Den kristne oppdragelse

Erklæringen «De Educatione Christiana», vedtatt av Det annet Vatikankonsil og stadfestet av pave Paul VI 28. oktober 1965

Sankt Ansgars forlag - København 1966

Innhold

Forord ved G. Heggum, S.J.
Erklæringen «Gravissimum Educationis»: Innledning; Avslutning; Noter

Hovedformålet med det annet Vatikankonsils virksomhet var å få rettet den kristne tenkning inn etter den moderne verdens forhold. Men ordet «moderne» betyr i konsilets tekster ikke «på mote», derimot «nåværende», eller om man vil: «aktuell». Denne tilpasning i metodene, hvorpå Kirken forkynner sitt budskap, så det blir forstått i vår tid, er både en plikt og en uomgjengelig nødvendighet for Kirken. Der er derfor ingen grunn til å sørge, fordi former og synspunkter, som tiden har innhentet, nå må oppgis.

Selv om man kan si, at hele konsilet sikter mod oppdragelse, så behandles spesielt ungdoms- og barneoppdragelsen i denne teksten, som især beskjeftiger seg med alle former for katolske skoler og de dermed forbundne problemer. Her er imidlertid såvel synspunkter som praksis så forskjellig i de forskjellige kirkeprovinser, og så avhengig av de verdslige myndigheters holdning og de politiske muligheter, at konsilet klokelig kun behandler noen hovedlinjer og grunnleggende prinsipper, mens den nøyere utformning og anvendelse i enkeltheter overlates til de lokale bispekonferanser.

Derfor finner man ikke så meget overraskende nytt i denne teksten, men desto mere en fremdragning og understrekning av Kirkens prinsipielle syn på oppdragelse og oppdragere. Spesielt sterkt betones rettighetene, både barnets og foreldrenes, men også pliktene og ansvaret, selv om man kunne ha ønsket en betoning av samfunnets plikt til å overvåke, ikke bare at den unge oppdras, men også at oppdragelsen har en viss standard, og dets rett til i noen grad å bestemme oppdragelsens innhold. I en tid, hvor mange kristne setter spørsmålstegn ved den konfesjonelle skoles berettigelse, er prinsippene for samarbeide med det pluralistiske samfund på oppdragelsesområdet av særlig interesse. Men det har bud til oss her i Skandinavia, når konsilet uttrykker Kirkens omsorg for og glede over det katolske skolearbeide, som utføres i diasporaen i skoler, som søkes av et stort antall ikke-katolske elever.

Som en grunntone går det igjennom dekretet, at den kristne oppdragelse skal gjennomtrenge alle det menneskelige livs områder - i motsetning til en tidligere periodes holdning, som vesentlig gikk ut på å bevare den kristne fra verdens smitte. Konsilet betoner at Kirken ikke vil isolere seg, men oppdra ungdommen i verden og for verden. Man må virke for sin frelse der, hvor man er satt til å yte sitt bidrag til det menneskelige samfund, av hvilket også den kristne er en uatskillelig del. Som en følge av dette understrekes også oppdragelsens intellektuelle side, og det fremheves, at den høyest mulige utvikling bør tilstrebes på dette område, men selvfølgelig innenfor rammene av samfunnets kulturtrinn og behov og i overensstemmelse med menneskets moralske vekst mod sitt siste og endelige mål på jorden: Gudsbildets fremtreden i oss. Men oppdragelsen bør være en helhet og fullbyrdes i den totale hengivelse til alle menneskets berettigede målsetninger.

Kanskje vil leseren savne en videre utredning av den betydning, disse prinsipper vil kunne få for den moderne verden, og noen praktiske utblikk over det nærmere samarbeide med vår tids kompliserte oppdragelses- og utdannelsesmetoder. Men konsilet har selv begrenset dekretet ved å betegne det som et utgangspunkt for en videre dialog og et mere effektivt samarbeide med en verden som vil erobre stjernene, men er i ferd med å glemme deres lys.

G. Heggum S.J.

Konsilerklæringen er oversatt av lektor, mag. art. Hans Bang.

(Teksten (og innledningen) ble trykket på dansk i 1966, og fornorsket ved Oddvar Moi i 1998)

Erklæringen «Gravissimum Educationis» om den kristne oppdragelse

Paul, biskop, Guds tjeneres tjener, sammen med konsilfedrene til evig erindring.

Innledning

Oppdragelsens overordentlige betydning i menneskets liv og dens stadig voksende innflytelse på det moderne samfunns utvikling har været nøye overveid av det hellige økumeniske konsil 1. Det forholder seg nemlig således, at de unges utdannelse, såvel som en viss etterutdannelse av de voksne, på grunn av vår tids fremskritt blir på én gang lettere og mere påkrevet. For vår tids mennesker er seg sin egen verdighet og sine plikter mere bevisst, og de ønsker å ta stadig mere aktivt del i samfunnslivet, især i dets økonomi og politikk 2. Teknikkens og den vitenskapelige forsknings vidunderlige fremskritt, massemediene sammen med den økede fritid gir mennesker lettere adgang til den åndelige og sjelelige kulturarv og mulighet for gjensidig påvirkning, også takket være tettere kontakt mellom samfunnsgrupper og folkeslag.

