VII: Forkynnelsens ånd
Innstendig oppfordring
74. Vi ønsker ikke å avslutte dette møte med våre kjære brødre, sønner og døtre uten å oppfordre dem innstendig til å etterstrebe den indre holdning som må besjele dem som arbeider for evangeliet.
I Jesu navn, og på vegne av apostlene Peter og Paulus, vil vi formane alle som er sanne forkynnere, til å være sitt kall verdige, å utøve det uten å la seg holde tilbake av tvil eller frykt, og til alltid å ha for øye de betingelser som vil gjøre forkynnelsen mulig, levende og fruktbar. Det er betingelser som vi anser som helt nødvendige, og som vi derfor mener det er viktig å fremheve.
Under den hellige Ånds ledelse
75. Forkynnelsen av evangeliet er umulig uten Den hellige Ånds medvirkning. Ånden steg ned over Jesus av Nasaret ved hans dåp da Faderens røst - «Dette er min sønn, som jeg har kjær, han som har all min yndest!» 107 - gav til kjenne ved et ytre tegn Jesu utvelgelse og kall. Jesus blir «ført av Ånden» for i ødemarken å kjempe den avgjørende kamp og møte den største prøvelse før han begynner sin gjerning 108. Det er «med Åndens kraft over seg» 109 han vender tilbake til Galilea og begynner sin forkynnelse i Nasaret; han bruker om seg selv disse ord av Jesaja:
«Herrens Ånd er over meg», og han erklærer: «I dag er det skriftordet dere hørte, gått i oppfyllelse.» 110 Til disiplene, som han skulle sende ut for å forkynne, sa han, idet han åndet på dem: «Motta Den hellige Ånd» 111
Og det er først etter Den hellige Ånds komme pinsedag at apostlene drar ut i verden for å utføre den oppgave Kirken har fått: Å forkynne evangeliet. Peter forklarer dette som oppfyllelse av Joels profeti: «Jeg vil utgyte min Ånd over alt som lever» 112. Peter er fylt av Den hellige Ånd slik at han kan tale til folket om Jesus, Guds sønn 113. Også Paulus blir fylt av Den hellige Ånd 114 før han vier seg til den apostoliske tjeneste; det samme ble Stefanus da han ble utvalgt til å tjene ved bordene og senere til å vitne ved sitt blod 115. Ånden, som bringer Peter, Paulus og de tolv til å tale, og som inngir dem de ord de skal si, kommer også over «alle dem som lyttet til budskapet» 116.
Det er «styrket av Den hellige Ånd» at Kirken vokser 117. Den hellige Ånd er Kirkens sjel. Det er Ånden som forklarer for de troende den dypeste mening av Jesu lære og hans mysterium. Det er Den hellige Ånd som, i dag som i Kirkens første tid, virker i enhver forkynner som lar seg gripe og lede av den. Den hellige Ånd legger i hans munn ord som han selv ikke kunne ha funnet frem til, og samtidig bereder Den hellige Ånd lytterens sjel slik at han er åpen og mottagelig for det glade budskap og forkynnelsen av Gudsriket.
Tekniske hjelpemidler i forkynnelsen er utmerkede, men selv om de er aldri så høyt utviklet kan de ikke erstatte Åndens stille virke. Selv om forkynneren forbereder seg inntil fullkommenhet, er det til ingen nytte uten Den hellige Ånd. Uten Den hellige Ånd trenger ikke engang de mest overbevisende argumenter inn i menneskets sinn. Uten Ånden viser det seg snart at selv de mest gjennomtenkte midler med utgangspunkt i sosiologi og psykologi er verdiløse.
Vi lever i Kirken i en privilegert Åndens tid. Overalt søker mennesker å lære den å kjenne, slik som den blir åpenbart ved Skriften. De stiller seg gjerne under Åndens ledelse. De samler seg om den og søker An dens veiledning. Og selv om Guds Ånd inntar en ledende stilling i Kirkens liv som helhet, er Ånden aller mest virksom innen forkynnelsen. Det var ingen tilfeldighet at den store innvielse til evangeliets forkynnelse fant sted pinsemorgen, ved Åndens ledelse.
