Nordisk plan for permanente diakoners opplæring og tjeneste

Fastsatt av Den nordiske bispekonferanse 18.–23. september 2009, approbert av Den apostoliske stol 14. juli 2010 [Kongregasjonen for katolsk opplæring, prot. nr. 1062/99], i kraft fra 14. september 2010.
Oversatt fra latin og tysk av msgr. Torbjørn Olsen

DEKRET

Med tanke på det økende antall permanente dia­koner for tiden i en mengde land betraktet Kon­gregasjonen for katolsk opplæring (i semina­rer og studieinnretninger) og Klerus­kongrega­sjonen det så at det burde utarbeides to tekster, nemlig Mønsterplan for opplæring av permanente diako­ner [Ratio fun­damentalis institutionis diaco­norum permanen­tium] og Direktorium for de permanente diakoners tjeneste og liv [Directorium pro mini­sterio et vita diaconorum permanentium], for å sikre større enhet i deres formasjon og større pas­toral effekt av deres tjeneste ansikt til ansikt med det tredje kristne årtusens utfordringer. Disse do­ku­menter vil ikke alene gi visse ledende prin­sipper for de perma­nen­te diakoners formasjon og tje­neste, men også noen enhetlige direktori­aktige bestemmelser som bispekonferansene skal ha for øye under utarbei­delsen av deres nasjonale planer som bestemt i CIC kan. 236.

Ut fra lignende grunn som bak det at 2. Vatikankonsil fastsatte retningslinjer for preste­opplæring, fordres det av de bispekonferanser som har innført det permanente diakonat, at de legger det inn under egne nasjonale retningslinjer god­kjent og approbert av Den hellige stol.

For å innrette seg etter dette påbud har Den nordisk bispekonferanse idet den hadde for øye de bestemte behov og de spesifikke betingelser i dens partikularkirker, nylig fremlagt annen utgave av Plan for permanente diakoners opplæring og tjeneste for å få den foreskrevne approbasjon fra Den hellige stol.

Etter på rett vis å ha tatt i betraktning og overveid alle forhold approberer disse kongrega­sjoner, nemlig Kongregasjonen for katolsk opp­læring (i seminarer og studieinnretninger) og Kleruskon­gregasjonen, i samsvar med det som er bestemt i nr. 15 i Mønsterplan for opplæring av perma­nente diakoner foreliggende Plan for per­manente diakoners opplæring og tjeneste med tit­telen Den nordiske bispekonferanses plan for permanen­te diakoners opplæring og tjeneste [Grundord­nung der Nordischen Bischofskon­fe­renz für Aus­bildung und Dienst Ständiger Dia­kone] for seks år, foruten at de befaler at den med troskap må iakttas av dem som den berører; det øvrige som skal overholdes, blir å overholde ut fra gjeldende rett; idet intet motstridende står i veien for dette.

Roma, kongregasjonenes hovedkvarterer, 14. juli A.D. 2010

Zenon kard. Grocholewski
Prefekt
Kongregasjonen for katolsk opplæring (i seminarer og studieinnretninger)

Cláudio kard. Hummes
Prefekt
Kleruskongregasjonen

---

Den nordiske bispekonferanses plan for permanente diakoners opplæring og tjeneste

Styrket av sakramentets nåde tjener diakonene «i fellesskap med biskopen og hans presbyterium» Guds folk «ved liturgiens, ordets og kjærlighetens „diakoni“». (Jf. LG 29; Den katolske kirkes katekisme, nr. 1588)

Den nordiske bispekonferanse (NBK) uttalte seg ved sitt møte i februar 1976 prinsipielt for innføring av det permanente diakonat. Biskopene var av den overbevisning at Kirkens oppdrag i ver­den av i dag lettere kan oppfylles ved medvirkning fra permanente diakoner.