Derfor søker man overalt i stadig større utstrekning å fremme alle bestrebelser på oppdragelse; offentlige bekjentgjørelser og anordninger hevder menneskets, især barns og foreldres, fundamentale rettigheter, når det gjelder oppdragelsen 3. Stillet overfor elevtallets hurtige vekst øker man antallet av skoler og forbedrer de eksisterende, likesom man oppretter andre oppdragelsesinstitusjoner. Forskning og forsøk utvikler oppdragelses- og undervisningsmetoder, og der utfoldes store anstrengelser for å sikre alle mennesker del i disse goder, selv om det er åpenlyst, at alt for mange barn og unge unndras endog en elementær undervisning, og at der blant de mere begunstigede er et betraktelig antall, som må se seg utelukket fra en videregående utdannelse, som kunne fremelske sannhet og nestekjærlighet.

Men for å løse den oppgave som dens guddommelige grunnlegger har betrodd den; å forkynne frelsens mysterium for alle mennesker og å fornye alt i Kristus, bør vår hellige mor Kirken vise interesse for menneskelivet i dets helhet, og altså også for det jordiske liv, for så vidt det er knyttet til det himmelske kall 4. Det er i bevisstheten om dette at konsilet kunngjør noen fundamentale prinsipper for den kristne oppdragelse, især i skolene, prinsipper som en spesiell kommisjon etter konsilet skal utbygge i detaljer, og som bispekonferansene skal tilpasse de lokale forhold.

1. Alle mennesker har, uansett rase, kår eller alder, i kraft av sitt menneskeverd umistelig rett til den oppdragelse 5, som svarer til det mål de har sat seg 6, til deres karakter og anlegg, til deres kjønn, til deres kulturarv, og som samtidig er åpen for broderlig samkvem med andre folkeslag, med det formål å oppmuntre den sanne enhet og fred i verden. Den sanne oppdragelse ser det imidlertid som sin oppgave å danne den menneskelige personlighet med dens endelige mål for øye, samtidig med at den tar sikte på det allmenne vel i det samfund der mennesket er medlem, og hvis forpliktelser det som voksen skal vedkjenne seg.

Barn og unge bør altså hjelpes, idet man oppmerksomt følger fremskrittet innenfor de psykologiske, pedagogiske og didaktiske vitenskaper, til en harmonisk utvikling av sine fysiske, sjelelige og intellektuelle evner og til gradvis, å oppnå den mere fullkomne oppfattelse av sitt ansvar, som gir seg utslag i vedvarende streben både etter ens egen rette livsførsel og etter den sanne frihet, idet de overvinner forhindringer med utholdenhet og mod. De skal motta en positiv og klok seksualundervisning, som tilrettelegges etter deres utvikling. Dessuten må man gi dem en utdannelse som tar sikte på deres deltagelse i samfunnslivet, så de i kraft av nødvendige og hensiktsmessige kunnskaper er i stand til aktivt å gå inn i de forskjellige grupper av det menneskelige fellesskap og til åpent å føre en dialog med nesten, i det hele slik at de villig kan gjøre en innsats for det allmenne vel.

Konsilet erklærer videre, at det er barnas og de unges rett å få veiledning i å oppøve sin samvittighet, så de riktig bedømmer de moralske verdier og aksepterer dem i personlig stillingstagen, slik at de føres til å kjenne og elske Gud på en stadig mere fullkommen måte. Derfor ber konsilet inntrengende alle regjeringer og oppdragere om å sørge for, at ungdommen aldri berøves denne hellige rett. Og Kirkens sønner oppfordrer til modig å sætte alt inn på oppdragelsen, især med det formål for øye at alle mennesker i hele verden snarest må nyte godt av en passende oppdragelse og undervisning 7.

2. Alle kristne har krav på en kristen oppdragelse, ettersom de gjenfødt av vann og Den Hellige Ånd 8 kalles Guds barn og også er det. Denne kristne oppdragelse har ikke bare den ovennevnte modning av personligheten som målsetning, men tar fremfor alt sikte på at de døpte, idet de gradvis innføres i frelsens mysterium, blir seg den troens gave som de har mottatt, stadig mere bevisst, og at de lærer å tilbe Gud Fader i ånd og sannhet (Joh. 4, 23), især ved den liturgiske gudstjeneste, og endelig at de utdannes til å innrette sitt eget liv etter det nye menneske i sann rettferdighet og hellighet (Ef. 4, 22-24). Således vil de nå frem til det fullkomne menneske, til Kristi fulle manndom, og således vil de yte sitt til det mystiske Legemes vekst. Dessuten skal barna og de unge i bevisstheten om sitt kall vennes til å vitne om det håp som er i dem (1. Pet. 3, 15), og til å medvirke til den kristne omforming av verden, hvorved de naturlige verdier, opptatt i den helhet som det av Kristus frelste menneske er, blir virksomme i hele samfunnet 9. Derfor minner konsilet alle biskoper og prester om deres tunge ansvar: de skal utrette alt hva de formår, for at alle troende kan nyte godt av en slik kristen oppdragelse, men da især de unge, som er Kirkens håp 10.