Det må sies at Den hellige Ånd er den egentlige drivkraft i forkynnelsen; det er den som driver hver enkelt til å forkynne evangeliet, og det er den som i dypet av bevisstheten forårsaker at frelsens budskap blir tatt imot og forstått. 118 Men samtidig kan det sies at Ånden er forkynnelsens hensikt og mål: Alene den kan oppvekke den nye skapning, den nye menneskehet som forkynnelsen skal bringe, med den enhet i mangfold som er forkynnelsens siktemål innen det kristne samfunn. Ved Den hellige Ånd gjennomsyrer evangeliet verden, for den får mennesker til å fatte vår tids tegn - tegn som Gud har villet -; forkynnelsen åpenbarer disse tegn og gjør bruk av dem innen historien.
Bispesynoden i 1974, som sterkt fremhevet Den hellige Ånds betydning innen forkynnelsen, gav også uttrykk for et ønske om at prester og teologer - og vi vil legge til: de troende som ved dåpen er merket med Åndens segl - med mer grundighet ville søke kunnskap om Den hellige Ånds virke gjennom forkynnelsen av evangeliet i vår tid. Dette er også vårt ønske, og vi oppfordrer alle forkynnere, hvem de enn måtte være, til å be uoppholdelig til Den hellige Ånd i tro og med inderlighet, og til å la Åndens forsyn lede dem og inspirere dem i deres planer, aktivitet og forkynnergjerning.
Levende vitnesbyrd
76. La oss nå nærmere ta for oss de mennesker som skal forkynne.
Det sies ofte at vårt århundre higer etter ekthet. Særlig sies det at de unge blir skremt av det som er kunstig og falsk, og at de fremfor alt søker etter sannhet og ærlighet.
Disse «tidens tegn» må vi ikke overse. Stilltiende eller åpent - men alltid inntrengende - blir vi spurt: Tror du virkelig det som du forkynner? Lever du ifølge din tro? Er det du preker i pakt med ditt eget liv? Det levende vitnesbyrd er mer enn noen gang blitt en betingelse for at forkynnelsen skal nå frem. Nettopp derfor er vi i stor grad ansvarlige for at det evangelium som vi forkynner, skal vinne frem.
«Hva er Kirkens situasjon ti år etter Konsilet?» spurte vi ved begynnelsen av denne redegjørelse. Har den funnet sin plass i verden samtidig som den er fri og uavhengig nok til å kunne påkalle verdens oppmerksomhet? Bærer den vitnesbyrd om solidaritet med menneskene og på samme tid om den guddommelige virkelighet? Er den mer inderlig i sin bønn og tilbedelse og mer ivrig i sitt arbeid på misjonsmarkene, i nestekjærlighet og i kampen for å frigjøre mennesker? Er den stadig mer engasjert i innsatsen for å gjenforene alle kristne i en enhet som vil styrke det felles vitnesbyrd, «så verden kan tro»? 119 Vi står alle til ansvar for de svar som må gis på disse spørsmål.
Vi retter derfor denne vår formaning til våre brødre i bispekollegiet, satt der av Den hellige Ånd for å styre Kirken. 120 Vi formaner prester og diakoner, biskopenes medarbeidere i å samle Guds Folk og gjøre lokalsamfunnene åndelig levende. Vi formaner dem som tilhører Kirkens Ordener, dem som vitner om en Kirke kalt til hellighet og som derfor selv er kalt til et liv som bærer vitne om evangelienes saligprisninger. Vi formaner legfolket: de kristne familier, de unge, de voksne, alle som er engasjert i næringsliv og yrke, de som styrer, uten å glemme de fattige som ofte eier en rikdom av tro og håp - alle legfolk som er seg bevisst sin forkynnervirksomhet i Kirkens tjeneste innen samfunnet og verden. Vi sier til dem alle: Vår iver som forkynnere av evangeliet må ha utspring i et i sannhet hellig liv, og, som Det Annet Vatikankonsil påpeker, forkynnelsen må bevirke at forkynneren, på sin side, styrkes i en hellighet som er næret ved bønn og, fremfor alt, ved kjærlighet til den hellige Eukaristi. 121
Denne verden som, paradoksalt, og på tross av de tallrike tegn på gudsfornektelse, allikevel søker Gud på uventede måter og smertefullt føler behovet for ham - denne verden roper etter forkynnere som kan fortelle den om en Gud som forkynnerne selv burde kjenne og være så nær som om de kunne se det usynlige. 122 Verden har behov for og venter av oss det vitnesbyrd som er et liv levet i enkelhet, i bønn; i kjærlighet til alle, særlig de små og fattige, i lydighet og ydmykhet, i frihet fra verdslige bekymringer og i selvoppofrelse. Om disse tegn på hellighet mangler, vil våre ord vanskelig kunne nå frem til vår tids mennesker. Det står i fare for å bli tomt og goldt.