Ved det permanente råds samling i Augsburg i september 1980 ble etter inngående rådslagning med Den hellige sakrament- og gudstjenestekon­gregasjon og jo med fullmakt fra NBK den første nordiske plan (ratio nationalis) for permanente diakoners opplæring og tjeneste ved­tatt for å kunne forelegges den hellige far for god­kjennelse; og godkjennelsen ble meddelt fra Sakrament­kongregasjonen den 28. juni 1985.

Iht. den kanoniske rett fastsetter bispekonfe­ransen forskrifter om opplæring av permanente diakoner og for deres tjeneste (jf. CIC, kann. 236, nr. 1 og 2, 276, § 2, nr. 3, og 1031, § 3).

NBK fastsetter følgende nye nordiske plan for permanente diakoners opplæring og tjeneste:

Kapittel I: Innledende bestemmelser

Art. 1 – § 1. Til diøcesanbiskopens ansvar og myndighet hører det å gi adgang som kandidater til det permanente diakonat, kandidatenes opplær­ing og ordinasjon, utøvelsen av diakonatet, like­som også avslutningen av embetsutøvelsen om det skulle bli påkrevd.

§ 2. For ordensfolk gjelder denne plan bare så langt den er i harmoni med deres egenrett.

§ 3. For andre permanente diakoner med bopel innen bispekonferansens territorium, men uten å være inkardinert i dens bispedømmer gjel­der planen så fremt diakonene er villig til her å utøve kirkelig tjeneste

§ 4. Permanente diakoner med bopel utenfor bispekonferansens territorium, men med inkar­dinasjon i et av dens bispedømmer, skal følge reguleringene som gjelder på deres bopel. De skal regel­messig informere deres inkardinasjons­bispe­døm­me om deres postadresse og virksom­het.

Kapittel II: Adgang til opplæring

Art. 2 – § 1. Som kriterier for adgang til opp­læringen blir særlig å legge vekt på at den gifte som aspirerer mot det permanente diakonat, (aspirans) i sitt ekteskap og i sin familie har vist at han holder mål. Det forventes av ham at han forblir ugift dersom hans ektefelle dør, så fremt ingen dispensasjonsgrunner for nytt gifter­mål foreligger. Enhver aspirerende skal ved sitt liv i Kirken og ved sitt privat­liv ha vist at han holder mål. Videre må han ved sitt menighetsliv gjennom beredthet til apostolisk tjeneste ha vist at han holder mål og slik ha høynet klerus’ og de troendes anseelse (jf. den ap. skrivelse m.p. Sa­crum diaconatus ordinem fra pave Paul VI, 18. juni 1967, nr. 12).

§ 2. En person som lever i samboerskap eller i et av Kirken ikke anerkjent ekteskap, kan ikke gis adgang til opplæringen.

Art. 3 – Den aspirerende må ha vært katolikk i minst tre år før han gis adgang til opplæringen.

Art. 4 – § 1. Av søknaden skal det klart fremgå om den aspirerende søker en frivillig eller en lønnet tjeneste som diakon.

§ 2. I alminnelighet forutsettes det at den aspirerende har et yrke med avsluttet yrkesut­dannelse som sik­rer hans egen og eventuelt hans families eksistens.

Art. 5 – Bl.a. i følgende tilfeller skal den aspirerendes situasjon bedømmes særlig av diø­cesanbis­kopen:

1° når den aspirerende lever separert fra sin ekte­felle (i et av Kirken anerkjent eller ikke aner­kjent ekteskap);

2° når den aspirerende er skilt (etter et av Kirken anerkjent eller ikke anerkjent ekteskap);

3° når den aspirerende lever sammen med en ikke-katolsk eller med en fra Den katolske kirke utmeldt ektefelle;

4° når den aspirerende en periode har vært ut­meldt fra Den katolske kirke.

Art. 6 – Stedets ordinarius eller hans delegerte gir den aspirerende adgang til opplæringen. Den aspirerende blir deretter betegnet som «diakon­student for det permanente diakonat» (latin: alumnus).

