. Brickner, utgav en bok med denne titel i 1943. Han konkluderte med at tyskerne har paranoide tendenser; de er utpreget selvmedlidende og selvovervurderende, og tenderer mot å gi andre skylden for sin elendighet. Han fant en takknemlig leser i Undset, som også var enig med ham i at hele det tyske folk trengte psykiatrisk behandling efter krigen.
Sigrid Undset finner en forklaring på den tyske mentalitet i det tyske sagn om rottefangeren i Hameln. En versjon av denne legenden er også kjent i andre kulturer, men forskjellen mellom dem er megetsigende: Den tyske myte om den fremmede som kommer for å befri byen for rotter og slanger, forteller at også barna fulgte ham da han spilte på sin fløyte. - Bare tyskerne, skriver hun, tillegger sine barn en rottenes mentalitet. Rottefangeren, som hun ser ham, er der Führer; barna som følger ham, er den tyske nasjon.
Den fremragende tyske filosof, Karl Jaspers (+1969) var dypt urolig over Undsets tankegang og pesimisme. Håpets dimensjon, fremholder han, mangler helt. Han minner henne om at den tyske tradisjon også omfatter Lessing, Goethe og Kant. Det er opplagt at Tyskland trenger hjelp for å bygge opp og utdanne sitt folk efter krigen. Han konkluderer: Undset er ikke villig til å hjelpe.
Hun svarte ikke, i det minste ikke direkte. Finnes der en rasjonell grunn for dette?
Undset følte seg ikke vel til mote med den tyske filosofi, litteratur og kultur. Og hun mislikte hva vi forenklet kan kalle den tyske mentalitet. Dette er spørsmål om smak, personlig preferanse og fordommer, som hun som alle andre er berettiget til å ha. Intet av dette hadde noe å gjøre med krigen og nasjonalsosialismen. Men i tillegg til disse faktorer var der et fravær av god vilje i hennes vurdering av den tyske nasjon. Dessuten, og nu beveger jeg meg på noe tynn is, manglet hun en dypere musikalitet, som jeg tror kan ha blokkert hennes tilgang til å forstå «det tyske». Rytmen i hennes sprogføring kunne være musikalsk, men jeg tror ikke hun lot seg bevege av Bach, Mozart, Händel eller Beethoven; Verdi og Grieg heller ikke. Min mistanke er derfor at hun aldri følte og verdsatte den charme som den tyske kultur besitter.
For å balansere Undsets ensidighet og fordomsfullhet er det viktig å inkludere at hun kjente den tyske krigføring fra en lite inntagende side. Hun var selv gjentatte ganger i fare får bli skadet eller drept. Hennes eldste sønn, som var sekondløytnant i infateriet, falt i kamp. Naboers sønner og mange venner mistet livet fordi de ble mishandlet eller drept av okkupasjonsmakten; kolleger satt i fengsler og konsentrasjonsleire.
Sigrid Undset var en klar filo-semitt. I 1943 ble hun valgt til styret for the Emergency Committee for Saving the Jews. Hun visste alt som var å vite om nazistenes forbrytelser mot jødene. Hun skrev til Churchill og Roosevelt for å få dem til å forsterke sine anstrengelser for å redde de jøder man ennu kunne gjøre noe for. - Katolsk antisemittisme foruroliget henne særskilt. Her, mente hun, hadde hun en plikt til å si ifra, og hun talte med høy og tydelig stemme.
Hennes heltinne i Bibelen var den jødiske dronning Ester. For dem som kjenner historien, kommer dette neppe som en overraskelse.
«For meg er Ester, som ber for sitt folk, og klagende bekjenner for Herren hvor bittert ulykkelig hun er som en uomskåret fremmeds hustru, hvor avskyelig er ikke den prakt som blir henne til del som Ahasverus' gemalinne, - en av de største og mest tiltalende heltinner i litteraturens verden.» (The Bible and the Common Reader, 1944.) - Selv bad hun og sloss for Esters folk når hun kunne.
Jaspers argument om Undsets mangel på god vilje har sannsynligvis foruroliget henne. Hun var dypt katolsk, og visste hva god vilje og mangel på sådan innebærer moralsk. Hun skrev om That Christian Forgiveness Angle i 1945 i godt gjennomtenkte ord, og mange av dem er verd å gjenta:
«Som en kristen er jeg forpliktet til å tilgi tyskerne min sønns død, han som ble drept i kamp mot deres invasjon av Norge. Det er ikke min plikt å tilgi dem for deres tortur og lemlestelse av mine naboers sønn...Jeg har ingen rett til å gjøre det. Saken er, skulle jeg si at tyskerne er tilgitt for hva de gjorde med denne gutten, ville det være overmot.»
