III. Stiftsbiskopens medarbeidere i hyrdevervet
1) Koadjutorer og hjelpebiskoper
25. I ledelsen av bispedømmene skal der tas vare på biskopenes hyrdeverv slik at Guds hjords vel alltid er høyeste rettesnor. For at der kan sørges for dette på skyldig vis, skal der hyppig utnevnes hjelpebiskoper når stiftsbiskopen, enten på grunn av stiftets størrelse eller på grunn av antallet av medlemmer eller på grunn av særlige forhold ved apostolatet eller av forskjellige andre grunner, ikke selv kan oppfylle alle de biskopelige verv på den måte som sjelenes vel krever det. Ja, noen ganger krever et særlig behov at der utnevnes en koadjutor til hjelp for stiftsbiskopen. Disse koadjutorer og hjelpebiskoper skal utstyres slik med egnede fullmakter at deres virke - under bevarelse av enheten i bispedømmets ledelse og stiftsbiskopens myndighet - blir mere effektiv, og deres verdighet - som er knyttet til bispeembedet - sikres bedre.
Da koadjutorene og hjelpebiskopene er kalt til å ta del i stiftsbiskopens arbeide, skal de utføre sitt verv slik at de i alle anliggender handler i samdrektighet med ham. Ellers skal de alltid vise lydighet og ærbødighet overfor stiftsbiskopen, og han skal elske koadjutorene og hjelpebiskopene broderlig og behandle dem med aktelse.
26. Krever sjelenes vel det, skal stiftsbiskopen ikke unnlate hos den kompetente myndighet å kreve en eller flere hjelpebiskoper, som jo utnevnes uten rett til å etterfølge ham i bispedømmet.
Hvis der ikke er sørget for det i utnevnelsesbrevet, skal stiftsbiskopen utnevne hjelpebiskopen eller hjelpebiskopene til generalvikarer eller i hvert fall til biskopelige vikarer - dog underkastet hans myndighet - som han vil rådspørre i viktigere sager, især av pastoral art.
Hvis ikke annet er fastsatt av den kompetente myndighet, utløper ikke den myndighet og de rettigheter som hjelpebiskopene rettmessig har med stiftsbiskopens embede. Når bispesetet står tomt, er det også ønskelig at ledelsen av bispedømmet, hvis ikke alvorlige grunner råder til noe annet, overdrages til hjelpebiskopen eller, hvor der er flere, til én av dem.
En koadjutor, som jo utnevnes med rett til etterfølgelse, skal av stiftsbiskopen alltid gjøres til generalvikar. Men han kan i særlige tilfeller også få overdratt større rettigheter av den kompetente myndighet.
For at der kan dras omsorg for bispedømmets øyeblikkelige og fremtidige vel på beste måte, skal biskopen og hans koadjutor ikke unnlate gjensidig å rådspørre hverandre i viktigere spørsmål.
2) De biskopelige kurier og råd
27. Den ledende post i den biskopelige kurie er generalvikarens. Men så ofte den rette ledelse av bispedømmet krever det, kan der av biskopen innsettes én eller flere biskopelige vikarer. Disse har ifølge kirkeretten i en bestemt del av bispedømmet eller innenfor bestemte oppgaver eller overfor troende av en bestemt ritus den myndighet, som kirkeretten gir generalvikaren.
Blant biskopens medarbeidere ved ledelsen av bispedømmet regnes også de prester som utgjør hans senat eller råd, som f.eks. domkapitlet, hans krets av rådgivere eller andre råd, alt etter stedets forhold og karakter. Disse institusjoner, især domkapitlene, skal i det omfang det er nødvendig underkastes en nyordning, som svarer til de nåværende behov.
Prester og legfolk, som hører til den biskopelige kurie, skal vite at de er biskopens hjelpere i hans tjeneste som hyrde.
Den biskopelige kurie skal innrettes slik at den blir et egnet middel for biskopen, ikke bare til å administrere bispedømmet, men også til å utføre apostolisk arbeide.
Det er i høy grad ønskelig at der i hvert enkelt bispedømme opprettes et særlig «råd for pastorale anliggender», som biskopen selv er formann for, og som særlig utvalgte prester, ordensfolk og legfolk har sete i. Dette råds oppgave skal være å undersøke og vurdere forholdene omkring det pastorale arbeide og å trekke praktiske slutninger derom.
