Pave Pius XIIs ensyklika om de moderne åndsstrømninger
Ærverdige brødre,
hilsen og den apostoliske velsignelse!
[1.] For alle ærligsinnede mennesker, framfor alt for de oppriktige og trofaste Kirkens barn, har uenighet og villfarelse i de religiøse og moralske spørsmål alltid vært opphav og årsak til dypeste smerte, men særlig i dag som vi er vitne til hvordan selve prinsippene som rår den kristne kultur blir krenket fra alle hold.
[2.] Det er i grunnen ikke noe å undre seg over at den slags uenighet og villfarelser til alle tider har vært å finne utenfor Kristi hjord. Ennskjønt den menneskelige fornuft med sine krefter og sitt naturlige lys i og for seg virkelig er i stand til å nå til en sann og sikker erkjennelse av den ene personlige Gud, som ved sitt forsyn opprettholder og styrer verden, — ja også kan nå til en erkjennelse av naturloven, som Gud har preget inn i vår sjel, så er det likevel mange ting som hindrer fornuften i å gjøre effektivt og gagnlig bruk av denne sin naturlige evne. For siden de sannheter som gjelder Gud og forholdet mellom menneskene og Ham langt overgår de sansbare tings orden, så krever de offer og forsakelse når de spiller inn i og former det praktiske liv. Hindringene som møter det menneskelige intellekt i strevet om disse sannheter, skriver seg så vel fra fantasien som fra de slette lidenskaper som har sin rot i arvesynden. Følgen er at folk gjerne i disse ting vil ha det til å være vrangt eller iallfall tvilsomt som de selv ikke vil skal være sant!
[3.] En må derfor si at den guddommelige Åpenbaring er en moralsk nødvendighet for at det som på det religiøse og moralske område i og for seg ikke er utilgjengelig for erkjennelsen, også i menneskeslektens aktuelle situasjon, kan erkjennes av alle på en lett, trygg og ufeilbar måte.[1]
[4.] Det kan for øvrig sogar hende at tanken blir oppholdt av vansker omkring selve troverdighetsspørsmålet til den katolske tro til tross for at der fra Guds side er blitt gitt så mange og vidunderlige ytre tegn tilstrekkelig til at en også bare med det naturlige forstandens lys kan finne sikkert bevis for den kristne religions guddommelige opphav. Men forledet av fordommer eller oppildnet av lidenskaper og dårlig vilje, er mennesket i stand til ikke bare å avvise selv det klareste språk fra den ytre evidens, men også å støte fra seg de inspirasjoner som Gud inngir i vår sjel.
[5.] Enhver som iakttar dem som i dag står utenfor Kristi hjord, kan uten vanskelighet se hvilke hovedveier de lærde har slått inn på. En ser nemlig hvordan noen uten videre aksepterer og sanksjonerer den såkalte evolusjonslære som forklaring på alle tings opphav — uten at det imidlertid foreligger sikre beviser for den —, og like vilkårlig støtter de opp om hypotesen om en monistisk og panteistisk oppfatning av universet som underlagt en kontinuerlig utvikling. Tilhengerne av kommunismen f. eks. betjener seg av denne hypotesen nettopp for å kunne forsvare og utbre sin «dialektiske materialisme» og berøve sinnene ethvert begrep om Gud.
[6.] Påstandene om en slik evolusjonisme, hvorved alt som er absolutt, stabilt og uforanderlig forkastes, har banet veien for en ny villfarende filosofi, — en filosofi som rykker opp ved siden av idealismen, immanentismen og pragmatismen under navn av «eksistensialismen»; for når enhver uforanderlighet i tingenes vesen er slettet ut, er man etter foregivende bare opptatt av «eksistensen» hos de enkelte individer.
[7.] Til dette kommer en falsk «historisme» som bare bekymrer seg om hendingene i menneskelivet og undergraver fundamentene i enhver sannhet og absolutt lov, det være seg både innen filosofien og innen den kristne dogma.
[8.] I denne veritable meningsforvirring er det Oss til noen trøst å legge merke til dem som, en gang oppdratt i rasjonalismens prinsipper, nå ikke sjelden vender tilbake til kildene for den åpenbarte sannhet og erkjenner og bekjenner Guds Ord bevart i den Hellige Skrift som Teologiens fundament. På samme tid er det ubehagelig å fastslå at enkelte av disse i samme grad som de klynger seg fast til Guds ord, reduserer de verdien av den menneskelige fornuft, og jo høyere de setter autoriteten hos den Åpenbarende Gud, jo bitrere forakter de Kirkens læreembete som er innsatt av Kristus, Herren, for å verne om og utlegge de sannheter Gud har åpenbart. Denne forakt står ikke bare i strid med den Hellige Skrift, men viser seg rent erfaringsmessig å være forfeilet. For ofte beklager de samme «dissentere» seg offentlig om uenigheten som rår mellom dem på dogmelærens område, slik at de ubevisst faktisk anerkjenner nødvendigheten av et levende læreembete.
