IV: Metoder for utbredelse av evangeliet
Søken etter egnede metoder
40. Den innlysende betydning av selve forkynnelsens innhold må ikke overskygge betydningen av fremgangsmåter og virkemidler.
Spørsmålet «hvordan skal man forkynne evangeliet» er stadig aktuelt, fordi metodene varierer med de forskjellige omstendigheter som angår tid, sted og kultursituasjon, og derfor utfordrer vår evne til oppfinnsomhet og tilpasning.
Særlig på oss, Kirkens hyrder, hviler ansvaret for å omforme med dristighet såvel som med klokskap, men i absolutt troskap mot evangeliet, de virkemidler som best bringer dets budskap til vår tids mennesker.
I denne betraktning vil det være tilstrekkelig å omtale en del av de metoder som er særlig viktige.
Det levende vitnesbyrd
41. Uten å gjenta alt vi allerede har nevnt, er det for det første på sin plass å understreke følgende: for Kirken er det viktigste virkemiddel i evangeliets tjeneste det vitnesbyrd som gis ved et ekte kristenliv, et liv overgitt til Gud i et inderlig samfunn som intet kan ødelegge, og på samme tid med iver gitt i nestekjærlighetens tjeneste. Som vi nylig sa til en gruppe legfolk: «Vår tids mennesker lytter mer villig til vitnesbyrd enn til lærere, og hvis de lytter til lærere, er det fordi disse også er vitner.» 67 Peter gav klart uttrykk for dette da han påpekte at, selv uten et eneste ord, kan et gudfryktig og rent liv overbevise den som avviser Ordet. 68 Det er derfor først og fremst ved sine handlinger og sin livsførsel at Kirken vil bringe evangeliet til verden, med andre ord ved sitt levende vitnesbyrd om troskap mot Vår Herre Jesus - det vitnesbyrd som er fattigdom og forsakelse, indre frihet overfor denne verdens makter, det vil i korthet si ved fromhet og hellighet.
En levende forkynnelse av ordet
42. For det andre er det ikke overflødig å understreke hvor viktig og nødvendig ordets forkynnelse er. «Og hvordan skal en kunne tro på en man ikke har hørt om? Eller hvordan skal en kunne høre hvis det ikke er noen som forkynner? ... Troen blir altså til gjennom forkynnelsen, og forkynnelsen bygger på Kristi ord.» 69 Denne regel, forkynt av apostelen Paulus, har fremdeles full gyldighet.
Preken, et budskap uttrykt ved ord, er alltid helt nødvendig. Vi er fullstendig klar over at det moderne mennesket er mettet av snakk. Det er tydeligvis trett av å lytte, og, enda verre, uimottagelig for ord. Vi er også klar over at mange psykologer og sosiologer mener det moderne mennesket er hinsides «ordets sivilisasjon», at ordet er virkningsløst og ubrukelig, og at vi lever i en sivilisasjon hvor bildet har overtatt dets plass. Dette faktum burde drive oss til å bruke, i evangeliets tjeneste, de virkemidler som denne sivilisasjon har skapt. En meget positiv innsats har allerede vært gjort på dette felt. Vi kan bare glede oss over den og oppmuntre en videre utvikling. Den utmattelse som mengder av tomt snakk har ført til i vår tid, og betydningen av mange andre måter av kommunikasjon, må imidlertid ikke få minske ordets evigvarende makt eller forårsake et tap av tillit til det. Ordet er betydningsfullt i alle tider, særlig når det er fylt av Guds kraft. 70 Derfor beholder Paulus' aksiom, «Troen blir altså til gjennom forkynnelsen» 71, sin aktualitet; det er Ordets forkynnelse som fører til troen.
