I: Fra Kristus, forkynneren - til den forkynnende kirke

Jesu vitnesbyrd og oppgave

6. Dette er det vitnesbyrd Herren gav om seg selv, et vitnesbyrd gjengitt i Lukas' evangelium: «Også i de andre byene må jeg forkynne Guds rike» 12 - et vitnesbyrd som har betydning ut over alle grenser fordi det uttrykker hele Jesu oppgave: «det er det jeg er utsendt for» 13. Den fulle betydning av disse ord blir først klar når man ser dem i sammenheng med de foregående vers, hvor Kristus nettopp har brukt om seg selv Jesajas ord: «Herrens ånd er over meg, fordi han har salvet meg. Han har sendt meg med et gledesbud til de fattige». 14

Å gå fra by til by og forkynne for de fattigste - ofte de mest mottagelige - gledens budskap om oppfyllelsen av Guds Pakts løfter, er den oppgave Jesus sier at Faderen har gitt ham. Og alt som vedrører hans livs mysterium - selve Inkarnasjonen, hans undre, hans lære, utvelgelsen av disiplene, utsendelsen av de tolv, korset og oppstandelsen, hans stadige tilstedeværelse blant sitt folk - alt var del av hans forkynnelse.

Jesus, den første forkynner av evangeliet

7. Under Synoden henviste biskopene ofte til dette: Jesus selv, Guds glade budskap, var den første og største forkynner av evangeliet. 15 Dette var han på alle vis, til fullkommenhet og inntil det å ofre sitt jordiske liv.

Hvilken mening tilla så Jesus befalingen om å forkynne evangeliet? Det er sannelig ikke enkelt å sammenfatte i en syntese forkynnelsens mening, innhold og form slik som Jesus oppfattet og virkeliggjorde den. I hvert fall ville et forsøk på en fyldestgjørende utredning aldri kunne bli tilstrekkelig. Vi skal derfor nøye oss med å bringe frem noen få, men viktige, sider av hans virksomhet.

Forkynnelsen av Gudsriket

8. Kristi evangelium er først og fremst forkynnelsen av et rike, Guds rike, og dette er så viktig at alt annet blir «det andre», det som er gitt «i tillegg» 16. Bare Guds rike er absolutt, og alt annet sees i forhold til det. Herren gleder seg over å beskrive på mange forskjellige vis den lykke som hører dette rike til (en paradoksal lykke som består av det som verden forkaster) 17, de krav som dette riket stiller og dets lover 18, dets budbringere 19, dets mysterier 20, dets barn 21, den årvåkenhet og troskap som kreves av enhver som venter dets komme. 22

Forkynnelsen av frigjørende frelse

9. Som det helt sentrale i sitt budskap forkynner Kristus frelsen, denne Guds store gave som frigjør mennesket fra alt som undertrykker det, og som, først og fremst, er frigjørelsen fra synd og fra Den onde - en frigjørelse i gleden ved å kjenne Gud og være kjent av ham, ved å se ham og å overgi seg til ham. Alt dette begynner med Kristi liv og er fullbrakt ved hans død og oppstandelse. Men det må også tålmodig bæres frem gjennom menneskehetens historie for å fullbyrdes ved Kristi gjenkomst, på den dag som Faderen alene kjenner. 23

Inntil døden på et kors

10. Dette Guds rike og denne frelse, nøkkelbegrepene i Jesu Kristi forkynnelse, kan ethvert menneske motta ved Guds nåde og barmhjertighet, og likevel må hver enkelt trenge seg inn - det tilhører dem som tilriver seg det med makt, sier Herren 24, ved strev og lidelse, ved et evangelisk liv, ved selvfornektelse og ved å ta sitt kors opp, ved saligprisningenes ånd. Men fremfor alt oppnår hver enkelt Guds rike ved den indre fornyelse som evangeliet kaller metanoia; det er en fullstendig omvendelse, en dyptgripende forandring av sinn og hjerte. 25

Utrettelig forkynnelse

11. Kristus forkynte Guds rike ved utrettelig å predike et evangelium som, kan det sies, ikke har noe sidestykke: «En ny lære... med myndighet bak seg». 26 «Alle gav ham sitt bifall; de lyttet til de løfterike ord som lød fra hans munn». 27 «Aldri har noe menneske talt som denne mann!» 28 Hans ord åpenbarer Guds hemmeligheter, hans forsyn og hans løfter, og ved dette forvandles menneskets hjerte og skjebne.