3. Foreldrene, som har skjenket sine barn livet, har den alvorlige forpliktelse å oppdra dem, og som følge derav må de betraktes som barnas første og viktigste oppdragere 11. Foreldrenes oppdragerfunksjon er så betydningsfull, at den vanskelig kan erstattes hvor den måtte mangle. For det er foreldrenes oppgave i familien å skape en atmosfære som er preget av fromhet og kjærlighet til Gud og mennesker, og som begunstiger hele deres barns oppdragelse, personlig og medmenneskelig. Således blir familien den første skole i de sosiale dyder, som intet samfunn kan unnvære. Men det er især i den kristne familie, som ved ekteskapets sakramente er blitt beriket med nåde og plikter, at barna fra de tidligste år lærer å kjenne Gud og å elske nesten, i overensstemmelse med den tro de har mottatt i dåpen. Det er her, de får sin første erfaringer både om et sundt fellesskap og om Kirken. Det er gjennom familien de litt etter litt innføres i det borgerlige samfunn og i Guds folk. Måtte foreldrene derfor i sitt innerste innse hvor avgjørende et ekte kristent familieliv er for Gudsfolkets liv og fremgang 12.

Plikten til å meddele oppdragelse, som i første rekke tilkommer familien, krever støtte fra hele samfunnet. Foruten foreldrene og de oppdragere som de betror en del av sin oppgave, har også det borgerlige samfunn visse rettigheter og forpliktelser, for så vidt som samfunnet har til oppgave å ordne alt det som er nødvendig for det allmenne vel og passende for tid og sted. Det faller inn under samfunnets oppgaver på forskjellig måte å fremme ungdommens oppdragelse og å beskytte foreldre og andre oppdragere, så de hjelpes til å utføre sin rett og plikt. For det tilfelle, at deres initiativer skulle være utilstrekkelige eller helt bortfalle, har samfunnet ifølge subsidiaritetsprinsippet plikt til å påta seg hele oppdragelsen, selv om der må tas skyldig hensyn til foreldrenes ønske. Samfunnet skal dessuten opprette skoler og passende institusjoner når det allmenne vel krever det 13.

Ansvaret for oppdragelsen angår endelig på helt spesiell måte Kirken, ikke bare fordi den allerede som et menneskelig samfunn må anses for kompetent til å gi en oppdragelse, men især fordi den som særlig funksjon har å forkynne frelsens vei for alle mennesker, å gjøre de troende delaktige i Kristi liv og ved uopphørlig omsorg å hjelpe dem til å oppnå dette livs fylde 14. Sine egne barn må Kirken, i sin egenskap av mor, sikre en oppdragelse som gjennomtrenger hele deres liv med Kristi ånd. Samtidig tilbyr den alle folkeslag sin hjelp til å fremme den enkelte personlighets fullkommenhet, til gavn for det jordiske samfunn og til oppbygning av en mere human verden 15.

4. Når Kirken så skal utføre sin del av oppdragergjerningen, er den oppmerksom på alle hensiktsmessige hjelpemidler, især på dem som er karakteristiske nettopp for Kirken selv. Det første av disse er religionsundervisningen 16, fordi den opplyser og styrker troen, gir livsnæring i Kristi ånd, fører til en aktiv og bevisst deltagelse i liturgiens mysterium 17 og oppmuntrer til apostolisk arbeide. Men Kirken verdsetter også de hjelpemidler som tilhører menneskehetens felles kulturarv og som kan bidra til å utvikle de åndelige evner og forme hele mennesket: massemediene 18; de mange foreninger som har fysisk og åndelig utdannelse som mål; ungdomsbevegelser - men fremfor alt skolen. Om alle disse gjelder det at Kirken søker å gjennomtrenge dem og høyne dem med sin ånd.

5. Mellom alle oppdragelsesmidlene har skolen en ganske særlig betydning 19; den er i kraft av sin målsetning den viktigste faktor til utvikling av de intellektuelle evner; den oppøver elevenes dømmekraft, den fører dem inn i kulturarven fra tidligere generasjoner og fremmer deres sans for verdier, og den forbereder dem til deres yrke. Mellom elever fra forskjellige sosiale lag og av forskjellig karakter skaper den vennskapelige kontakter og begunstiger således deres anlegg for gjensidig forståelse. Men især utgjør den et sentrum, hvis aktivitet og fremskritt blir til gavn for familiene, for lærerne, for alle slags institusjoner som fremmer det kulturelle, borgerlige og religiøse liv, for det borgerlige samfunn og for hele menneskehetens fellesskap.