Ordets liturgi
43. Denne evangeliske forkynnelse kan ta mange former, og hellig iver vil finne uendelig mange muligheter. Der er utallige situasjoner i menneskers liv som gir anledning til en taktfull men klar uttalelse om hva Herren har å si i denne eller hin sammenheng. Det er tilstrekkelig å ha en åndens følsomhet for å kunne oppfatte Guds budskap i det som skjer. Men på et tidspunkt da liturgien, fornyet av Konsilet, har gitt Ordets liturgi en meget større betydning, ville det være en feiltagelse ikke å se selve prekenen som et verdifullt og smidig redskap i evangeliets tjeneste. Naturligvis er det nødvendig å kjenne og gjøre bruk av prekenens kravfulle form såvel som dens muligheter, så den kan bli en mest mulig virkningsfull veiledning. Men fremfor alt er det viktig å være overbevist om Ordets kraft og vie seg til dets forkynnelse i kjærlighet. Prekenen, på en så enestående måte lagt inn i selve messen, mottar kraft og liv fra Eukaristien, og har en særlig oppgave innen evangeliseringen, under forutsetning av at den er et uttrykk for prestens egen dype tro og er gjennomsyret av kjærlighet. De troende som er samlet fil Kirkens gjentagelse av påskens mysterium, feirer den Herre som er tilstede midt iblant dem. De venter seg meget av prekenen og vil få stort utbytte av den dersom den er enkel, forståelig, direkte, avpasset til anledningen, helt igjennom bygget på evangeliet og trofast overfor læreembedet, er levendegjort ved en sunn apostolisk begeistring og fylt av håp, gir næring til troen og skaper fred og enhet. Mange menigheter og andre trosfellesskap eksisterer og holdes sammen på grunn av søndagsprekenen, når den har disse egenskaper.
La oss legge til, at takket være den samme liturgiske fornyelse, er ikke den Eukaristiske feiring det eneste passende tidspunkt for en preken. Prekenen har sin plass og må ikke forsømmes i forbindelse med alle sakramentene, eller i andre former for liturgi, og i de troendes forsamlinger. Den vil alltid gi en spesiell mulighet for forkynnelse av Herrens Ord.
Katekese
44. Et virkemiddel som man ikke må unnlate å bruke i evangeliets tjeneste er katekesen. Barn og unge trenger systematisk religionsundervisning for å lære de grunnleggende læresetninger og den levende sannhet som Gud har ønsket å meddele oss, og som Kirken har prøvd å uttrykke på en stadig mer fulltonende måte i løpet av sin lange historie. Ingen vil benekte at denne undervisning må ha til hensikt å skape en kristen livsførsel og ikke bare forbli en begrepsverden. Det vil i sannhet gagne den innsats som her gjøres for evangeliet - ved undervisning gitt i kirkene, i skolene hvor dette er mulig, og i kristne hjem - hvis de som gir undervisningen har for hånden vel egnede tekster, brakt i pakt med vår tids behov på en klok og dyktig måte, under ledelse av biskopene. Undervisningen må tilrettelegges med tanke på elevens alder, kulturbakgrunn og evner; målsetningen må alltid være å fylle erindring, tanke og sinn med de grunnleggende sannheter som skal gjennomsyre hele livet. Det er fremfor alt nødvendig å utdanne flinke veiledere - menighetskateketer, lærere, foreldre - som ønsker å dyktiggjøre seg i denne vanskelige kunst, som er uunnværlig, og som forutsetter undervisning i religion. Videre ser man at de nåværende forhold gjør det stadig mer nødvendig å gi kateketisk undervisning som forberedelse til opptagelse i Kirken, til tallrike unge mennesker og voksne som, ved Guds nåde, litt etter litt oppdager Kristi ansikt og føler behovet for å overgi seg til ham. Men dette må ikke skje på bekostning av barnas undervisning.
Bruk av massemediene
45. Karakteristisk for vårt århundre er massemediene, midlene til samfunnsmessig kontakt, og hverken den første forkynnelse, katekesen eller den videre utdypning av troen kan, som vi allerede har understreket, foregå uten disse hjelpemidler.
Når de brukes i evangeliets tjeneste kan de øke nesten ubegrenset det område hvor Guds ord høres; de gjør det mulig å nå frem til millioner av mennesker med det glade budskap. Kirken ville gjøre seg skyldig i en forsømmelse hvis den unnlot å bruke disse effektive redskaper som menneskelig dyktighet stadig gjør bedre. Gjennom dem kan den forkynne «ut over hustakene» 72 det budskap som den forvalter. I dem finner den en moderne og meget nyttig prekestol. Takket være dem kan den nå den store skare av mennesker.
Bruken av massemediene i evangeliets tjeneste representerer en utfordring: gjennom dem burde evangeliets budskap nå frem til en stor mengde mennesker, og nå dem slik at det trengte inn i hver enkelts bevissthet, slo rot i hans sinn, som om han var den eneste man vendte seg til, individuelt og personlig - og derved vekke et personlig engasjement.