[9.] Imidlertid kan ikke disse tendenser, som mer eller mindre avviker fra den rette vei, ignoreres eller neglisjeres av katolske filosofer og teologer. De har den ansvarsfulle oppgave å forsvare de guddommelige og menneskelige sannheter og forplante dem i menneskesinnene. De må derfor så meget mer vel kjenne til disse meninger; for en kan ikke helbrede en sykdom som ikke først er kjent og studert; dertil kommer at det gjerne skjuler seg noe santi også i de falske påstander, og endelig nøder de selvsamme villfarelser vår forstand til å undersøke og utforske med større flid visse filosofiske og teologiske sannheter.
[10.] Hvis våre filosofer og teologer imidlertid begrenset seg til å samle det gode i disse doktriner ved nøye å gå inn på dem, da skulle det ikke være noen grunn for Kirkens Læreembete å tre inn i debatten. Men skjønt vi er klar over at de katolske lærere og lærde i alminnelighet vet å vokte seg for slike villfarelser, er det likevel en kjensgjerning at der i våre dager likesom i de apostoliske tider ikke mangler dem som i iver for alt nytt som passer og engstelige for å bli holdt for bakutseilte vi å vis de oppdagelser vitenskapen har gjort i vår framskrittsglade tid, søker å unndra seg veiledningen fra det hellige Lærerembete og følgelig er i fare for umerkelig å gli bort fra de åpenbarte sannheter, samt å trekke andre med seg og føre dem på villspor.
[11.] Det er også en annen fare å merke seg, og den er så meget mer graverende, fordi den så tydelig trer fram under skinn av edle motiver. I beklagelse over uenigheten og forvirringen som råder i menneskesinnene, beveget av en ubetenksom nidkjærhet og tilskyndet av et vilt ønske om å bryte ned skillene mellom de gode og ærligsinnete selv, griper noen til en slags «irenisme», som uten å akte de spørsmål som skiller menneskene, på den ene side med forente krefter forsøker å kaste tilbake den fremadstormende ateisme og på den annen side søker å forene de motsatte stillinger innen den kristne dogma. Og likesom man i sin tid spurte seg om Kirkens tradisjonelle apologi snarere var til hinder enn til hjelp for å vinne sjeler for Kristus, så er der dem i våre dager som i fullt alvor drister seg til å foreslå om mon ikke teologien og den teologiske metode, praktisert i skolene med approbasjon fra den kirkelige øvrighet, ikke bare burde ytterligere bearbeides, men endog fullstendig reformeres. For slik, mener de, kan man mer effektivt utbre Kristi rike blant folk av alle kulturer og religiøse anskuelser verden over.
[12.] Hvis vedkommende ikke hadde noen annen hensikt enn ved hjelp av noen nyendringer å gjøre den kirkelige vitenskap og dens metode mer tilpasset forholdene og behovene av i dag, ville det ikke være noe å frykte fra den kant. Imidlertid synes noen, ut fra en brennende, men rett betenkelig «irenisk» iver, å se en hindring for gjenopprettelsen av den broderlige enhet i det som faktisk baserer seg på selve de lover og prinsipper Kristus har gitt og på de institusjoner Han har grunnlagt, eller også på det som utgjør bolverket og fundamentet i troens integritet: Bryter alt dette sammen, får vi sannelig oppleve enheten — enheten i det felles kaos!
[13.] Disse forskjellige anskuelsene med utspring i beklagelige ønsker om noe nytt eller også fundert på prisverdige motiver, blir ikke alltid fremsatt etter samme skala, med den samme klarhet og med det samme språk; heller ikke er hjemmelsmennene helt enig seg imellom. Det som i dag blir dosert av én, forsiktigvis under dekke av forbehold og distinksjoner, blir i morgen av andre, litt modigere i anslaget, offentlig og uhemmet lagt fram til forargelse for mange, særlig for den yngre klerus, og til skade for den kirkelige øvrighet. Om de vanligvis viser større forsiktighet i de trykte publikasjoner, tar de seg så meget større friheter når de behandler de samme emner i mindre avhandlinger delt ut til privatbruk, i stensilerte forelesninger og overfor forsamlinger. Nevnte synsmåter blir ikke bare gjort kjent blant medlemmene av sekular- og ordensgeistligheten, men også blant lekfolk, særlig blant dem som oppdrar og underviser ungdommen.
[14.] Når det gjelder Teologien, er der noen som har i sinne å ville redusere betydningen av dogmaet til et minimum, — fri selve dogmaet fra måten å uttrykke seg på. Denne måten, som i lange tider er brukt av Kirken og fremdeles preger de filosofiske begreper hos katolske lærde, skal i framstillingen av den katolske lære føres tilbake til en uttrykksmåte som er brukt i den Hellige Skrift og hos Kirkefedrene. På det viset håper de at dogmaet, fridd fra elementer som de sier er påhengt den egentlige guddommelige Åpenbaring, med hell kan sidestilles med de dogmatiske meninger hos dem som er skilt fra Kirken, og således skulle en litt etter litt komme til en sammensmeltning av dogmaet og divergerende meninger.