Søken etter enhet
77. Forkynnelsens kraft svekkes i stor grad hvis de som forkynner evangeliet er uenige og splittet seg imellom på alle slags vis. Er ikke dette blant det som mest skader forkynnelsen i vår tid? Hvordan kan de som vi retter vår forkynnelse til, unngå å undre seg, bli forvirret eller til og med forarget hvis det evangelium vi forkynner er splittet ved uenighet i lærespørsmål, ideologiske motsetninger og gjensidig fordømmelse kristne imellom; hvis dette evangelium er prisgitt kristnes ulike syn når det gjelder Kristus og Kirken eller deres forskjellige oppfatninger angående samfunnet og rent verdslige saker?
Ifølge Herrens åndelige testamente er enhet blant hans disipler ikke bare beviset for at vi tilhører ham, men også beviset for at han er sendt av Faderen. Den er prøvestenen ikke bare for de kristnes troverdighet, men for Kristus selv. Som evangeliets forkynnere må det inntrykk vi gir dem som tror på Kristus, ikke være lik en gruppe mennesker som er splittet ved lite oppbyggelige tretter; tvert imot må de se mennesker som er modne i troen og i stand til å enes, hinsides de spenninger der måtte være mellom dem, i en felles, oppriktig og upartisk søken etter sannheten. Ja, forkynnelsens skjebne er knyttet til det vitnesbyrd om enhet som Kirken kan gi. Dette pålegger oss et ansvar, men er også trøsterikt.
Her ønsker vi å fremheve som en vei og et redskap i evangeliets tjeneste det tegn som er alle kristnes enhet. Splittelsen kristne imellom er et alvorlig problem som hindrer Kristi virke i verden. Det Annet Vatikankonsil fremholder klart at «de kristnes splittelse skader nemlig den hellige oppgave som evangeliets forkynnelse for alle skapninger er, og lukker mange ute fra troen.» 123 Derfor følte vi det nødvendig, da vi innvarslet det hellige år, å minne alle troende i den katolske verden om at «før alle mennesker kan samles og gjenløses i Gud Faderens nåde, må fellesskapet gjenopprettes mellom dem som ved troen har anerkjent og mottatt Jesus Kristus, barmhjertighetens Herre som frigjør menneskene og forener dem i kjærlighetens og sannhetens Ånd». 124
Og det er med en sterk følelse av kristent håp vi ser den innsats som gjøres innen den kristne verden for gjenopprettelsen av den absolutte enhet som er Kristi vilje. Paulus forsikrer oss om at «håpet skuffer ikke». 125 Mens vi stadig arbeider for å oppnå full enhet ved Herrens nåde, ønsker vi at bønnen om dette må bli mer inderlig. Dessuten gjør vi til vårt, det ønske som Fedrene ved den tredje generalforsamling av Bispesynoden uttrykte, om et samarbeide, kjennetegnet ved større engasjement, med de kristne brødre med hvem vi ennå ikke er forenet i fullkommen enhet; grunnlaget for et slikt samarbeid er dåpen og den troens arv som vi har felles. Ved å virkeliggjøre dette kan vi gi et sterkere felles vitnesbyrd om Kristus for verden i vår forkynnelse av evangeliet. Kristi befaling driver oss til å gjøre dette, og vår plikt til å forkynne og vitne om evangeliet krever det.
Sannhetens tjenere
78. Evangeliet som er blitt betrodd i vår varetekt, er også sannhetens ord. En sannhet som frigjør 126 og som kan gi fred i hjertene, er det som mennesker søker når vi forkynner det glade budskap for dem. Sannheten om Gud, om mennesket og dets mysteriøse skjebne, om verden; den vanskelige sannhet som vi søker i Guds Ord, og som vi hverken er herrer over eller eier, men som vi er forvaltere, budbringere og tjenere for.