Kapittel III: Opplæring

Art. 7 – § 1. Opplæringen blir forberedt gjen­nom en egen fase. Denne forberedende fase varer minst ett år og skal som regel ikke inneholde noen form for skolemessige forelesninger, men sam­linger for bønn, undervisning, emner for reflek­sjon og kritiske gjensidig drøftelse som ut fra en godt oppbygd plan skal gjøre en objektiv bedøm­melse vedrørende kallet lettere (jf. Mønsterplan for opplæring av permanente diakoner fra Kon­gre­gasjonen for katolsk opplæring, av 22. februar 1998, nr. 41-44).

§ 2. Den egentlige opplæringen omfatter en åndelig, teologisk og pastoral-praktisk opplæring og varer minst tre år.

§ 3. Den skjer i form av felles samlinger hvortil eventuelt også ektefellene blir invitert, eller i form av fjernundervisning eller lignende (jf. mønster­planen, nr. 66-88).

Art. 8 – § 1. Så fremt opplæringen skjer ved felles samlinger, ledes disse av et team av fagfolk hvis medlemmer og leder oppnevnes av stedets ordinarius (jf. mønsterplanen, nr. 18ff.).

§ 2. Skjer opplæringen gjennom utenlandsk fjernundervisning, skal stedets ordinarius opprette et organ som følger opplæringen. Det skal bestå av en leder som må være prest, av den prest som ledsager kandidaten ved den praktisk-pastorale opplæring, og av en legperson fra sognet der kan­didaten virker.

Art. 9 – Under opplæringen blir følgende ritus­er gjennomført:

1° Ved begynnelsen av det siste opp­læringsår blir den aspirerende opptatt som kan­didat, og det etter hans i forveien med egen hånd avfattede og underskrevne søknad, samt skriftlig aksept av denne ved myn­dighe­ten [dvs. diøce­sanbiskopen, iht. art. 1, § 1, eller den i CIC, kan. 1016 eller kan. 1019 nevnte myndighet]1. «Opptagelses­ritusen gjennom­føres når det er på det rene at de aspirerendes forsett, støttet av de nød­vendige talenter, har nådd til­strekkelig moden­het.» (Ponti­ficale Romanum, Bispe-, pre­ste- og diakonordi­nasjon, 29. juni 1989, appen­diks II, nr. 1; jf. CIC, kann. 1016 og 1034, § 1)

2° Etter opptagelsen som kandidat til det permanente diakonat blir kandidaten beskikket til tjenesten som lektor (jf. CIC, kan. 1035, § 1, og mønsterplanen, nr. 57). Ritusen skal om mulig feires i domkirken eller i en sognekirke som kan­didaten er knyttet til.

3° Etter beskikkelsen til tjeneste som lektor og senest 6 måneder før den planlagte diakonordi­nasjon blir kandidaten beskikket til tjenesten som akolytt (jf. CIC, kan. 1035, §§ 1 og 2, og mønster­planen, nr. 57). Ritusen skal om mulig feires i domkirken eller i en sognekirke som kandidaten er knyttet til.

4° Senest en dag før diakonordinasjonen avlegger ordinasjonskandidaten personlig trosbe­kjennelse med et formular godtatt av Den apo­stoliske stol (jf. CIC, kan. 833, nr. 6).

Kapittel IV: Ordinasjon

Art. 10 – § 1. Gifte menn må være 35 år gamle, ugifte i det minste 25 år, for å bli gitt adgang til diakonordinasjon (jf. CIC, kan. 1031, §§ 2 og 4).

§ 2. Diøcesanbiskopen kan ikke dispensere med mer enn inntil ett år fra den i § 1 fastsatte alder (jf. CIC, kan. 1031, § 4).

Art. 11 – § 1. Kandidater som er døpt innen Den katolske kirke, må fremlegge en dåpsattest (jf. CIC, kan. 1050, nr. 3) som ikke er eldre enn seks måneder.