[15.] Når den katolske kristenlære er redusert til slike tilstander, mener de dessuten, med tanken på å tilgodese tidens behov, at veien står åpen til at en kan uttrykke dogmene ved hjelp av begreper fra den moderne filosofi, enten det nå gjelder immanentismen, idealismen, eksistensialismen eller hvilket som helst annet system. Noen av de mer ytterliggående mener at dette ikke bare kan, men må gjøres fordi troens mysterier etter deres mening aldri kan uttrykkes ved hjelp av begreper som dekker det adekvate sannhetsinnhold, men bare av omtrentlige og varierende begreper. Disse manifisterer da på et sett sannheten, men nødvendigvis samtidig deformerer den. De holder det derfor ikke for absurd, men for absolutt nødvendig at teologien, på linje med de forskjellige filosofiske systemer som den gjennom tidene har betjent seg av, skifter de tradisjonelle begreper ut med nye. Teologien vil da etter deres mening på forskjellig, ja under visse synsvinkler på motsatt men likevel jamgodt vis, kunne gi de guddommelige sannheterben mer menneskelig uttrykksform. De føyer til at dogmehistorien består i å framstille de forskjellige former som den åpenbarte sannhet har ikledd seg etter de forskjellige doktriner og anskuelser oppstått i tidenes løp.
[16.] Etter hva Vi har sagt står det klart at disse tendenser ikke bare fører til en såkalt dogmatisk relativisme, men faktisk alt innebærer en sådan. Det er så at denne relativisme til overmål kan prale av en forakt for den tradisjonelle lære og for den terminologi den uttrykker seg med. Alle vet at de begrepsuttrykk som er tale om, enten de nå anvendes i undervisningen eller av Kirkens Læreembete, kan få bedre og fullkomnere utforming. Det er for øvrig en kjent sak at Kirken ikke alltid har bundet seg til bruken av de og de samme ord og uttrykk. Likedan er det innlysende at Kirken ikke kan bindes til et hvilket som helst filosofisk motesystem. Derimot er det ingen grunn til å tro at de begreper og uttrykksformer som i løpet av en rekke århundrer i almen overensstemmelse ble formet av katolske lærde for å nå fram til en erkjennelse og forståelse av dogmaet, støtter seg på et sådant falleferdig fundament. Nei, de støtter seg tvert imot på prinsipper og begreper utledet fra en sann erkjennelse av de skapte ting. Og i utledningen av disse erkjennelser har den åpenbarte sannhet lik en stjerne lyst opp i menneskesinnet gjennom Kirken. Det er derfor ikke til å undre seg over om noen av disse begreper ikke bare er blitt nyttet på de alminnelige kirkemøter, men her har fått en slik sanksjon, at å fjerne seg fra dem ikke er tillatt.
[17.] Av disse grunner er det i aller høyeste grad uklokt å overse, avvise eller forringe de begreper og uttrykk som av personer med ry for begavelse og hellighet, — bevåket av et hellig Læreembete og også opplyst og ledet av den Hellige Ånd, — ofte gjennom århundrers arbeid er blitt formet og bedret for stadig nøyaktigere å kunne uttrykke troens sannheter, og så nå gå hen å erstatte dem med hypotetiske begreper og flytende og vage uttrykk fra den moderne filosofi, begreper og uttrykk som likesom gresset på marken er grønt i dag og vissent i morgen. På denne måten gjør en selve dogmaet til et siv i vinden. Forakten for uttrykkene og begrepene hos de skolastiske teologer fører av seg selv til en svekkelse av den spekulative teologi, som disse bedrevitende mener er blottet for en virkelig sikkerhet fordi den hviler på et teologisk bevisgrunnlag.
[18.] Det er dessverre slik at disse som ivrer for det nye lett overfører sin forakt for den skolastiske teologi til en ringeakt for selve Kirkens læreembete som med sin autoritet så tydelig har approbert denne teologi. De framstiller dette Læreembetet som en hemsko for framskrittet og en hindring for vitenskapen, og der er ikke-katolikker som betrakter det som en urettferdig bremsende faktor som holder de mer fremrakende teologer fra å kunne fornye sitt fag. Og skjønt dette hellige Læreembete bør være den nærmeste og uiversale sannhetsnorm i spørsmål om tro og moral for enhver teolog — for så vidt som Kristus, Herren, har anbetrodd troens skatt, dvs. den Hellige Skrift og den guddommelige tradisjon, i dets varetekt, for å forsvares og utlegges — blir likevel plikten de troende har til å unnfly også de villfarelser som mer eller mindre grenser opp til heresi og følgelig plikten til «å overholde også de forordninger og dekreter der Den hellige stol fordømmer og forbyr disse feilaktige anskuelser», undertiden fullstendig ignorert.[2] Det som pavene i sine ensyklikaer framsetter om Kirkens karakter og konstitusjon, forbigår noen med vilje eller av vane for heller å framheve en vag oppfatning de sier å ha funnet hos de gamle kirkefedre, særlig hos de greske. De påstår at pavene faktisk ikke har i sinne å uttale seg om spørsmål som er gjenstand for diskusjon hos teologene. Det gjelder derfor å søke tilbake til de første kilder, og Læreembetets nyere forordninger og dekreter blir å forklare ut fra fedrenes skrifter.