3) Stiftsgeistligheten
28. Alle prester - enten de er stiftsgeistlige eller ordensfolk - har sammen med biskopen del i og utøver sammen med ham Kristi ene prestedømme, og de innsettes derfor som biskopens omsorgsfulle medarbeidere. I sjelesorgen inntar stiftsgeistligheten dog den viktigste plass, da disse prester ved å være forbundet med og knyttede til en lokalkirke vier seg helt til dens tjeneste for å vokte en del av Herrens hjord. De utgjør derfor ett presteskap og én familie, hvis far er biskopen. For at denne kan fordele de hellige tjenester bedre og mere likt mellom sine prester, bør han ha den nødvendige frihet i tildelingen av oppgaver og økonomiske midler. Derfor bør de rettigheter og privilegier bortfalle som på en eller annen måte innskrenker hans frihet.
Det nære forhold mellom biskopene og stiftsgeistligheten bør først og fremst hvile på den overnaturlige kjærlighets bånd, slik at prestene og biskopen ved å ville det samme gjør deres pastorale virke mere fruktbart. Derfor skal biskopen, for at arbeidet for sjelene kan utvikles mere og mere, være villig til å innkalle prestene til samtale, også med flere deltagere, især om pastorale anliggender, og ikke bare når det gis en anledning, men så vidt mulig med faste mellomrom.
Videre skal alle stiftsgeistlige være forenet innbyrdes og derfor drives frem av omsorg for hele bispedømmets åndelige vel. Dessuten skal de huske på at de midler som de skaffer seg gjennom sin kirkelige oppgave, er knyttet til deres hellige tjeneste. Derfor skal de også villig og etter evne bidra til bispedømmets materielle behov, etter biskopens bestemmelse.
29. Til biskopens nærmere medarbeidere hører de prester, som av ham får overdratt et pastoralt verv eller apostoliske oppgaver, som går ut over sonegrensene, enten for et bestemt område av bispedømmet, for en særlig gruppe av troende eller for en særlig aktivitet.
Betydningsfull hjelp yter også de prester som av biskopen betros forskjellige apostoliske verv, enten i skoler eller i andre institusjoner eller foreninger. Også de prester som er knyttet til oppgaver som går ut over bispedømmets grenser, anbefales til især den biskops særlige omsorg, i hvis bispedømme de oppholder seg, siden de utfører apostoliske oppgaver av avgjørende betydning.
30. Men biskopens medarbeidere er først og fremst sogneprestene, som er betrodd sjelesorgen i en bestemt del av bispedømmet under biskopens ledelse, likesom til dens egentlige hyrder.
1) I utøvelsen av sjelesorgen skal sogneprestene sammen med sine hjelpere oppfylle sitt verv som lærere, helliggjørere og ledere slik at de enkelte troende og menighetene i sannhet føler seg som medlemmer av såvel bispedømmet som hele Kirken. Derfor skal de samarbeide med andre sogneprester og med prester som utøver et hyrdeverv i området (f.eks. proster og dekaner) eller er tilknyttet oppgaver som går ut over sognegrensene, for at den pastorale omsorg i bispedømmet ikke skal mangle enhet, og for at den skal bli mere virksom.
Ellers skal sjelesorgen alltid preges av en misjonsånd, slik at den på behørig vis strekker seg ut til alle som lever i sognet. Hvis sogneprestene ikke kan nå ut til visse kretser av mennesker, skal de søke særlig hjelp av andre, også av legfolk, som skal yte dem bistand i spørsmål vedrørende apostolatet.
Til å gjøre sjelesorgen mere virksom anbefales i høy grad fellesliv mellom prestene, især dem som er knyttet til det samme sogn. Samtidig med at dette fremmer den apostoliske virksomhet, gir det de troende et eksempel på kjærlighet og enhet.
2) I utøvelsen av læreembedet er det sogneprestenes oppgave å forkynne Guds ord for alle kristne, for at disse, rotfestet i tro, håp og kjærlighet, må vokse i Kristus, og den kristne menighet må avlegge det vitnesbyrd om kjærlighet som Herren anbefalte 17. Likeledes skal de ved kateketisk undervisning føre de troende til full forståelse av frelsens mysterium, tilpasset hvert enkelt alderstrinn. Til meddelelse av denne undervisning skal de ikke bare søke hjelp hos ordensfolk, men søke samarbeide også med legfolk, også ved opprettelse av et Broderskap for Den Kristne Lære.