§ 2. Kandidater som er døpt utenfor Den katol­ske kirke, må på grunnlag av konvertittboken frem­legge en bevitnelse på opptagelsen i Den katolske kirke som ikke er eldre enn seks måneder.

§ 3. Forutsetningen for ordinasjon er i ethvert tilfelle en godt gjennomtenkt og fritt fattet beslut­ning fra kandidatens side og – så fremt han er gift og lever med sin ektefelle – konens samtykke til tjenesten som diakon. Denne aksept må være skriftlig og også i det minste inneholde for­pliktelse til ikke å hindre ektemannen i utøvelsen av hans tjeneste som diakon (jf. CIC, kan. 1050, nr. 3, og mønsterplanen, nr. 37).

§ 4. Kontrakten om vederlag må inngås før ordi­nasjonen (jf. art. 23).

Art. 12 – § 1. Diøcesanbiskopen avgjør rettidig før det tilsiktede ordinasjonstidspunkt om kandi­datens adgang til ordinasjon (jf. CIC, kan. 1052, §§ 1-3).

§ 2. Han må på forhånd høre opplæringsteamet som har ledet de felles samlinger, rektor for utdannelsesstedet som var ansvarlig for utdan­nelsen, eller organet for opplæring ved utenlandsk fjernunder­visning (jf. CIC, kan. 1051, n. 2).

Art. 13 – § 1. Ordinasjonen blir registrert i en særskilt bok og til den ordinerte blir det gitt en bevitnelse på ordinasjonen. En kunngjøring om ordinasjonen blir sendt sognepresten på dåps­stedet som fører den inn i dåpsboken (CIC, kan. 1053 §§ 1 og 2, kan. 1054). Ordinasjonen av en diakon som er døpt utenfor Den katolske kirke, blir meddelt sognepresten for innføring i konver­sjonsprotokollen.

§ 2. Ved mottagelse av diakonordinasjonen blir den permanente diakon inkardinert i bispedømmet (jf. CIC, kan. 266, § 1).

Kapittel V: Diakonenes tjeneste

Art. 14 – For de permanente diakoner gjelder de generelle forpliktelser og rettigheter for kle­rikere (jf. CIC, kann. 273-289). De er ikke bundet av forskriftene i kanonene 284, 285, §§ 3 og 4, 286 og 287, § 2, medmindre bispedømmets parti­kularrett fastsetter noe annet (jf. CIC, kan. 288).

Art. 15 – § 1. Diakonene tar del i feiringen av gudstjenesten i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett (jf. CIC, kan. 835, § 3).

§ 2. De permanente diakoner skal som daglig tidebønnsliturgi be laudes og vesper (jf. CIC, kan. 276, § 2, nr. 3).

Art. 16 – Det åndelige liv trenger særskilt pleie og styrke. I denne sammenheng er skriftlesning og meditasjon, hyppig medfeiring i den hellige mes­se, mottagelse av sakramentene, venerasjon av Guds mor Jomfru Maria, deltagelse i retrett og regelmessig bønn særlig å anbefale (jf. Direk­torium for de permanente diakoners tjeneste og liv av 22. februar 1998, art. 50-58).

Art. 17 – § 1. Ved ordinasjonen har en diakon lovet sin biskop respekt og lydighet (jf. direktoriet, art. 8). I samsvar med dette utfører diakonen sin tjeneste.

Art. 18 – Har et bispedømme diakoner, skal de så fremt det er mulig, utøve de diakonale tjenester ved pontifikalmessen (missa pontificalis) bl.a. i følgende tilfeller:

1° på høytidene i domkirken;

2° ved oljevigsel;

3° ved ordinasjon av biskop, prester og dia­koner;

4° ved beskikkelse av lektorer og akolytter;

5° ved høytidlig ordensprofess;

6° ved kirkeinnvielse (dedicatio ecclesiae).

Art. 19 – § 1. Står en permanent diakon i et sogns tjeneste, står han alltid til sogneprestens disposisjon.