Det er vanskelig å finne feil i dette resonnementet; jeg vil heller ikke hevde at tilgivelse av personer som ikke angrer, er meningsfull. Hva jeg finner problematisk i Undsets argumentasjon, er at hun forutsetter kollektiv skyld. Er det tyske folk ansvarlig for de forbrytelser Gestapo utførte mot naboenes sønn? Jeg nøler med å si nei, men jeg kan ikke innse at denne handlingen var villet av et flertall av tyskere, ikke en gang et flertall av dem som ønsket krig. Å tilgi tyskerne var, til en viss grad, en amerikansk dyd, og hun satte ikke pris på den. «De synes ikke å føle noen skyld overhodet,» skrev hun om tyskerne mot slutten av krigen. Selv den tapre biskop av Münster, Ernst August kardinal von Galen kunne ikke innse at de allierte hadde vunnet en rettferdig krig i 1945.
AMERIKA
Jeg har allerede fastslått at Undset var i krig med Tyskland. Hun kom ikke til Amerika for å nyte livet som en berømt og rik forfatterinne. Dette hadde vært en mulighet, og Madame Dorthea i 1939 viste at hun hadde sin fortellerevne intakt, og et stort materiale hun kunne bearbeide videre. Men, hun kom for å føre krig med Tyskland på den eneste måten hun kunne: Ved å skrive propaganda. Hun gjorde ingen hemmelighet av dette, for det var hennes og Norges krig det gjaldt. - California var altfor avslappet for henne, og hun likte ikke landskapet. Så reiste hun videre til New York.
Som alle forfattere med status og berømmelse ble hun booket inn på Algonquin Hotel midt på Mahattan. Den oppmerksomhet som her ble henne til del, passet henne dårlig. Så ble hun invitert til å bo på Waldorf-Astoria til en sterkt subsidiert pris, for her var det en norsk innflydelse. Det passet henne også dårlig. Hun fant et lite hotell i Brooklyn, Margaret Hotel på Columbia Heights, og dette var hverken elegant eller dyrt. Hun måtte forsørge seg selv ved å skrive. En stor del av det hun skrev ble ikke honorert, eller hun valgte å gi pengene til kirkelige eller veldedige formål. I Amerika var hun ikke lenger en velstående person, men hun fikk endene til å møtes.
Av naturen var Undset noe genert, og hun likte ikke å tale til store forsamlinger. Denne svakhet måtte hun imidlertid overvinne. Allerede da hun kom til San Francisco godtok hun å snakke til journalister, noe hun hele sitt liv hadde forsøkt å unngå. Men, hun hadde en historie å fortelle, og hun gjorde hun inntrykk når hun fotalte den: Norge og Danmark var fredelige og nøytrale land. De ble angrepet og okkupert uten krigserklæring, og der ble ikke gitt noen grunn for angrepet. Nazistenes krigføring var brutal, og det samme var det regime de innsatte. Nordmennene kjempet tappert i to måneder, og deres vilje til å motsette seg tyskerne med aktive og passive midler var innlysende.
Hun fortsatte å fortelle denne historien, og offentliggjorde den i Return to the Future i 1942. På den tid hadde hun snakket til et høyt antall damelunsjer, litterære og politiske grupper, og norske og jødiske foreninger. Hun hadde skrevet et høyt antall artikler for og brev til pressen. Hun hadde reist USA på kryss og tvers. Hennes krigføring var energisk og effektiv. I 1942 skrev hun:
«Jeg har vært like flittig som en bever...Og jeg blir spurt om å gjøre langt mer enn jeg kan oppnå, men jeg arbeider så neglflisene spretter, kan jeg fortelle deg.» Det hersker ingen tvil om sannheten i dette.
USA var i limbo inntil Pearl Harbor. Ingen visste hvor lenge nøytraliteten kunne vare, men de fleste var overbevist om at den ville ende før krigen var over. Mange var overbevist om at president Roosevelt ønsket å erklære Tyskland krig, men uten en klar provokasjon var dette ikke mulig. Folkemeningen ville ikke tillate dette. Undset utfordret folkemeningen, og gjorde hva hun kunne for å forandre den.
Hun var imidlertid ikke den eneste. Også tyskerne hadde deres talsmenn og propagandister. Hun måtte bruke engelsk for å nå frem med sitt budskap, og hun øvet flittig. I utgangspunktet hadde hun et stort og akademisk ordforråd og en sterk aksent. Med tiden ble hun mer direkte og mindre akademisk og komplisert. En viss eksentrisitet ble vanligvis verdsatt av de forsamlinger hun talte til.