Av dette fremgår det hvor stort, men også hvor tungt et kall de har, som i skolene ivaretar oppdragelsen og således hjelper foreldrene og samfunnet med å løse deres oppgave. Dette kall krever ganske særlige åndens og hjertets gaver, den mest omhyggelige forutgående utdannelse og en usvekket evne til fornyelse og tilpasning.

6. Foreldrene har førsteretten til å oppdrage sine barn, og denne førsterett kan de ikke tvinges til å overdrage andre; de hør altså ha virkelig frihet i valget av skole. Statsmakten, som skal beskytte og forsvare borgernes frihet, bør respektere den rettferdige behandling alle har krav på, og fordele de offentlige midler på en slik måte, at foreldrene i sann frihet og i overensstemmelse med sin samvittighet kan velge skole til sine barn 20.

Det tilkommer dessuten staten å sørge for, at alle borgerne på rimelig måte kan ta del i det kulturelle liv og bli passende forberedt til å utøve sine plikter og rettigheter som borgere. Staten må altså sikre barnas rett til en fyllestgjørende skolegang, overvåke lærernes dugelighet og elevenes prestasjoner, dra omsorg for elevenes sunnhet og i alminnelighet utvikle hele undervisningsapparatet, idet den holder seg subsidiaritetsprinsippet for øye og følgelig forhindrer enhver monopoldannelse innenfor skolevesenet. Et slikt monopol er i strid med menneskets medfødte rett, med selve kulturens fremskritt og utbredelse, med enigheten mellom borgerne og likeledes med den meningsfrihet som i dag hersker i en mengde samfunn 21.

Det hellige konsil oppfordrer følgelig de troende - enten det dreier seg om å finne frem til egnede oppdragelsesmetoder og undervisningsplaner eller om å utdanne lærere som er kvalifiserte til å oppdra de unge på riktig måte - til av egen drift å tilby sin medvirken og gjennom foreldreråd oppmerksomt å følge og støtte hele arbeidet i skolen, især den moralske oppdragelse som bør gis der 22.

7. Da Kirken dessuten er seg det tunge ansvar bevisst, som den har for en kontinuerlig overvåking av alle sine barns religiøse og moralske oppdragelse, føler den seg særlig knyttet til og forpliktet overfor de mange barn, som får sin utdannelse i ikke-katolske skoler. Kirken kan være nærværende i disse skoler gjennom deres læreres og skolelederes vitnesbyrd og livsførsel, gjennom kameratenes aktive apostolat 23, og fremfor alt ved at prester og legfolk gir barna undervisning i kristendom på en måte som er tilpasset deres alder og omstendigheter, og hjelper dem åndelig ved passende foranstaltninger som tar hensyn til tid og sted.

Men foreldrene - ja, dem minner Kirken om det tunge ansvar, som også er dem pålagt. De skal holde øye med, om nødvendig kreve, at deres barn får mulighet for å motta denne åndelige hjelp og utvikle seg til harmoniske kristne mennesker samtidig som de gjør fremskritt i verdslig dannelse. Derfor roser Kirken de myndigheter og de stater, som respekterer det moderne samfunns krav om individets rett og den religiøse frihet og hjelper familiene, så de i alle skoler kan sikre sine barn en oppdragelse som er i overensstemmelse med foreldrenes egne moralske og religiøse prinsipper 24.

8. Kirkens nærværelse i skoleverdenen fremtrer på særlig karakteristisk måte i den katolske skole. På samme måte som andre skoler har den katolske skole en kulturell målsetning og søker å utdanne de unge til humanitet. Men dens særkjenne er skapelsen av et skolemiljø som i frihet og nestekjærlighet levendegjøres av evangeliets ånd, så den kan hjelpe de unge til å utfolde sin personlighet, samtidig med at de vokser opp som de nyskapte mennesker dåpen har gjort dem til. Endelig skal den bringe hele den menneskelige kultur i sammenheng med frelsens budskap for gjennom troen å opplyse de unge under deres gradvise erkjennelse av verden, livet og mennesket 25. På den måte oppdrar den katolske skole, idet den er passende åpen overfor tidens fremskritt og vilkår, sine elever til å gjøre en effektiv innsats for det jordiske samfunns vel, og den forbereder dem samtidig til å tjene Guds rike, for at de ved et eksemplarisk og apostolisk liv kan bli som en frelsens surdeig i det menneskelige fellesskap.