Det ventes av enhver forkynner av evangeliet at han føler ærbødighet for sannheten, særlig fordi den sannhet som han fordyper seg i og bringer videre til andre, er den åpenbarte sannhet og derfor, mer enn noen annen, del av den høyeste sannhet som er Gud selv. Den som forkynner evangeliet må derfor selv alltid søke den sannhet han skal bringe videre til andre, om det enn koster ham personlige ofre og lidelse. Han svikter eller skjuler aldri sannheten for å gjøre mennesker til lags, for å overraske eller sjokkere eller for å finne på noe nytt eller gjøre inntrykk. Han fornekter ikke sannheten. Han fordunkler ikke den åpenbarte sannhet ved å være for doven til å søke den eller for bekvemmelighets skyld, eller på grunn av frykt. Han unnlater ikke å vie seg til studium av den. Han gir den gavmildt videre uten selv å dra fordel av den.
Vi er det troende folks hyrder, og vår pastorale tjeneste krever at vi bevarer, forsvarer og bringer videre sannheten uten hensyn til de ofre dette måtte medføre. Mange fremtredende og hellige prester har gitt oss eksempel på denne kjærlighet til sannheten. I mange tilfelle var det en heroisk kjærlighet. Sannhetens Gud krever at vi er sannhetens alltid våkne forsvarere og hengivne forkynnere.
Lærde menn - enten dere er teologer, eksegeter eller historikere - der er behov i forbindelse med forkynnelsen av evangeliet for deres utrettelige forskningsarbeid, og også for at dere viser omsorg og innsikt når dere bringer videre den sannhet som forskningen leder dere til, og som alltid er større enn menneskers sinn, fordi den er Guds egen sannhet.
Foreldre og lærere, deres oppgave - og de mange motsetningsforhold i vår tid gjør den ikke lett - er å hjelpe deres barn og elever til å oppdage sannheten, med alle dens religiøse og åndelige verdier.
Besjelet av kjærlighet
79. Evangelisering forutsetter at forkynneren føler en stadig større kjærlighet for dem som han bringer evangeliet til. Den forbilledlige forkynner, Paulus, skrev dette til tessalonikerne, og det er en programerklæring for oss alle: «slik at vi i vår ømhet for dere gjerne gav dere del ikke bare i evangeliet fra Gud, men i vårt eget liv, - så kjære var dere blitt oss!» 127 Hva er denne kjærlighet? Den er meget mer enn det som en lærer føler; den er en fars kjærlighet, og igjen, den er en mors kjærlighet. 128 Det er denne kjærlighet Herren venter av enhver som forkynner evangeliet, av enhver som arbeider for Kirken. Et tegn på denne kjærlighet er det oppriktige ønske om å bringe mennesker sannheten og å bringe dem til enhet i Gud. Et annet tegn på kjærligheten er en trofasthet mot forkynnelsen av Jesus Kristus, uten forbehold og uten å vike tilbake. La oss nevne noen andre tegn på denne kjærlighet.
Den første er respekt for den religiøse og åndelige situasjon som de som hører evangeliet, befinner seg i. Respekt for deres egenart og mulighet til å følge med; ingen har rett til å tvinge noen. Respekt for deres samvittighet og overbevisninger, som ikke må behandles på en sårende måte.
Et annet tegn på denne kjærlighet er omhu for ikke å skade et annet menneske med ytringer som kan være forståelige nok for en som allerede er vel kjent med læren, men som kan bli en kilde til forvirring eller volde anstøt, og bli som et sår i sjelen, for en som er svak i troen. 129
Nok et tegn på kjærligheten er forsøket på å bringe videre til andre kristne den sikkerhet som står fast fordi den er grunnfestet i Guds Ord, og ikke den tvil og usikkerhet som er et uttrykk for utilstrekkelig tilegnet lærdom. De troende trenger denne sikkerhet i sine kristenliv; de har krav på den, som Guds barn som har gitt seg helt til ham og til kjærligheten i ham.
Med de helliges iver
80. Vår oppfordring her er inspirert av den iver som de største forkynnere og vitner om evangeliet har vist, mennesker hvis liv var viet til apostolatet. Blant disse viser vi med glede til dem som vi har anbefalt de troende å vende seg til med ærbødighet i det hellige år. De visste hvordan de skulle overvinne mange hindringer for spredning av evangeliet.