Den første hun rykket ut imot var en amerikansk journalist, Leland Stowe. Han oppholdt seg i Oslo da tyskerne angrep, og rapporterte at nordmennene tok imot den tyske hær uten motstand, og fastslo også at Vidkun Quisling regjering ble møtt med likegyldighet og ikke med motstand av det store flertall i folket. Stowe ble trodd av mange amerikanere, og virkningen av hans ensidige reportasjer truet med å underminere Konge og Regjerings posisjon. Stowes budskap var kort: Nordmennene gad ikke å slåss, og de stilte seg likegyldige til den tyske okkupasjon.
Der var flere nordmenn i USA enn i Norge. Virkningen på dem var katastrofal.
Undset tok opp kampen mot Stowe fra første øyeblikk, ved intervjuene hun gav i San Francisco. Hun hadde vært øyenvidne til slag og bombing; hun hadde sett de mennesker som hadde mistet sin hjem i bomberaid i Gudbrandsdalen og på Nordvestlandet. Stowe var vidnet fra hotellværelset i Oslo. Sigrid Undset valgte universitetene som sin slagmark, og det var et klokt valg. Amerikanske akademikere hadde ingen problemer med hennes kjølige og ironiske form. Hennes endelige seier ble proklamert av president Roosevelt i talen Look to Norway i september 1942. Men på dette tidspunkt var Pearl Harbor angrepet, og Amerika var i krig med aksemaktene. Undsets felttog ble mindre viktig.
Hennes andre betydningsfulle fiende var Knut Hamsun, også nobelprisvinner med et stort publikum i Amerika. Hans versjon lød at tyskerne var Norges venner, og hadde forhindret en britisk invasjon ved sin intervensjon. Han beundret Hitler uten skam eller reservasjon, og kom til å skrive en flatterende nekrolog om ham bare dager før Tyskland kapitulerte. Han var i det minste ingen opportunist. Undset hadde alltid mislikt bøkene hans, og mangelen på beundring var gjensidig. Hamsun var en merkelig person, men hans litteratur har bestått tidens prøve: Den preger stadig unge og gamle lesere. Undset kunne dessverre ikke få seg til å tale et eneste pent ord om ham, men hadde adskillig å si om hans formentlige mindreverdighetskomplekser. I 1942 var han imidlertid uten synderlig innflydelse i USA.
På dette tidspunkt var Sigrid Undset ikke lenger en fremmed i Amerika. Hun likte sitt liv i Brooklyn. Hun nøt friheten, til tross for advarsler mot slike sysler som å krysse Brooklyn bridge alene til fots. Hun kunne blitt utsatt for både det ene og annet. Hva var frihet, hvis man ikke benyttet seg av den, spurte hun. Og hun ville se havnen ovenfra.
Planter og blomster var en livslang interesse. Mot slutten av krigen hadde hun en imponerende samling av potteplanter på sine to små rom, og hun tok med seg frø av sjeldne amerikanske planter tilbake til Norge. Noen sies å ha overlevet i have på Bjerkebæk inntil denne dag...
Undset offentliggjorde et essay hun kalte My Street i 1943. Det er merkelig, fordi det er ut ubevisst selvportrett av en lykkelig og moden person. Hun har til hensikt å skrive om annet og andre, og fastslår naturligvis ikke at hun er lykkelig. Hun legger imidlertid merke til medmenneskers vennlighet: en gartner gir henne noen kvister av en hun busk beundrer; en mann viser henne bilder av sine sønner som er i det militære; en ung gutt vil gi henne en vakker og ufarlig slange. - Amerikanere er gode naboer, hevder hun; de dømmer deg efter dine hensikter og ikke efter uskrevne lover for god oppførsel. Mentalt er hun kommet et stykke bort fra Europa.
Det ble forventet av Undset at hun skulle omgås andre europeere av betydning. Hun satt i rådet for PEN-klubbene med Jules Romain, Thomas Mann, Jaques Maritain og Stefan Zweig, men begrenset slike forpliktelser så meget hun kunne. Av pliktfølelse, går jeg ut ifra, holdt hun kontakt med det norske eksilmiljøet i New York, men privat hadde hun ikke kontakt med mange flere enn Arne Skouen. Derimot fikk hun amerikanske venner. Den best kjente av disse var Willa Cather - kjent på engelsklinjen for the Garden Party - hvis bøker hun hadde lest lenge før krigen. Cathers roman Lucy Gayheart ble utgitt i Norge på Undsets initiativ. Hennes besøk i Cathers hjem var hyppige.