Den katolske skole kan altså yte Guds folk megen støtte i dets streben etter å oppfylle sin misjon, og den kan utrette meget til fremme av dialogen mellom Kirken og samfunnet til gavn for begge parter; det er derfor den også i den moderne verden har bevart sin avgjørende betydning. Og derfor erklærer det hellige konsil påny, at Kirken har rett til fritt å grunnlegge og lede skoler av enhver art og på ethvert trinn, en rett som allerede er blitt påberopt i en mengde av læreembedets erklæringer 26. Og konsilet minner om at når skolene benytter seg av denne rett, yter de et avgjørende bidrag til beskyttelse av den frie samvittighet, av foreldrenes rettigheter og av det kulturelle fremskritt.

Lærerne må derfor huske på at det fremfor alt er av dem det avhenger om den katolske skole skal være i stand til å nå sitt mål og virkeliggjøre sine planer 27. Man skal følgelig utdanne dem på det omhyggeligste, sikre dem såvel verdslig som religiøs kunnskap, som kan attesteres ved de respektive eksamensbeviser. De bør videre mestre en pedagogisk metode i overensstemmelse med vår tids forskningsresultater. De skal leve i kjærlighet med hverandre og med sine elever; de skal være helt gjennomtrengt av den apostoliske ånd, for at de enda mere ved sitt liv enn ved sin undervisning kan vitne om Kristus, den sanne lærer. De må kunne samarbeide, særlig med foreldrene, for at de sammen med dem i hele deres oppdragelse kan sikte mot det mål, som det guddommelige forsyn har satt for hvert av de to kjønn i familie og samfunn. De må hos elevene fremelske evnen til selvstendig handling og etter endt skolegang hjelpe dem ved sitt vennskap og gode råd, eller også gjennom spesielle foreninger som virker i Kirkens ånd. Konsilet erklærer at slike læreres gjerning er apostolat i ordets sanne betydning, helt tilpasset og nødvendig for vår tid, en tjeneste til gavn for samfunnet. De katolske foreldre blir av konsilet minnet om sin plikt til å betro sine barn til de katolske skoler, når og hvor de kan, til å støtte dem etter evne og til å samarbeide med dem til barnas beste 28.

9. Alle skoler, som på en eller annen måte sorterer under Kirken, bør mest mulig nærme seg dette ideal av den katolske skole, skjønt de etter de lokale forhold kan anta forskjellige former 29. Kirken anser likeledes de skoler for meget verdifulle, som blir opprettet i de unge kirker, og som også frekventeres av ikke-katolske elever.

Dessuten skal man ved bygging og innretning av katolske skoler ta hensyn til nåtidens krav. Derfor gjelder det ikke bare om å bevare grunnskoler og ungdomsskoler, som er oppdragelsens fundament, men i like så høy grad om å bygge og innrette de spesialskoler som tiden krever: videregående skoler 30, skoler for etterutdannelse av voksne, hjelpeskoler og vanføreskoler, skoler til forberedelse av lærere såvel til den religiøse oppdragelse som til andre pedagogiske oppgaver.

Det hellige konsil formaner inntrengende prestene og de troende til ikke å vike tilbake for noe offer når det gjelder hjelp til katolske skoler, så de stadig mere fullkomment kan løse sine oppgaver, av hvilke følgende kommer i første rekke: hjelp til fattige eller foreldreløse barn, og barn som står fremmede overfor troens nådegave.

10. Universiteter og høyere læreanstalter har Kirkens særlige interesse. På de områder og læreanstalter, som sorterer under Kirken, stiler den med omsorg og fornuft mot, at hvert fag dyrkes etter sine egne prinsipper og sin egen metode og i den nødvendige vitenskapelige frihet, slik at de forskjellige fag stadig når dypere i erkjennelse, og man ved en nøye undersøkelse av vår tids spørsmål og forskningsresultater tydeligere innser, hvorledes troen og vitenskapen enes om å søke den ene sannhet; slik kan den følger kirkelærerne og særlig Thomas Aquinas 31. På den måte virkeliggjøres den kristne tanke som en åpenbar, fasttømret og universell garanti i den samlede intellektuelle innsats for å fremme en høyere kultur. Studentene ved disse læreanstalter skal utdannes til mennesker med solid og sann viten, parate til å påta seg de mest betydningsfulle samfunnsoppgaver og til å være troens vitner i sin samtid 32.

Ved katolske universiteter, som ikke har noe teologisk fakultet, skal man opprette et teologisk institutt eller en lærestol i teologi, under hvilken også legestudenter kan følge egnede forelesninger. Da vitenskapenes fremskritt fortrinnsvis skyldes spesialundersøkelser med vitenskapelig perspektiv; må katolske universiteter og fakulteter yte slike institutter størst mulig støtte, hvis vesentlige oppgave er å fremme forskning i grunnvitenskapene.

Det hellige konsil anbefaler sterkt at katolske universiteter og fakulteter opprettes i hensiktsmessig fordeling på de forskjellige kontinenter, men slik at de utmerker seg mere ved undervisningens kvalitet enn ved sitt antall, og at adgangen til dem især lettes for begavede, men ubemidlede studenter, blant dem ikke minst studenter fra de nyopprettede stater.