[19.] Disse påstander blir kanskje framsatt både med kløkt og eleganse, men heller ikke uten list. For det har nok sin riktighet at pavene vanligvis stiller teologene fritt i de spørsmål som under forskjellig synsvinkel kan være gjenstand for diskusjon mellom lærde av fremrakende ry. Men historien lærer at atskillige spørsmål som tidligere ble behandlet som fritt diskusjonsemne, senere ikke kunne diskuteres.
[20.] En må heller ikke tro at det som framlegges i Ensyklikaene i og for seg ikke fordrer tilslutning fra de troende ut fra det påskudd at det ikke er her pavene utøver sin øverste læremyndighet. Men disse belæringer utgår jo fra det ordinære Læreembete, og også her gjelder Herrens ord om at «de som hører dere, hører meg».[3] Dessuten er det som framsettes og innprentes i Ensyklikaene allerede noe som ellers har sin hjemmel i den katolske lære. Når derfor pavene i sine skriv uttrykkelig tar sitt standpunkt i spørsmål som hittil har kunnet fritt diskuteres, burde det være klart for enhver at slike spørsmål ifølge pavenes egen mening og vilje, nå ikke lenger kan være gjenstand for fri debatt blant teologene.
[21.] Det er også riktig at teologene alltid må vende tilbake til kildene for den guddommelige Åpenbaring; for det er jo nettopp deres plikt å påpeke hvordan belæringene fra det levende Læreembete «underforstått eller uttrykkelig finnes»[4] i den Hellige Skrift og i den guddommelige Tradisjon. For øvrig inneholder begge disse Åpenbaringskilder en så rik og fyldig sannhetsskatt at den i virkeligheten vil vise seg å være uuttømmelig. Slik vil den teologiske forskning ved studiet av disse hellige kilder alltid finne spore til foryngelse, mens en forskning som forsømmer dette studium, erfaringsmessig intet vil yte. Av den grunn kan imidlertid ikke teologien, heller ikke den positive teologi, settes på linje med en blott historisk vitenskap. For sammen med disse hellige kilder har Gud gitt sin Kirke det levende Læreembete. Og en av dets oppgaver er å belyse og utvikle de sannheter som bare dunkelt ligger innbefattet i troens skatt. Den guddommelige Frelser har ikke betrodd den autentiske fortolkning av denne skatt hverken til den enkelte troende eller til teologone selv, men ene og alene til Kirkens Læreembete. Når derfor Kirken utøver dette sitt embete, som så ofte i århundrenes løp, både som et alminnelig og ualminnelig embete, er det innlysende hvor forfeilet den metoden er, som vil tyde de klare spørsmål med de dunkle; alle må nødvendigvis følge den motsatte orden. Derfor har vår uforglemmelige forgjenger, Pius IX, når han lærer at den nobleste oppgave ved teologien er å vise hvordan en lære definert av Kirken har sin innebyrd i kildene, ikke uten alvorlig grunn føyd til disse ordene: «på samme måte som den er definert av Kirken».
[22.] For å komme tilbake til de nye teorier som var tale om ovenfor: Det er noen som framsetter eller påvirker sinnene med ytringer som er egnet til å skade den Hellige Skrifts autoritet. De drister seg nemlig til å fordreie meningen med de ordelag Vatikaner-konsiliet bruker i definisjonen om Gud som opphav til den Hellige Skrift. De framsetter på ny den gjentatte ganger forkastede mening om at ufeilbarheten ved den Hellige Skrift bare omfatter de spørsmål som gjelder Gud selv, religionen og moralen. Helt feilaktig taler de om et menneskelig språk i de hellige Bøker og at bak dette skjuler et guddommelig språk seg. Bare dette siste er underlagt ufeilbarlighet, heter det. Når de fortolker den Hellige Skrift, vil de ikke regne med analogien mellom Kirkens tro og tradisjon. Slik blir læren hos
kirkefedrene og det hellige Læreembete mer å måle med den Hellige Skrift, — som dog av exegetene er forklart etter menneskelig oppfatning — enn at den Hellige Skrift blir utlagt etter Kirkens ånd, Kirken som av Kristus, Herren, er satt til å være vokter og fortolker av de åpenbarte sannheter.
[23.] Ikke nok med det. Den Hellige Skrifts bokstavelige mening, og forklaringen som er gitt ved så mange og fremrakende exegeter under Kirkens bevåkenhet, burde etter de bedrevitendes mening vike plassen for en ny slags exegese, en såkalt symbolsk eller spirituell fortolkning. Ifølge denne eksegese skulle det som i Det gamle testaments bøker i dag er en lukket kilde i Kirkens skjul, bli tilgjengelig for alle. På denne måten, påstår de, forsvinner alle de vansker som bare de møter som holder fast på den Hellige Skrifts bokstavelige mening.
[24.] Enhver må se hvordan alle disse anskuelsene fjerner seg fra grunnsetningene og normene i Skriftfortolkningen slik som de så berettiget ble trukket opp av våre ærverdige forgjengere Leo XIII i Ensyklikaen Providentissimus og av Benedikt XV i Ensyklikaen Spiritus Paraclitus og også i Vår egen Ensyklika Divino afflante Spiritu.