En annen venn var middelaldereksperten Hope Emily Allen; den viktigste var kanskje Dororthy Day, katolikk og tidligere kommunist. Den 6. april 1940 hadde Undset talt om henne i Studentersamfundet i Oslo. Day, skrev hun, var en kvinne hvis kjærlighet hadde forandret mange menneskers liv. Undset ble ikke skuffet over henne. Med sin ro og enkelhet så Day ut som en helgen, tenkte hun, og bare det å bli kjent med henne var verd den lange reisen til Amerika. Hun tok med Day til St. Ansgar's League i New York, en foramling av verdige prester og legfolk av skandinavisk avstamning, som støttet Kirken i Norden med bønn og penger. Undset ble selv et aktivt medlem, men ingen av de to følte seg særlig hjemme i en forening av utpreget konvensjonelle mennesker. - St. Ansgar's League feiret forøvrig 100 års-jubileum i februar iår, og ble nedlagt samtidig. - Bare for å gi dere de siste nyheter.
Mot slutten av krigen (1944) forberedte det amerikanske forsvarsdepartement en mulig invasjon av Norge. De bad Undset om en oversikt over historiske bygninger og monumenter som burde skånes ved krigshandlinger. Hun fant lite av den litteratur hun trengte, men hennes hukommelse var sikker. Det var ikke så meget som manglet i hennes katalog, fastslo hun da hun endelig var kommet tilbake til sine bøker.
Undset skrev ingen romaner i løpet av krigsårene; det nærmeste hun kom var Happy Times in Norway (1942) og Sigurd and his brave Companions (1943) - begge skrevet for barn. Det kom heller ikke flere romaner efterat hun var tilbake i Norge. Det er neppe rettferdig å si at hun hadde mistet evnen, for disse to bind viser at hun hadde den. Men, hva var hendt med henne?
Undset hadde forandret seg sent i livet. Hun var født i 1881, og var nesten 60 da hun kom til Amerika. Inntil 1940 hadde hun vært en hårdt arbeidende mor, stemor, datter og tante for en stor familie. Hun betydde ikke bare en menneskelige, men også økonomisk trygghet i familiens liv. I 1939 døde hennes mor og hennes datter, i 1940 falt hennes sønn i kamp. P.g.a. sitt eksil var hun kommet på asvtand fra kolleger og venner. - Det er bemerkelsesverdig at hun ikke ble æresmedlem av Forfatterforeningen i 1945.
Polemikk var ingen ny erfaring for henne, men i løpet av krigen ble hun ekspert. Siden sin konversjon i 1924 hadde hun vært den mest taleføre katolske apologet i Norge, og i de bitre 20-årene med en sterk antikatolsk stemning, var det hun som førte ordet på katolsk side og gjorde inntrykk på skeptiske landsmenn. Forskjellen var nu at nesten alt Undset holdt på med innebar polemikk og hadde å gjøre med krigen. Det eneste eksitensgrunn hun mente å ha i Amerika, var å tale og skrive mot nazistene, for sitt eget folk, for Skandinavia og for jødene.
I krigsårene var Undsets tanker stadig hos dem hjemme. Hun forsøkte å opprettholde kontakt med dem via sin søster i Sverige, og fikk selv endel nyheter fra søsteren. Selv med det nøytrale Sverige var postgangen høyst usikker og ble dessuten sensurert. Hun var svært oppmerksom på at krig forandrer de mennesker som lider, men den skaper også en sterk solidaritet blant dem som lever under okkupasjon. Dette førte til at hun følte seg materielt priviligert, og til dels unyttig i sitt eksil. Hun undervurderte nytten av det arbeide hun selv gjorde, og var tilbøyelig til å overvurdere folks heltemot i det okkuperte Norge.
Det Undset neppe var tilstrekkelig oppmerksom på, var hvor meget hun selv hadde forandret seg.
Hun kom tilbake til Norge i juli 1945. Gjensynet med familie og venner var en stor glede, men hennes møte med Bjerkebæk og Norge var ikke bare gledelig. Her var hennes fortid, men hva med fremtiden?
Selv var hun blitt en institusjon og et monument som minnet om årene før krigen. Helsen ble dårligere. Tiårene med kaffe og tobakk som viktigste næringsmidler hadde hatt en akkumulativ virkning, og hun følte den.
Så var det æresbevsningene, både dem hun fikk og ikke fikk.