I utførelsen av vervet som helliggjørere skal sogneprestene sørge for at det blir midtpunkt og høydepunkt i den kristne menighets hele liv å feire det eukaristiske offer. Likeledes skal de virke for at de troende ernæres med åndelig føde ved from og hyppig mottagelse av sakramentene og ved bevisst og aktiv deltagelse i liturgien. Sogneprestene skal også huske at botens sakramente i aller høyeste grad bidrager til å utvikle det kristne liv. Derfor skal de gi de troende rik anledning til å avlegge skriftemål, og hvis det er nødvendig, tilkalle andre prester som er kyndige i forskjellige språk.
I oppfyllelsen av sitt hyrdeverv skal sogneprestene først og fremst sørge for å lære sin egen hjord å kjenne. Da de er alle fårenes tjenere, skal de fremme det kristne livs vekst dels hos de enkelte troende, dels i familiene, dels i foreninger som er særlig knyttet til apostolatet, dels i hele menigheten. De skal derfor besøke hjemmene og skolene, i det omfang deres hyrdeverv krever det; unge og yngre mennesker skal de ivrig nære omsorg for; fattige og syke skal de behandle med faderlig kjærlighet; særlig omsorg skal de ha for arbeiderne, og de skal virke for at de troende yter bistand til det apostoliske arbeide.
3) Kapellanene yter daglig, som sogneprestens medarbeidere, et utmerket og virksomt arbeide ved å utføre sin pastorale tjeneste under sogneprestens ledelse. Derfor skal der mellom sognepresten og hans kapellaner herske broderlig samkvem og broderlig kjærlighet og respekt. De skal gjensidig hjelpe hverandre med råd, bistand og eksempel, idet de i samdrektighet og med felles iver tar seg av omsorgen for sognet.
31. Ved bedømmelsen av presters egnethet til å lede et sogn skal biskopen ta hensyn ikke bare til lærdom, men også til fromhet, apostolisk iver og de øvrige evner og egenskaper som kreves til å utøve sjelesorgen på rette måte.
Da sjelenes vel er den eneste rettesnor for administreringen av et sogneembede, skal enhver forslags-, utnevnelses- og forbeholdsrett såvel som loven om den generelle eller særlige sogneprestkurs, hvor den ennå har gyldighet, oppheves - idet dog ordensfolks rett bevares urørt - for at biskopen blir i stand til lettere og bedre å kunne plassere prester i sognene.
Sogneprestene skal forbli i sitt embede i det omfang sjelenes vel krever det. Derfor skal fremgangsmåten ved forflyttelse og avsettelse av sogneprester revideres og gjøres enklere, og det tidligere skille mellom avsettelige og uavsettelige sogneprester oppheves, for at biskopen, under overholdelse av den naturlige og den kanoniske rettferdighet, bedre kan sørge for sjelenes behov.
Sogneprester som av tiltagende alder eller av annen alvorlig grunn hindres i å oppfylle sitt verv på en riktig og fruktbar måte, oppfordres inntrengende til, uoppfordret eller tilskyndet av biskopen, å gi avkall på sitt embede. Biskopen skal sørge for sømmelig livsunderhold for dem som er trådt tilbake.
32. Sjelenes frelse skal likeledes være grunnen til at man beslutter eller overveier å opprette eller nedlegge sogn eller lignende fornyelser, som biskopen kan gjennomføre med sin egen myndighet.
4) Ordensfolk
33. Alle ordensfolk, til hvilke i det følgende også regnes medlemmer av de øvrige institusjoner, som bekjenner seg til de evangeliske råd, har plikt til, enhver etter sitt kall, energisk og omhyggelig å medvirke til hele Kristi mystiske legemes oppbygning og vekst og til lokalkirkenes vel.
Disse mål skal de især fremme ved bønn, botsgjerninger og sitt eget livs eksempel. Dette hellige kirkemøte oppfordrer dem kraftig til bestandig å vokse i høyaktelse av og iver etter disse ting. Men under hensyntagen til hver ordens karakter, skal de også tre kraftigere inn i de ytre apostoliske oppgaver.
34. Ordensprester, som vies til prestegjerningen, for at også de skal være biskopens omsorgsfulle medhjelpere, kan i dag være til enda større hjelp for biskopene overfor sjelenes tiltagende behov. Derfor sies de på en viss måte med rette å høre til stiftets geistlighet, i den grad de har del i sjelesorgen og utførelsen av det apostoliske arbeide under biskopens ledelse.
Også andre ordensmedlemmer, menn eller kvinner, som også på en særlig måte hører til bispedømmets medlemmer, yter det hellige hierarki stor hjelp og kan og bør i fremtiden, siden behovet for apostolat økes, gjøre en stadig større innsats.