Da samfunnets og selve Kirkens skjebne er nøye forbundet med de studerendes fremgang 33, skal biskoper og prester ikke innskrenke sin omsorg for studentenes åndelige vel til de katolske universiteter, men bør i sin iver for alle sine sønners åndelige utdannelse etter samråd med andre biskoper og prester arbeide for opprettelsen av studentkollegier og katolske studiesenter ved ikke-katolske universiteter. Ved disse katolske institusjoner skal omhyggelig utvalgte og forberedte prester, ordensfolk og legfolk yte universitetsungdommen en vedvarende hjelp av åndelig og intellektuell karakter. Slike høyt begavede studenter ved katolske eller andre universiteter som viser anlegg for vitenskapelig undervisning og forskning, skal være gjenstand for særlig omsorg, og man skal oppmuntre dem til å overta professorater.

11. Kirken stiller store forventninger til de teologiske fakulteters virke 34. Det er jo til dem Kirken overlater å forberede sine elever ikke bare til presteembetet, men især til lærestoler i teologi, til personlig å ivareta og fremme de forskjellige teologiske disipliner eller til å påta seg det intellektuelle apostolats vanskeligste oppgaver. Det er dessuten disse fakulteters oppgave å sikre en dyptgående utforskning av den enkelte teologiske disiplin, for at den guddommelige åpenbaring kan bli stadig klarere belyst, kirkefedrenes skatt av kristen visdom bli tilgjengelig for en langt videre krets av kristne, dialogen med våre adskilte brødre og med ikke-kristne bli fremmet, og for at de spørsmål som følger av den vitenskapelige forsknings fremskritt, kan finne fyllestgjørende svar 35.

For å sikte mot disse mål bør de teologiske fakulteter i rette tid og på passende måte revidere sine lover, for at de effektivt kan utvikle teologien og dens beslektede fag, likesom de ved anvendelse av de nyeste metoder og midler skal utdanne sine studenter til videregående studier.

12. Koordinering, som blir stadig mere nødvendig og mere effektiv innenfor bispedømmene likesom på nasjonalt og internasjonalt plan, er også innenfor skolevesenet særdeles påkrevet. Derfor skal man med omtanke og omhu tilveiebringe et passende samarbeide mellom de katolske skoler, likesom der mellom dem og andre skoler må skapes det samarbeide som hele menneskehetens felles beste krever 36.

Mere utviklet koordinering og felles bestrebelser vil især på universiteter og høyere læreanstalter bære frukt. Alle fakultetene på alle universiteter skal hjelpe hverandre, så meget som deres forskningsmål overhodet tillater. Dessuten skal universitetene arbeide i samme retning og forene sine anstrengelser på internasjonale kongresser, ved fordelinger imellom seg av vitenskapelige forskningsområder, ved gjensidig opplysning om vitenskapelige oppdagelser, ved utveksling for en tid av professorer, og ved i det hele tatt å fremme alt, som bidrar til økt samarbeide.

Avslutning

Det hellige konsil formaner inntrengende de unge til å innse oppdragergjerningens overordentlige betydning, så de gjerne og storsinnet selv går inn i den, især i områder hvor lærermangelen bringer ungdommens oppdragelse i fare.

Til slutt retter det hellige konsil sin varme takk til prester, til mannlige og kvinnelige ordensmedlemmer og til legfolk, som besjelet av evangeliets ånd ofrer seg i oppdragelsens og undervisningens kall, slik det utøves innenfor alle skolearter og på alle undervisningstrinn, og det oppfordrer dem til utholdenhet på sin post, til iver for å prege sine elever i Kristi ånd og til utrettelige forsøk på å oppnå gode resultater både pedagogisk og faglig. På den måte arbeider de ikke bare på Kirkens indre fornyelse, men øker dens positive nærvær i den moderne verden og da især blant de intellektuelle.

Dette dekret såvel i sin helhet som i sine enkelte deler er blitt godkjent av konsilfedrene. Og Vi, i kraft av den apostoliske myndighet som er Oss overlevert fra Kristus, sammen med de ærverdige fedre, bifaller, lovfester og fastlegger det i Den Hellig Ånd. Og Vi befaler at det, som således gjennom kirkemøtet er blitt bestemt, skal tre i kraft til Guds ære.

Rom, ved St. Peter, den 28. oktober 1965.

Paul, den katolske kirkes biskop med konsilfedrenes underskrifter.