Uunnværlig personlig kontakt
46. Ved siden av det som man kunne kalle den kollektive forkynnelse av evangeliet beholder derfor den andre formen for overlevering, den rent personlige, sin verdi og betydning. Herren brukte den ofte (for eksempel overfor Nikodemus, Sakkeus, den samaritanske kvinne, fariseeren Simon), og det samme gjorde apostlene. Det spørs om der, i det lange løp, finnes noen annen måte å gi evangeliet videre på enn ved å formidle til et medmenneske ens egen personlige troserfaring. Nødvendigheten av å forkynne det glade budskap for de store skarer må ikke få oss til å glemme denne form for forkynnelse, som stiller enkelte mennesker overfor det helt enestående vitnesbyrd som han får fra et medmenneske. Vi kan aldri få fullrost de prester som ved skriftemålets sakramente eller ved samtaler alltid er rede til å veilede mennesker i å leve etter evangeliet, å støtte dem, å reise dem opp hvis de faller, eller på annen måte viser hjelpsomhet og forståelse.
Sakramentenes betydning
47. Likevel kan man aldri i tilstrekkelig grad fremheve det faktum at evangeliets forkynnelse ikke bare består av prediken og undervisning. For evangeliseringen angår selve livet: det vanlige, naturlige liv som den gir ny mening ved de evangeliske perspektiver som den åpenbarer, og det overnaturlige liv i Gud, et liv som ikke er noen fornektelse, men en renselse og opphøyelse av menneskets naturlige liv.
Dette overnaturlige liv finner levende uttrykk ved de syv sakramenter og den nåde og hellighet som de bibringer.
Derfor kommer evangeliseringen fullt til uttrykk først når den fører til et nært forhold, eller, enda bedre, en konstant og ubrutt forbindelse, mellom Ordet og sakramentene. På en måte er det feil, slik som det ofte gjøres, å se en motsetning mellom det å forkynne evangeliet og det å meddele sakramentene. For det å meddele sakramentene uten å understøtte dette med undervisning om dem, og med katekese generelt, kunne komme til i høy grad å frata dem virkningen. Evangeliseringens oppgave er nettopp det å undervise mennesker i troen på en slik måte at hver individuell kristen lar sitt liv prege av sakramentene som troens sanne sakramenter - ikke til å motta dem passivt eller av pliktfølelse.
Folkelig fromhet
48. Vi kommer her inn på en side av evangeliseringen som vi ikke kan føle oss uberørt av. Vi ønsker å tale om det som i dag ofte kalles folkereligiøsitet.
Blant mennesker finnes det forskjellige måter å søke Gud på og forskjellige former for tro, både i områder hvor Kirken har vært etablert i århundrer og hvor den er i ferd med å etablere seg. Den såkalte folkelige religiøsitet har lenge vært betraktet som mindre ekte og har til tider vært foraktet, men i dag er den i ferd med å bli gjenoppdaget omtrent overalt. I løpet av synoden i 1974 gransket biskopene betydningen av dens uttrykksformer med bemerkelsesverdig interesse.
Den folkelige religiøsitet kan selvsagt skape visse problemer. Den fører ofte med seg forvrengninger av religionen og, til og med, overtro. Dessuten kan den bli hengende fast ved former for kultus som ikke innebærer en virkelig mottagelse av troen. Den kan også føre til sektdannelser og bli en fare for det sanne kirkelige fellesskap.
Men hvis den blir rettledet, først og fremst ved en klok evangelisering, har den stor verdi. Den uttrykker en tørst etter Gud som bare de enkle og fattige opplever. Den får mennesker til å legge for dagen edelmodighet og offervilje inntil det heroiske for å bevise sin tro. Den har i seg en dyp erkjennelse av Guds vesentlige egenskaper: at han er Faderen, forsynet, kjærligheten, og alltid er nærværende. Den skaper indre holdninger som man sjelden finner ellers: tålmodighet, forståelse av det å bære dagliglivets kors, frigjorthet fra alt verdslig, åpenhet overfor medmennesket, gudhengivenhet. På grunn av alt dette foretrekker vi å kalle den «folkelig fromhet», det vil si folkets religion, heller enn religiøsitet.
Pastoral omsorg og kjærlighet bør prege dem som Herren har satt som hyrder for grupper innen Kirken, med en riktig innstilling til denne folkelige fromhet, som på én gang er så verdifull og så sårbar. Fremfor alt må man være følsom for dens ytringer, være i stand til å oppfatte dens indre betydning og klare verdi, og være rede til å hjelpe den å overvinne faren for avsporing. Ledet på riktig vei, kan denne folkereligiøsitet komme til stadig mer, og for et stort antall mennesker, å bli et virkelig møte med Gud i Jesus Kristus.