[25.] Det er ikke til å undre seg over at slike nye retninger alt har høstet giftige frukter på nær sagt alle felter i teologien. En trekker i tvil hvorvidt den menneskelige intelligens uten hjelp fra den guddommelige Åpenbaring og fra nåden, kan bevise eksistensen av en personlig Gud ved argumenter utledet av de skapte ting. Det blir benektet at verden har hatt noen begynnelse, og det forfektes at verdens skapning er nødvendig, da den utgår fra den nødvendige kjærlighet hos Gud. På samme måte benektes det at Gud har noen evig og ufeilbar forutviten om menneskenes frie handlinger. — Alle disse anskuelser går imot det Vatikaner-konsiliet har erklært.[5]
[26.] Hos andre diskuteres om englene er personer, og om det er noen vesensforskjell på stoff og ånd. Andre igjen forkaster tanken om den overnaturlige orden som en fri gave fra Gud. De påstår nemlig at Gud ikke kan skape fornuftsbegavede vesener uten å ordne dem hen på og kalle dem til den salige beskuelse i evigheten. Ikke nok med det: Ved å sette erelse i evigheten. Ikke alene dette. Ved å sette erklæringene fra Tridentinerkonsiliet ut av betraktning, fordreies begrepet om arvesynden og om synden i alminnelighet som en fornærmelse mot Gud; likedan også med soningen Kristus utsto for oss. Der er også de som mener at læren om transsubstansiasjonen, for så vidt den er basert på et antikvert filosofisk begrep om substansen, må korrigeres slik at Kristi virkelige nærvær i Eukaristien blir redusert til en viss symbolisme. Her blir de konsekrerte elementer bare å betrakte som virksomme tegn på Kristi nærvær og på hans inderlige forening med de troende lemmer på det Mystiske Legeme.
[27.] Det er noen som ikke føler seg bundet til læren Vi for noen år siden utviklet i en av Våre Ensyklikaer og som støttet på kilder fra Åpenbaringen, går ut på at Kristi mystiske legeme og den Romersk-katolske kirke er ett og samme.[6] Andre forenkler til en formel bare nødvendigheten av å tilhøre den sanne Kirke for å nå evig frelse. Endelig er det noen som bestrider den rasjonelle karakter ved kjennemerkene på kristentroens troverdighet.
[28.] Det står fast at disse og andre villfarelser brer seg i sinnene hos enkelte av Våre sønner, som er forført av en ubesinnet iver eller av en quasi-vitenskapelig innflytelse. Overfor disse sønner er Vi, så trist det enn er, nødt til å gjenta sannheter som er vel kjente fra før, samt i bekymring for dem, påvise villfarelser som ligger åpent i dagen, og farer som truer.
[29.] Alle vet hvor høyt Kirken vurderer den menneskelige fornuft. Den tilkommer det med sikkerhet å bevise eksistensen av én personlig Gud; ved hjelp av guddommelige kjennemerker uimotsigelig å bevise selve den kristne tros fundamenter; å stille i det rette lys den lov som Skaperen har skrevet i menneskenes hjerter; og den tilkommer det endelig å nå fram til en begrenset, men ytterst gagnlig forståelse av mysteriene. [7] Denne oppgave kan imidlertid løses både riktig og forsvarlig dersom fornuften bare blir tilbørlig tilgodesett, dvs. dersom den blir næret med den sunne filosofi som er nedarvet fra tidligere århundrers kristendom. Dens autoritet økes for øvrig ved det faktum at Kirkens eget Læreembete har veiet selve den åpenbarte sannhet på dens grunnsetninger og viktigste beviser, som geniale menn gjennom tidene gradvis har funnet fram til og fastlagt. Denne samme filosofi, som har Kirkens stadfestelse og alminnelige godkjenning, forsvarer den egentlige og virkelige verdi av den menneskelige erkjennelse, de urokkelige metafysiske prinsipper — «den tilstrekkelige grunn», årsaksloven og hensiktsmessigheten — samt vår evne til å nå en sikker og uforanderlig sannhet.