§ 2. Blir et sogn regelmessig betjent av en per­manent diakon, skal diøcesanbiskopen der opp­rette et embete for den permanente diakon med nærmere definerte retter og plikter.

§ 3. Får en permanent diakon ellers en særskilt tjeneste som oppdrag, kan stedets ordinarius be­stemme hans særskilte retter og plikter nærmere (jf. direktoriet, art. 41-42). Fastleggelsen av dia­konens særskilte retter og plikter skal på den ene side ta hensyn til kapellanens stilling (jf. CIC, kan. 548) og på den andre side til diakonatets egenart, diakonens livssituasjon og hans tjeneste­forut­set­ninger (jf. ovenfor art. 4, § 1).

Art. 20 – Har et sogn en diakon, skal han nor­malt alltid utføre de diakonale tjenester i sogne­kirken på høy­tidene.

Art. 21 – Skal diakonen assistere ved ektevig­sler, trenger han en spesiell eller en generell dele­gasjon fra stedets ordinarius eller fra stedets sog­neprest (jf. CIC, kann. 1108, § 1, og 1111, §§ 1 og 2). Subdelegasjon kan utelukkende meddeles i de av Den kanoniske lovbok fastlagte former (jf. CIC, kan. 137, §§ 3-4). Utenom dette trenger dia­konen tillatelse fra sognepresten (jf. CIC, kan. 1114). Skal ektevigselen også ha borgerlig virkning (jf. CIC, kan. 1071, § 1, nr. 2), må han dertil ha statlig vigselskompetanse. En diakon kan ikke assistere ved ektevigsel etter orientalsk ritus (jf. CCEO, kan. 828, § 1).

Art. 22 – Diakonens oppgaver retter seg etter menighetens eller områdets pastorale situasjon der han virker, etter hans evner og etter de muligheter som hans forpliktelser i ekteskap, familie og – såfremt det handler om en diakon med et borgerlig yrke – hans yrke tillater (jf. direktoriet, art. 40).

Kapittel VI: Vederlag

Art. 23 – Reguleringen av de per­manente diakoners vederlag skjer før ordinasjonen ved en kontrakt mellom bispedømmet og kandidaten som ramme ut fra retningslinjene i den alminnelige kirkerett og lokale forhold (jf. direktoriet, art. 15-20; jf. art. 11, § 4).

Kapittel VII: Videreutdannelse

Art. 24 – Diakonene må ut fra mulighet hvert år delta på de teologiske seminarer som blir or­ganisert på bispekonferansenivå – innenfor eller utenfor de nordiske land – eller på bispedømme­nivå, på andre åndelige øvelser tilpasset de øvrige forpliktelser, eller på retretter anordnet av diøce­sanbiskopen (jf. direktoriet, art. 63-82).

Kapittel VIII: Fristilling – omkardinering

Art. 25 – For fristilling og omkardinering gjel­der forskriftene i kann. 267-272 CIC (jf. direk­toriet, art. 3).

Kapittel IX: Avsluttende bestemmelser

Art. 26 – Denne plan erstatter planen vedtatt av NBK 5. – 10. mars 1999.

Art. 27 – Denne plan trer i kraft to måneder etter Den hl. stols approbasjon.

---

Noter

1

Teksten her gjengir stort sett siste del av CIC, kan. 1034, § 1. Men siden første del av paragrafen ikke gjengis, blir formuleringen «ved myndigheten» (vonseiten derselben Autorität) meningsløs uten nærmere bestemmelse av hvilken myndighet det er snakk om. Iht. bl.a. kan. 1034, § 1, bør myndigheten kunne defineres slik: «dvs. diøce­sanbiskopen, iht. art. 1, § 1, eller den i CIC, kan. 1016 eller kan. 1019 nevnte myndighet» ([vonseiten derselben Autorität] d.h. des Diözesanbischofs, gemäß Art. 1, § 1, oder der in can. 1016 oder can. 1019 CIC genannten Autorität [vorausgehen]).