Noter

1: Blant de mange dokumenter, som belyser oppdragelsens betydning, må i første rekke nevnes: Benedikt XV, apostolisk brev Communes litteras, 10. april 1919: AAS 11(1919) s. 172. - Pius XI, encycl. Divini Illius Magistri, 31. desember 1929: AAS 22 (1930) ss. 49-86. - Pius XII, tale til de unge i A.C.I., 20. april 1946 (Discorsi e Radiomessaggi VIII ss. 53-57). Tale til Frankrikes familiefedre, 18. september 1951 (Discorsi e Radiomessaggi XIII ss. 241-245). - Johannes XXIII, budskap i anl. tredveåsjubileet for encycl. Divini Illius Magistri, 30. desember 1959: AAS 52 (1960) ss. 57-59. - Paul VI, tale til medlemmene av F.I.D.A.E. (Federazione Instituti Dipendenti dall' Autorità Ecclesiastica), 30. desember 1963 (Encicliche e Discorsi di S.S. Paolo VI, I, Rom 1964, ss. 601-603). - Kfr. videre Acta et Documenta Concilio Oecumenico Vaticano II apparando, series I, Antepraeparatoria, vol. III, ss. 363-364, 370-371, 373-374.
2: Johannes XXIII, encycl. Mater et Magistra, 15. mai 1961: AAS 53 (1961) ss. 413-417, 424; encycl. Pacem in Terris, 11. april 1963: AAS 55 (1963) s. 278.
3: Déclaration des droits de l'homme (Erklæring om menneskerettighetene), ratifisert 10. desember 1948 av FN; Déclaration des droits de l'enfant (Erklæring om barnets rettigheter), ratifisert 20. november 1959 av FN; Protocole additionnel å la Convention de sauvegarde des droits de l'homme et des libertés fondamentales, Paris 20: mars 1952; angående denne erklæring om menneskerettighetene se: Johannes XXIII, encycl. Pacem in Terris, 11. april 1963 (a.s. s. 295).
4: Johannes XXIII, encycl. Mater et Magistra, 15. mai 1961 (a.s. s. 402); Conc. Vat. II, dogmatisk konstitusjon De ecclesia, n. 17: AAS 57 (1965) s. 21.
5: Pius XII, radiobudskap av 24. desember 1942: AAS 35 (1943) ss. 12, 19. - Johannes XXIII, encycl. Pacem in Terris, 11. april 1963 (a.s. s. 259). Kfr. «Erklæring om menneskerettighetene» (som nevnt i note 3).
6: Pius XI, encycl. Divini Illius Magistri, 31. desember 1929 (a.s. s. 50).
7: Johannes XXIII, encycl. Mater et Magistra, 15. mai 1961 (a.s. s. 441).
8: Pius XI, encycl. Divini Illius Magistri (a.s. s. 83).
9: Conc. Vat. II, dogm. konstit. De ecclesia, n. 36 (a.s. s. 41).
10: Conc. Vat. II, dekret De pastorali Episcoporum munere in Ecclesia, n. 12-14.
11: Pius XI, encycl. Divini Illius Magistri, (a.s. s. 59); encycl. Mit brennender Sorge, 14. mars 1937: AAS 29 (1937) s. 164. - Pius XII, tale ved den første nasjonale kongress for det italienske forbund av katolske lærere (A.I.M.C.) 18. september 1946 (Discorsi e Radiomessaggi VIII, s. 218).
12: Conc. Vat. II, dogm. konstit. De ecclesia, n. 11 og 35 (a.s. ss. 16 og 40).
13: Pius XI, encycl. Divini Illius Magistri (a.s. s. 63). - Pius XII, radiobudskap 1. juni 1941: AAS 33 (1941) s. 200; tale ved den første nasjonale kongress for det italienske forbund av katolske lærere (A.I.M.C.), 8. september 1946 (a.s. s. 218). Om subsidiaritetsprinsippet se Johannes XXIII, encycl. Pacem in Terris, 11. april 1963 (a.s. s. 294).
14: Pius XI, encycl. Divini Illius Magistri (a.s. ss. 53, 56); encycl. Non abbiamo bisogno, 29. juni 1931: AAS 23 (1931) s. 311. - Pius XII, brev fra statssekretariatet til den 28. sosiale uke i Italia, 20. september 1955 (l'Osservatore Romano, 29. september 1955).
15: Kirken roser de sivile, lokale, nasjonale og internasjonale myndigheter, som i bevisstheten om påtrengende aktuelle behov gjør alt som står i deres makt for at alle folkeslag kan få mere fyllestgjørende del i oppdragelse og kultur (Paul VI, tale til FN's generalforsamling, 4. oktober 1965, l'Osservatore Romano, 6. oktober 1965).
16: Pius XI, Motu proprio Orbem catholicum, 29. juni 1923: AAS 15 (1923) ss. 327-329; dekret Provide sane, 12. januar 1935: AAS 27 (1935) ss. 145-152. - Conc. Vat. II, dekret De pastorali Episcoporum munere in Ecclesia, n. 13 og 14.
17: Conc. Vat. II, konstit. De Sacra Liturgia, n. 14: AAS 56 (1964) s. 104.