[30.] Det er selvsagt i denne filosofi ting som hverken direkte eller indirekte angår troen og moralen og som Kirken derfor overlater til fri drøfting spesialistene imellom. Men den samme frihet råder ikke når det gjelder en rekke andre områder, aller minst de grunnsetninger og viktige beviser som nettopp ble nevnt. Vel kan en i slike vesentlige spørsmål gi filosofien et rikere og hensiktsmessigere utstyr f. eks. ved mer virkningsfulle uttrykksformer, — løse den fra visse mindre velskikkede skolemessige hjelpemidler og forsiktigvis også berike den med nye elementer som menneskeånden etterhånden har frembrakt. Men en har på ingen måte rett til å omstøte denne filosofi og infisere den med falske grunnsetninger, heller ikke å se på den som et foreldet om enn mektig monument. For sannheten og alle dens filosofiske utsagn kan ikke underlegges daglige endringer, særlig når det gjelder de prinsipper som i seg selv er åpenbare for fornuften, eller de beviser som bygger på århundrers visdom så vel som på den guddommelige Åpenbarings samstemmighet og fundament. Hvilke sannheter menneskeånden i ærlig søken enn vil makte å finne fram til, så kan de ikke motsi en sannhet som allerede er oppdaget. For Gud, som er den høyeste Sannhet, har skapt og styrer det menneskelige intellekt, ikke slik at det når som helst kan stille en nyoppdaget sannhet opp mot en som i ærlig strev allerede er funnet. Nei, han har skapt og styrer det slik at når eventuelle feiltagelser er ryddet bort, føyer intellektet sannhet til sannhet i den samme organiske orden som vi ser etablert i naturen selv, og som vi øser sannheten fra. Derfor skal den kristne, filosof eller teolog, ikke uten videre i ubetenksomhet kaste seg over de nye idéer som til daglig lanseres, men omhyggelig undersøke og studere dem og måle dem med de rette mål, så han ikke med utvilsom fare og til skade for selve troen taper eller forderver den sannhet han allerede har funnet.
[31.] Når en overveier det som er sagt forut, skulle det være klart hvorfor Kirken fordrer at prestekandidatene får sin filosofiundervisning «etter Thomas Aquinas’ metode, lære og grunnsetninger.[8] Århundrers erfaring viser tydelig at hans metode er andre langt overlegen både for undervisningen og i studiet av de skjulte sannheter; den står dessuten i harmoni med den guddommelige Åpenbaring, evner til fulle å skape sikkerhet om troens fundamenter og samtidig på forsvarlig vis å nyttiggjøre de frukter som framskrittet bringer med seg.[9]
[32.] Derfor er det så meget mer beklagelig at denne filosofien som er stadfestet og godkjent av Kirken, i dag blir miskjent fra visse hold, fordi man uten skjellig grunn mener at den er foreldet både i form og resonnement. De mener at vår filosofi feilaktig forsvarer det standpunkt at det gis en metafysikk med absolutt gyldighet. Selv hevder de derimot at de forskjellige sannheter, i særdeleshet de transcendentale, i det lengste bare kan uttrykkes gjennom forskjellige læresetninger som gjensidig kompletterer hinannen samtidig som de på en måte står mot hinannen. Derfor medgir de også at den filosofi som doseres ved våre læreanstalter, med sin klare utarbeidede problemstilling og løsning av spørsmålene, sine nøyaktige begrepsbestemmelser og stringente distinksjoner vel kan være nyttig for studiet av den skolastiske teologi som på så fremrakende vis tilpasset seg middelalderens tenkemåte; men, føyer de til, den kan ikke by oss en filosofisk metode som svarer til den moderne kultur og de krav den stiller. Videre innvender de at «philosophia perennis» er en filosofi som bare dekker de uforanderlige vesens grunner, mens den moderne tenkning må interessere seg for enkelttingenes «eksistens» og for det stadig omskiftende liv. Men mens de miskjenner denne filosofi, priser de andre systemer, både gamle og nye, både fra østerleden og vesterleden, på en måte som om de vil insinuere at alle filosofiske systemer og meninger, eventuelt med rettelser eller kompletterende tilføyelser, kan forenes med det katolske dogma. Ingen katolikk kan imidlertid trekke i tvil umuligheten av dette, særlig når det gjelder systemer som immanentismen, idealismen, den historiske eller dialektiske materialisme eller også eksistensialismen når denne bekjenner seg til ateismen eller benekter verdien av en metafysisk tenkning.
[33.] Endelig retter man følgende bebreidelse mot filosofien ved våre læreanstalter: at den i sin erkjennelsesprosess bare legger vekt på forstanden, men overser viljens og følelsens funksjon. Det forholder seg imidlertid ikke så. Den kristne filosofi har alltid lært hvordan de gode disposisjoner i menneskesjelen gagner og fremmer erkjennelsen og antagelsen av de religiøse og moralske sannheter. Men den har også lært at mangelen på slike disposisjoner kan være årsak til at forstanden — under innflytelse av lidenskaper og dårlig vilje — blir så formørket at den ikke lenger kan se det riktige. Ja, St. Thomas Aquinas mener til og med at forstanden på en måte kan fatte de høyere goder i den naturlige eller overnaturlige moralorden for så vidt som den i sitt indre rent følelsesmessig erfarer en viss «natur-likhet» (connaturalitas) med disse goder.[10] Det sier seg selv hvor meget denne om enn ubevisste form for erkjennelse, betyr for den søkende forstand. Men én ting er å tilkjenne viljen og sinnstilstanden evnen til å hjelpe forstanden å nå til en sikrere og mer underbygd erkjennelse av de moralske sannheter, en annen ting er det som nevnte reformvennlige elementer vil ha fram: at viljen og følelsen har en viss intuitiv kraft og at mennesket, når det ved forstandens arbeid ikke med sikkerhet kan avgjøre hva som skal antas som sant, vender seg til viljen for med den fritt å kunne velge mellom motsatte meninger. Men på denne måten kommer man i skade for å blande selve erkjennelsen med viljesakten.