Hun var blitt valgt til formann i Den norske forfatterforening i 1935, og skjøttet sitt verv med nidkjærhet. Der var ingen tvil om hennes innsatsvilje for fedrelandet fra Gudbrandsdals-felttoget til krigens siste dag. I 1945 ble Arnulf Øverland, som hun holdt meget av, utnevnt til æresmedlem, men hun fikk ingen annen æresbevisning enn en plass på første benk i Universitetets Aula. De som ikke hadde vært på Grini eller i Tyskland, konkurrerte tydeligvis ikke i den samme klasse. Hun sa nei til å ble internasjonal president for PEN-klubbene. Hun var kommet hjem til Norge som en energisk, litt eldre dame på 63 år. Efter noen måneder var kraften borte; hun isolerte seg på Bjerkebæk, og tankene synes å ha vært tunge, i det minste tilbakeskuende. Hun arbeidet videre med sin biografi om Caterina av Siena; hun hadde stor glede av husholderskens tvillingsønner, som bl.a. ville vite hvorfor aligatorene i Florida ikke hadde spist henne. Hun tenkte på Amerika, og skrev til Hope Allen: «Jeg håper mine amerikanske venner ikke vil glemme mig her i Norge. Jeg håper de vil skrive til mig en gang imellom og fortelle mig om skunkkålen kom op tidlig i år...Gid de ville fortelle mig om de hvite violene enda gror som et teppe i den våte skogbunnen omkring Sunset Lake.»
I 1946 ble Undset utnevnt til æresmedlem av Forfatterforening, men hun orket ikke å gå. Hun gledet seg over de svenske forfatteres generøse gave, sølvtøy til erstatning for det som var forsvunnet under krigen. Kong Haakon kalte henne en god pige - og hun fikk storkorset av St. Olavs orden. - Den eneste andre kvinne som hadde det, var kronprinsesse Märtha.
Bortsett fra hva hennes brev til Hope Allen måtte antyde, er det lite som forteller oss om hva Undset tenkte om den fremmedgjøring hun må ha opplevet. Selvmedlidenhet og klager hadde aldri vært hennes vis. Jeg ville tro hun innså at der ikke fantes noen vei tilbake til fremtiden, for å bestride hennes egen boktitel.
Den 9. juni 1949 døde Sigrid Undset alene på sykehuset på Lillehammer. Diagnosen hadde vært usikker, men ingen hadde ventet at hun skulle dø. Jeg ville si hun var utslitt og motløs, og døde av det.
Hennes yngre sønn, Hans, var en charmerende rotekopp. Hans beste sider får hun frem i Happy Days in Norway, men det som er charmerende hos et barn, kan være irriterende hos en voksen. Hans var en skuffelse, og hun ble neppe fri fra en mistanke om sin skyld for hans utvikling.
Hadde det vært et alternativ til å vende tilbake til Norge? Jeg tror Undset ville ha valgt klokt om hun hadde besøkt Norge, men reist tilbake til Brooklyn. Hun hadde nok opplevet ensomhet i Amerika også, men hun hadde klart omstillingen, og var på sitt vi lykkelig. Hun satte pris på et større katolsk fellesskap. Det var enormt sammenlignet med Kirken i Norge som telte litt over 3000 troende i 1945. Den siste forandring hun var i stand til, var skjedd i disse årene, og hun var ikke i stand til å forandre seg tilbake. Norge og Undset hadde utviklet seg, hver i sin retning. Hjemme var hun en stemme fra fortiden. Dersom hun var blitt i Amerika, tror jeg hun ville ha fortsatt å tilhøre den tid hun levet i.
Hva dreide hennes siste tanker seg om? Efter hennes død fant man et uferdig manuskript på skrivebordet, ennu med et ark i skrivemaskinen. Hun hadde stoppet midt i en setning. Hun skrev om Edmund Burke (1729-97), den moderne konservatismes grunnlegger og en av hennes helter. Hun siterer ham: «Jeg kan ikke tenke meg noen frihet uten i forbindelse med redelighet og rettferdighet. Heller ikke tror jeg at noen god form for regjering og frihet kan finne det nødvendig av sikkerhetshensyn å dømme noen del av folket til evig slaveri.»
Hva Undset maktet å skrive i dette uferdige essay, er imponerende. Hennes intellekt er like skarpt som vi kjenner det fra tidligere år; hennes evne til å utfordre fordommer og til å få folk til å tenke, likeledes. Vi kan bare gjøre oss gjetninger om hennes konklusjon, men hvis vi makter å fatte Burkes og hennes egen kjærlighet til friheten, da er der fremdeles håp. Vi skal vite hva Gud ønsker for oss: Mot til å tale og handle når frihet og sannhet er truet. Vi kan ikke ha det ene uten det annet; vi kan ikke ødelegge det ene, og ikke det annet.