18: Conc. Vat. II, dekret De instrumentis communicationis socialis, n. 13 og 14: AAS 56 (1964) s. 149.
19: Pius XI, encycl. Divini Illius Magistri (a.s. s. 76). - Pius XII, tale til forbundet av katolske lærere i Bayern, 31. desember 1956. (Discorsi e Radiomessaggi XVIII, s. 746).
20: Conc. Prov. de Cincinnati III, 1861: Collatio Lacensis III, col. 1240, c/d. - Pius XI, encycl. Divini Illius Magistri (a.s. ss. 60, 63).
21: Pius XI, encycl. Divini Illius Magistri (a.s. s. 63); encycl. Non abbiamo bisogno (a.s. s. 305). - Pius XII, brev fra statssekretariatet til den 28. sosiale uke i Italia, 20. september 1955 (a.s., under note 13). - Paul VI, tale til det kristne forbund av italienske arbeidere (A.C.L.I.), 6. oktober 1963 (Encicliche e Discorsi di Paolo VI, I, Rom 1964, s. 230).
22: Johannes XXIII, budskap til tredveårsjubileet for encycl. Divini Illius Magistri, 30. desember 1959 (a.s. s. 57).
23: Kirken verdsetter det aktive apostolat, som de katolske lærere og elever kan utøve også i disse skoler (se: Conc. Vat. II, dekret De Apostolatu Laicorum (1965) n. 12 og 16).
24: Pius XII, tale til forbundet av katolske lærere i Bayern, d. 31. desember 1956 (a.s. s. 745).
25: Conc. Prov. Westmonasteriense I, 1852: Collatio Lacensis III, col. 1334 a/b. - Pius XI, encycl. Divini Illius Magistri (a.s. s. 77). - Pius XII, tale til forbundet av katolske lærere i Bayern, d. 31. desember 1956 (a.s. s. 746). - Paul VI, tale til medlemmerne av F.I.D.A.E. (Federazione Instituti Dipendenti dell' Autorità Ecclesiastica), 30. desember 1963 (a.s. s. 602).
26: Kfr. først og fremst de i note 1) anførte kilder; dessuten er Kirkens rett hertil hevdet på tallrike av de kirkelige provinsers forsamlinger og endelig i erklæringer av nyeste dato fra tallrike bispekonferanser.
27: Pius XI, encycl. Divini Illius Magistri (a.s. s. 80). - Pius XII, tale til det italienske katolske forbund av gymnaslærere (U.C.I.I.M.), 5. januar 1954 (Discorsi e Radiomessaggi XV, ss. 551-556). - Johannes XXIII, tale til den sjette nasjonale kongress for det italienske forbund av katolske lærere (A.I.M.C.), 5. september 1959 (Discorsi, Messaggi, Colloqui I, Rom 1960, ss. 427-431).
28: Pius XII, tale til det italienske katolske forbund av gymnaslærere (U.C.I.I.M.), 5. januar 1954 (a.s. s. 555).
29: Paul VI, tale til Officium Internasjonale Educationis Catholicae (O.I.E.C.), 25. februar 1964 (Encicliche e Discorsi di Paolo VI, II, Rom 1964, s. 232).
30: Paul VI, tale til det kristne forbund av italienske arbeidere (A.C.L.I.), 6. oktober 1963 (a.s. s. 229).
31: Paul VI, tale til den sjette internasjonale thomistiske kongress, 10. september 1965 (l'Osservatore Romano 13.-14. September 1965).
32: Pius XII, tale til lærere og elever ved Frankrikes katolske universiteter, 21. september 1950 (Discorsi e Radiomessaggi XII, ss. 219-221); brev til den 22. Pax Romana-kongress, 12. august 1952 (Discorsi e Radiomessaggi XIV, ss. 567-569). - Johannes XXIII, tale til federasjonen av katolske universiteter, 1. april 1959 (Discorsi, Messaggi, Colloqui I, Rom 1960, ss. 226-229). - Paul VI, tale til det akademiske senat ved Milanos katolske universitet, 5. april 1964 (Encicliche e Discorsi di S. St. Paolo VI, II, Rom 1964, ss. 438-443).
33: Pius XII, tale til det akademiske senat og studentene ved Roms universitet, 15. juni 1952 (Discorsi e Radiomessaggi XIV, s. 208: «Ledelsen av morgendagens samfunn er i første rekke avhengig av sinnelag og hjerte hos universitetslærere og studenter av i dag»).
34: Pius XI, apost. konstit. Deus Scientiarum Dominus, 24. mai 1931: AAS 23 (1931) ss. 245-247.
35: Pius XII, encycl. Humani Generis, 12. august 1950: AAS 42 (1950) ss. 568, 578. - Paul VI, encycl. Ecclesiam suam, Pars III, 6. august 1964: AAS 56 (1964) ss. 637-659. - Conc. Vat. II, dekret De Oecumenismo: AAS 57 (1965) ss. 90-107.
36: Johannes XXIII, encycl. Pacem in Terris, 11. april 1963 (a.s. s. 284 og passim).