35. Angående dette fastsettes følgende fundamentale prinsipper, for at det apostoliske virke i de enkelte bispedømmer alltid må utføres i enighet, og enheten i bispedømmets struktur må bevares hel og uantastet:
1) Alle ordensfolk skal alltid behandle biskopene - som jo er apostlenes etterfølgere - med hengiven lydighet og med respekt. Videre skal de, så ofte de på lovlig vis kalles til å utføre apostolisk arbeide, utføre sine oppgaver slik at de står til rådighet for og er underordnet biskopene som hjelpere 18. Ja, ordensfolkene skal villig og trofast etterkomme biskopenes krav og ønsker om at de påtar seg en større rolle i tjenesten for menneskenes frelse, dog slik at ordenssamfunnets karakter forblir uantastet og i overensstemmelse med ordensreglene, som skal tilpasses til dette mål hvis det er nødvendig, i overensstemmelse med prinsippene i dekretet som dette konsil utsendte om disse spørsmål.
Særlig kan ordenssamfunn, som ikke er helliget et rent kontemplativt liv, under hensyn til sjelenes påtrengende behov og mangelen på stiftsgeistlige, av biskopene kalles til å yte bistand i forskjellige pastorale tjenester, dog under hensyntagen til hvert enkelt ordenssamfunns karakter. De overordnede skal etter evne støtte at ordenssamfunnene yter denne hjelp og når det er beleilig også påtar seg sogn.
2) Ordensfolk, som er sendt ut i ytre apostolisk virke, skal være gjennomtrengt av sin ordens ånd og skal trofast vedbli å overholde sin regel og være underkastet sine overordnede. Denne forpliktelse skal biskopene ikke unnlate å understreke.
3) Eksempsjon, hvorved ordensfolk føres inn under paven eller en annen kirkelig myndighet og ikke underkastes biskopenes jurisdiksjon, sikter først og fremst på ordenssamfunnenes interne ordning, for at alt i dem må bli bedre tilpasset og forbundet innbyrdes, og for at der må dras omsorg for ordenslivets vekst og fullkommengjørelse 19, samt for at paven kan disponere over dem til hele Kirkens vel 20, eller en annen kompetent myndighet til gavn for de (lokal)kirker som står under dens jurisdiksjon.
Men denne eksempsjon hindrer ikke at ordensfolk i de enkelte bispedømmer er underlagt biskopenes jurisdiksjon i overensstemmelse med kirkeretten, i det omfang utførelsen av deres hyrdeverv og den riktige tilretteleggelse av sjelesorgen krever det 21.
4) Alle ordensfolk, eksempte som ikke-eksempte, er underlagt de lokale biskopers myndighet i forhold som angår den offentlige avholdelse av Gudstjenester - dog under bevarelse av forskjellen mellom ritene -, som angår sjelesorgen, prekenen for folket, de kristnes, især barnas, religiøse og moralske oppdragelse, katekesen og den liturgiske dannelse, samt den geistlige stands verdighet og de forskjellige oppgaver i de forhold som sikter på utøvelsen av apostolatet. Også ordenssamfunnenes katolske skoler er underlagt de lokale biskoper når det gjelder deres generelle innretning og oppsynet med dem, dog under bevarelse av ordenssamfunnenes rett til å lede dem. Likeledes er ordensfolk forpliktet til å overholde alt det, som bispekonsiler eller -konferanser rettmessig bekjentgjør at alle skal overholde.
5) Der skal utvikles et ordnet samarbeide mellom de forskjellige ordenssamfunn innbyrdes og mellom dem og stiftsgeistligheten. Dessuten skal all apostolisk virke og innsats nøye koordineres, hvilket især avhenger av sjelenes og sinnenes overnaturlige tilstand, som skal være rotfestet og grunnlagt i kjærlighet. Det tilkommer Den apostoliske Stol å sørge for denne koordinering i hele Kirken, men hver biskop i sitt bispedømme og de patriarkalske synoder og bispekonferansene i sitt område.
Biskopene eller bispekonferansene og overordnede ordensfolk eller konferanser av høyere overordnede ordensfolk skal med hensyn til den apostoliske innsats, som ytes av ordensfolk, være villige til å gå frem etter forutgående innbyrdes rådslagninger.
6) Til harmonisk og fruktbar utvikling av forbindelsene mellom biskopene og ordensfolkene skal biskopene og overordnede ordensfolk med faste mellomrom, og når det skjønnes hensiktsmessig, være villige til å møtes for å drøfte oppgaver som vedrører begge parter i det apostoliske virke i området.