[34.] En kan ikke vente annet enn at i og med disse nye anskuelsene kommer de to filosofiske vitenskaper teodicéen (den naturlige Gudserkjennelse) og etikken (den naturlige morallære) i fare, nær knyttet som de ifølge sin natur er til trosundervisningen. Det framholdes at disse vitenskaper ikke har til oppgave å levere sikre bevis for sannheter som gjelder Gud eller noe annet transcendentalt vesen, men snarere å vise hvor fullkomment de sannheter som troen lærer om den personlige Gud og Hans bud henger sammen med livets nødvendigheter, og at de må aksepteres av alle nettopp for å unngå fortvilelsen og for å vinne den evige frelse. Alle disse påstander og anskuelser står i åpen konflikt med de avgjørelser Våre forgjengere Leo XIII og Pius X har truffet, og de er også uforenlige med Vatikaner-konciliets forordninger. Det ville være unødvendig å beklage seg over disse villfarelser dersom alle også på filosofiens område så på Kirkens læreembete med tilbørlig ærefrykt. Det er dets oppgave etter guddommelig anordning ikke bare å verne om og fortolke Åpenbaringens trosskatt, men også å våke over de filosofiske fag forat den katolske troslære ikke skal lide skade ved villfarelsene.
[35.] Det gjenstår nå å si noe om de spørsmål innen de positive vitenskaper som mer eller mindre er knyttet til den kristne tro. Mange insisterer nemlig på at den katolske religion skal holde streng regning med disse grener av vitenskapen. Dette er utvilsomt meget prisverdig så lenge det dreier seg om virkelig påviste fakta. Men det gjelder å vise forsiktighet når det mer dreier seg om hypoteser — også når de på sett og vis er vitenskapelig begrunnet — som rører ved læren Den hellige skrift eller Tradisjonen inneholder. Dersom disse hypoteser strider direkte eller indirekte mot Åpenbaringen, kan de på ingen måte tillates.
[36.] Av den grunn forbyr Kirkens læreembete ikke utviklingslæren — i overensstemmelse med den stilling de menneskelige vitenskaper og teologien for øyeblikket befinner seg i — som gjenstand for undersøkelser og drøftning av fagfolk på begge områder for så vidt som de innstiller forskningen om opphavet til det menneskelige legeme på en allerede bestående, levende materie, mens den katolske lære forplikter oss til å holde fast ved at sjelene er oppstått ved en direkte skapelsesakt av Gud. Men dette må gjøres slik at grunnene for begge synsmåter, dvs. den som favoriserer utviklingslæren og den som går mot den, blir veiet og vurdert ut fra det alvor saken tilsier, og forutsatt at alle er rede til å anta en avgjørelse fra Kirken som Kristus har betrodd oppgaven autentisk å fortolke Den hellige skrift og å verne om troens grunnsetninger.[11] Noen overskrider allikevel denne diskusjonsfrihet. De opptrer som om opphavet til menneskets legeme fra en allerede be stående og levende materie alt er fyldestgjørende bevist ved de indisier som hittil er samlet og de slutninger som er utledet av disse insidier. Og de handler her som om der i kildene til den guddommelige Åpenbaring ikke forelå grunner som maner til den aller største forsiktighet og lempe.
[37.] Derimot tilstår Kirken ikke den samme frihet overfor en annen hypotese, den som går under navnet polygenisme. Denne hevder at etter Adam har det eksistert virkelige mennesker som ikke på naturlig vis stammer fra Adam som den felles stamfar, eller også at Adam betegner en mengde stamfedre. De troende kan ikke slutte seg til et slikt syn, da det på ingen måte går klart fram hvordan dette kan stemme overens med det Åpenbaringskildene og det kirkelige Læreembetets aktstykker beretter om arvesynden. Denne oppsto ved Adams individuelle, personlige synd som gjennom fødselen er overført på etterkommerne og bor i hvert enkelt menneske.[12]
[38.] Som i de biologiske og antropologiske vitenskaper overskrider noen også på det historiske felt uten videre de grenser og forbehold som Kirken har satt. Ganske særlig må man beklage et visst system som legger for dagen en altfor fri fortolkning av de historiske bøker i Det gamle testament. Og tilhengerne av dette system viser med urette til det brev som Den pavelige kommisjon for bibel-studiet for kort tid siden sendte til erkebiskopen av Paris.[13] Dette brev understreker med all ønskelig tydelighet at de elleve første kapitler i skapelsesberetningen (Genesis) — selv om de strengt tatt ikke svarer til den historiske metode som er blitt brukt av de fremste greske og latinske forfattere eller av vår tids eksperter på området — likevel kommer inn under den historiske genre i dens egentlige forstand. Dog må de underkastes et mer omfattende studium og bli nøyere fortolket av eksegetene. Brevet sier videre, at de samme kapitler ved bruk av et enkelt og figurlig språk, tilpasset mentaliteten hos et lite sivilisert folk, både refererer til de viktigste fundamentale sannheter som grunnlag for vår frelse, og til en populær framstilling av opprinnelsen til menneskeslekten og det utvalgte folk. Når de gamle hagiografer tok fram ting fra folkefortellinger — noe som kan innrømmes —, må man aldri glemme at de har gjort dette under guddommelig inspirasjon som vernet dem mot ethvert misgrep i valget og vurderingen av disse dokumenter.