Med evangeliske tegn

12. Men Kristi forkynnelse ledsages av utallige tegn, som får folkemengden til å undre seg, som tiltrekker mennesker så de kan få se ham, høre ham og bli forvandlet ved ham: De syke blir helbredet, vann blir til vin, brød blir mangfoldiggjort, døde vekkes opp. Og av alle disse tegn er der ett som han tillegger særlig viktighet: Evangeliet blir forkynt for de ydmyke og fattige, de blir hans disipler og samles «i hans navn» i det store samfunn av alle som tror på ham. For denne Jesus som sa «jeg må forkynne Guds rike», 29 er den samme Jesus som, ifølge Johannes' evangelium, sa han var kommet og skulle dø «for å samle til ett alle de Guds barn som var spredt omkring». 30 Slik fullbyrdet han åpenbaringen og bekreftet den ved sitt liv, med ord og handling, med tegn og undre, og særlig ved sin død, sin oppstandelse og ved å sende Sannhetens Ånd. 31

Et fellesskap som mottar og bringer videre evangeliet

13. De som oppriktig mottar det glade budskap, samles derfor ved den kraft som budskapet gir og ved sin felles tro, i Jesu navn for sammen å søke Guds rike, styrke det og leve etter dets bud. De danner et fellesskap som i seg selv er en forkynnelse. Den befaling som de tolv mottok om å gå ut og forkynne det glade budskap gjelder alle kristne, om enn på forskjellige måter. Nettopp derfor kaller Peter de kristne «et utvalgt folk... som skal forkynne storheten hos ham som har kalt dere fra mørket inn i sitt overveldende lys» 32, et folk som skal forkynne disse storverk som hver enkelt kunne høre om på sitt eget språk 33. Videre er det glade budskap om Guds rike som skal komme og som er iblant oss, rettet til alle mennesker i alle tider. De som har mottatt evangeliet, og som ved det er blitt samlet i frelsens fellesskap, både kan og må forkynne det og spre det.

Evangeliets forkynnelse: Kirkens egentlige kall

14. Kirken vet dette. Den er fullstendig oppmerksom på at Frelserens ord: «jeg må forkynne Guds rike» 34 i høyeste grad angår den. Og den tilføyer med Paulus: «For det at jeg forkynner evangeliet, det er ikke noe å være stolt av, det er jeg nødt og tvunget til; ve meg om jeg ikke forkynner!» 35 Det var med glede og fortrøstning vi i 1974 hørte disse ord ved avslutningen av Synoden: «Vi ønsker igjen å bekrefte at det å bringe evangeliet til alle folkeslag er Kirkens egentlige oppgave» 36 Det er en oppgave som de store og dyptgripende forandringer i vår tids samfunn gjør stadig mer presserende. Å forkynne evangeliet er i sannhet Kirkens største nåde og egentlige kall, dens kjennemerke. Den er til for å bringe evangeliet videre, det vil si for å predike og belære, for å bringe nådens gave, for å forsone syndere med Gud, og for stadig å gjøre Kristi offer nærværende gjennom den hellige messe, til minne om hans død og oppstandelse.

Kirken og evangeliets forkynnelse

15. Den som leser i Det Nye Testamentet om Kirkens opprinnelse, som følger dens historie skritt for skritt og legger merke til dens liv og handlinger, ser at selve dens dypeste vesen er forbundet med forkynnelsen av evangeliet:

Kirken ble til ved Jesu og de tolvs forkynnelse av evangeliet i ord og gjerning. Den er det naturlige, umiddelbare og mest synlige resultat av denne forkynnelse: «Dra derfor ut og gjør alle folkeslag til mine disipler». 37 «Og de tok imot hans budskap og lot seg døpe; det var omkring tre tusen sjeler som den dagen sluttet seg til. ... Og for hver dag økte Herren deres krets med nye frelste». 38
Kirken, som er blitt til som følge av at de tolv ble sendt, blir så selv utsendt av Jesus. Kirken forblir i verden når herlighetens Herre vender tilbake til Faderen. Den forblir som et tegn - på én gang dunkelt og klart - på Jesu nye tilstedeværelse, på hans fravær og på hans stadige nærvær. Den forlenger og fortsetter hans liv på jorden. Og fremfor alt er Kirken kalt til å fortsette hans virke som forkynner av evangeliet. 39 For det kristne samfunn er aldri seg selv nok. Dette samfunns indre liv - å lytte til Ordet og apostlenes lære, å leve i gjensidig nestekjærlighet, å bryte brødet i fellesskap 40 - dette indre liv oppfyller sin egentlige hensikt bare når det blir et vitnesbyrd, når det skaper undring og fører til omvendelse, og når det bringer det glade budskap til andre. Derfor er hele Kirken kalt til å bringe evangeliet til verden, og hver enkelts innsats har betydning for alle.
Kirken bringer evangeliet videre, men den begynner ved først selv å motta det. Den er et samfunn av troende, et samfunn hvor håpet virkeliggjøres og bringes videre. Og den trenger å høre om og om igjen det som den skal tro, årsakene til at den tør håpe, det nye bud som er kjærligheten. Den er Guds folk i verden, og fordi den ofte er fristet av fremmede guder, trenger den alltid å høre forkynt «Guds storverk» 41 som omvendte den til Herren. Den trenger alltid på ny å bli kalt og samlet av ham. Dette vil si at den stadig trenger å høre evangeliet forkynt hvis den skal bevare den iver, livskraft og styrke som trenges for at den selv skal kunne forkynne evangeliet. Det Annet Vatikankonsil minnet om dette 42, og synoden av 1974 tok også sterkt til orde om dette emnet: At Kirken selv må gjennomsyres av evangeliet ved stadig omvendelse og fornyelse, for at den derved kan forkynne det i verden på en troverdig måte.
Kirken er kalt til å bevare det evangelium som den forkynner. Den Nye Pakts løfter ved Jesus Kristus, Herrens og apostlenes lære, Livets Ord, nådemidlene og sannheten om Guds uendelige kjærlighet, veien til frelsen - alt dette er blitt betrodd i Kirkens varetekt. Dette er innholdet av evangeliene, og derfor av den evangeliske forkynnelse, som Kirken bevarer som en dyrebar, levende arv - ikke for å la den forbli skjult, men for å gjøre den kjent for menneskene.
Siden Kirken er blitt utsendt og levendegjort ved evangeliet, sender den selv ut forkynnere av det glade budskap. Den gir dem det frelsende Ord å forkynne, den forklarer det budskap som den selv bevarer, den gir dem den myndighet som den selv har mottatt, og sender dem ut for å predike. Ikke for at de skal forkynne seg selv eller sine egne oppfatninger 43, men et evangelium som hverken Kirken eller de er herrer over eller eier, eller kan behandle etter forgodtbefinnende, et evangelium som de er tjenere for og skal bringe videre slik som de har mottatt det.

Kirken, uløselig knyttet til Kristus

16. Slik er Kristus, Kirken og forkynnelsen av evangeliet inderlig forenet. I vår tid er det Kirken som har den oppgave å forkynne evangeliet. Det er et oppdrag som ikke kan utføres uten Kirkens medvirkning, og som enda mindre kan rettes imot den.

Det er nødvendig å minne om dette i en tid da det hender vi med sorg hører mennesker - som vi ønsker å tro har gode hensikter, men som i sannhet er villedet - stadig påstå at de elsker Kristus, men uten Kirken, at de lytter til Kristus, men ikke til Kirken, at de tilhører Kristus, men utenfor Kirken. Det absurde i en splittelse av denne art fremgår av disse ord fra evangeliet: «den som forkaster dere, forkaster meg». 44 Og hvordan kan man ønske å elske Kristus uten å elske Kirken, når det vakreste vitnesbyrd om Kristus er dette som Paulus gav: «Kristus viste sin kjærlighet til Kirken ved å ofre seg for dens skyld». 45