Slike hindringer finnes også i dag, og særlig vil vi her nevne mangelen på iver og glød. Den er særlig alvorlig fordi den kommer fra menneskets indre. Den finner uttrykk i tretthet, skuffelse, i det å gå på akkord med sin samvittighet, i manglende interesse, og mest av alt i en mangel på glede og håp. Vi formaner alle som har den oppgave å forkynne, uansett i hvilken egenskap og på hvilket plan, til alltid å nære og styrke sin åndelige iver. 130
Denne iver krever først av alt at vi må vite hvordan vi skal skyve til side de unnskyldninger som hindrer forkynnelsen. Mest skadelig av disse unnskyldninger er de som enkelte mener å finne støtte for i en eller annen del av Konsilets lære.
For eksempel hører man ofte, uttrykt på forskjellige vis, at å påtvinge noen en sannhet, selv om det er evangeliet, eller å påtvinge noen en måte å leve på, selv om det er frelsens vei, nødvendigvis er en krenkelse av religionsfriheten. Dessuten, legges det til, hvorfor skal man forkynne evangeliet når all verden blir frelst ved hjertets oppriktighet? Vi vet også at verden og historien er full av «Ordets frø»; er det ikke da selvbedrag å påstå at man bringer evangeliet hvor der allerede finnes frø som Herren selv har sådd?
Den som påtar seg å granske konsildokumentenes uttalelser i forbindelse med disse spørsmål, vil finne et helt annet syn enn det som legges til grunn for slike lettkjøpte unnskyldninger.
Det ville riktignok være galt å påtvinge våre brødre noen lære som kom i strid med deres samvittighet. Men å forkynne for dem den sannhet som er evangeliet og frelsen ved Jesus Kristus, og å forkynne den klart og i full respekt for deres frihet til å velge -»uten tvang eller uhederlighet eller uverdig påtrengenhet» 131 - er på ingen måte noe angrep mot religionsfriheten, men tvert imot i aktelse for denne frihet å tilby en livsform som selv ikke-troende oppfatter som edel og oppbyggende. Forgriper man seg mot et annet menneskes frihet ved med glede å forkynne det glade budskap som man har lært å kjenne ved Guds barmhjertighet? 132 Hvorfor skulle løgn og feiltagelse, fornedrelse og pornografi ha enerett til menneskers oppmerksomhet, og dessverre ofte bli påtvunget dem gjennom massemedienes destruktive propaganda, og på grunn av lovene overbærende toleranse, gode menneskers engstelighet og onde menneskers skamløshet? Det å forkynne Kristus og hans rike i full respekt for andres rettigheter er ikke bare forkynnerens rett, det er hans plikt. Tilsvarende har hans medmennesker rett til å høre det glade budskap om frelsen forkynt. Gud kan frelse den han vil på måter som han alene kjenner. 133 Og allikevel sendte han sin Sønn for at han skulle åpenbare for oss ved sitt ord og ved sitt liv den normale vei til frelsen. Og han har befalt oss og gitt oss myndighet til å overbringe denne åpenbaring til andre. Det ville være nyttig om enhver kristen og enhver forkynner tok disse betraktninger med i sine bønner: mennesker kan frelses også på andre måter, ved Guds nåde, selv om vi ikke forkynner evangeliet for dem; men kan vi for vår egen del frelses, dersom vi ved unnlatelse eller av frykt eller skamfullhet - det som Paulus kalte å skamme seg over evangeliet 134 - eller på grunn av falske oppfatninger, unnlater å forkynne det? For det ville være å fornekte Guds kall, han som ønsker at frøet skal bære frukt ved å forkynnes av evangeliets tjenere; det kommer an på oss om det vokser og bærer fullbåren frukt
La oss derfor bevare Åndens iver, la oss bevare den lykke og trøst som evangeliets forkynnelse gir, selv om vi sår med tårer. La det være for oss - som det var for Johannes Døperen, for Peter og Paulus og de andre apostlene og for et stort antall ypperlige forkynnere gjennom hele Kirkens historie - en indre begeistring som ingen og intet kan ødelegge. Måtte det være våre innviede livs største glede. Og måtte vår tids verden, som søker - noen ganger med fortvilelse, andre ganger med håp - få anledning til å høre det glade budskap, ikke fra forkynnere som er nedslått, skuffede, utålmodige eller bekymrede, men fra forkynnere, evangeliets tjenere, hvis liv gløder av iver, som selv først har mottatt gleden i Kristus, og som er villige til å satse livet for å forkynne Gudsriket og gi Kirken fotfeste i verden.