[39.] Derfor kan det som fins innfelt av folkefortellinger i Den hellige skrift på ingen måte sidestilles med mytologien e. l. som mer er en frukt av overstrømmende fantasi enn av den kjærlighet til sannheten og det enkle som lyser ut av De hellige bøker — Det gamle testament medregnet — i en slik grad at våre hagiografer må sies å være de gamle profane forfattere langt overlegne.
[40.] Vi vet meget godt at de fleste katolske lærere og professorer som tilfører universitetene, seminarene og klosterkollegiene fruktene av sin forskning, står fjernt fra de villfarelser som åpent eller skjult blir utbredt i våre dager, enten det skjer av iver for noe nytt eller ut fra en overdreven apostolisk nidkjærhet. Men vi vet også at disse nye meningene kan slå rot hos ubetenksomme personer. Vi foretrekker derfor å forordne de nødvendige botemidler med én gang framfor å ty til medisinen når sykdommen først har satt seg fast.
[41.] For ikke å svikte Vårt hellige kall og etter å ha gjennomtenkt og overveid saken foran Gud, pålegger Vi derfor biskopene og de øverste foresatte for de religiøse ordener og kongregasjoner omhyggelig og under alvorligste samvittighetsansvar å sørge for at den slags anskuelser hverken blir framholdt i forelesninger, på møter eller i foredrag eller i noen som helst skriftlig form og heller ikke i noen som helst form blir dosert overfor geistlig eller leg.
[42.] De som underviser ved de kirkelige læreanstalter skal vite at de ikke med rolig samvittighet kan utøve den lærergjerning som er betrodd dem, dersom de ikke i den rette religiøse ånd aksepterer de normer Vi har stilt opp og ikke nøyaktig holder seg til disse i sine undervisningsfag. De skal sørge for at den ærbødighet og lydighet de i sitt møysommelige virke skylder å bekjenne overfor Kirkens læreembete, også blir preget inn i elevenes sinn og sjel.
[43.] Vel skal de av all sin kraft sørge for å bringe sitt fag framover på vitenskapelig basis, men samtidig må de vokte seg for å overskride grensene som Vi har satt til vern for troen og den katolske lære. De nye spørsmål som vår moderne kultur og framskrittet har gjort aktuelle, skal de alle ved skrupuløse undersøkelser, men med den tilbørlige klokskap og forsiktighet bidra til å løse. Og til slutt: De må endelig ikke tro at man ved en falsk «irenisme» kan oppnå en lykkelig tilbakevending til Kirkens favn hos dem som står skilt fra den eller hos dem som har faret vill. Det eneste som fører fram er i full oppriktighet å lære overfor alle den fullstendige sannhet som står ved makt i Kirken, — uten noen forvanskning eller diskriminering.
[44] I dette håp, som økes ved den nidkjærhet Dere røkter Deres hyrdeembete med, meddeler vi av hele vårt hjerte, som pant på himmelske nådegaver og som tegn på Vår faderlige velvilje, den Apostoliske Velsignelse.
Gitt i Rom, ved Petri stol den 12. august 1950, i det 12. år for Vårt pontifikat.
Pave Pius XII.
Noter
[1] Conc. Vatic. D. B. 1876, Const. De Fide Cath., cap. 2, De revelatione.
[2] C. J. C. can. 1324; jfr. Conc. Vat. D. B. 1820, Const. De Fide Cath. cap. 4, De fide et ratione, post canones.
[3] 2 Luk. 10,16.
[4] Pius IX, Inter gravissimas, 28. okt. 1870, Acta, vol. I, p. 260.
[5] Jfr. Conc. Vat. Const. De Fide Cath. kap. 1, De rerum omnium creatore.
[6] Jfr. Litt. Enc. Mystici Corporis Christi, A. A. S. vol. XXXV, p. 193 ff.
[7] Jfr. Conc. Vat. D. B. 1796.
[8] C. J. C. ca. 1366, 2.
[9] A. A. S. Vol. XXXVIII, 1946, p. 387.
[10] Jfr. S. Thom. Summa Theol. II—II, quaest. 1, art. 4 ad 4; og quaest. 45, art. 2 i konkl.
[11] Jfr. «Allocuzione Pont. ai membri dell'Accademia delle Scienze», 30. nov. 1941; A. AS. vol. XXXIII, p. 506.
[12] Jfr. Rom. 5,12—19; Conc. Triden., sess. V, can. 1—4.
[13] 16. januar 1948; A. A. S. vol. XL, pp. 45—48.
Les mer
- Encyklikaen på Vatikanets nettsider (engelsk, spansk, fransk, italiensk, latin, portugisisk)
- St. Olav, nr. 31–32/1950
- St. Olav, nr. 33–34/1950
- St. Olav, nr. 35–36/1950