Forord
Man vil bli skuffet hvis man i det følgende dekret venter å finne et portrett av det 20. århundrets biskop. Det tegner hverken et psykologisk eller et dogmatisk bilde av bispestillingen. Det første er uten interesse og kan overlates til historien eller skjønnlitteraturen. Så mange biskoper der finnes, så mange bispetyper finnes der, bortsett fra at de alle - inntil nå i det minste - bærer ring og brystkors. Den dogmatiske side av bispeembedet er behandlet i kirkedekretets 3. kapittel.
I dette dekret dreier det seg utelukkende om biskopens oppgave eller sendelse. For så vidt henger også dette konsildokument sammen med konstitusjonen om Kirken, som ikke så meget taler om Kirkens vesen som om dens sendelse til hele verden. Kirken har en tjenende oppgave overfor alle mennesker uten unntagelse. På samme måte er også biskopen først og fremst en tjener. Hele bispedømmets religiøse fellesvel er hans eksistensberettigelse. Talte man tidligere kanskje for ofte om biskopen som den «Ypperste prest», kan man nå med rette beskrive ham som den «Ypperste tjener». Å tjene andre er hans hovedoppgave.
Det nye i dette dekret er den tanke at bispedømmet ikke skal være en øy eller en ghetto, men at det skal være åpent til alle sider. Bispedømmet skal være i levende forbindelse med hele Kirken, som er Guds folk på vandring. Det område hvor biskopen virker, er en del av Kirken.
Biskopens oppgaver betraktes derfor som en tredobbelt funksjon: som medlem av bispekollegiet er han sammen med paven og de øvrige biskoper ansvarlig for hele Kirkens ledelse; som leder av sitt eget bispedømme skal han ha omsorg for sine prester og det Guds folk som er betrodd ham; sammen med sine medbrødre i bispeembedet bærer han ansvar for Kirkens vel i en bestemt nasjon eller del av Kirken (f. eks. i Norden).
Det overraskende og nye i dette dekret er at det ikke straks begynner med å understreke biskopens oppgaver i hans eget stift. Det første kapittel behandler biskopens forhold til hele Kirken. Dette henger atter sammen med det nye syn på bispeembedet, som kom frem på konsilet. Alle Kirkens biskoper danner sammen med paven - og aldri uten paven - et eneste bispekollegium, som har den høyeste myndighet i Kirken. Derfor er enhver biskop ikke bare ansvarlig for sitt eget bispedømme, men for hele Kirken. De skal bistå paven i ledelsen av hele Kirken. Praktisk skal dette skje ved den såkalte «bispesynode», som representerer hele verdens episkopat. Der gjøres oppmerksom på at dette hensyn til hele Kirken også viser seg i at biskopene etter evne sender noen av sine prester til misjonene eller områder hvor der er prestemangel. Dette kan skje enten for alltid eller for et begrenset tidsrom
Den såkalte «romerske Kurie», det vil si de organer som paven benytter seg av i ledelsen av hele Kirken, skal reorganiseres slik at den virkelig representerer hele Kirken. Den skal i høyere grad enn hittil internasjonaliseres. I fremtiden vil også legfolk få adgang til dens stillinger.
I sitt eget bispedømme har biskopen på grunn av vielsen en umiddelbar og selvstendig åndelig myndighet.
Han er sitt stifts hyrde som apostlenes etterfølger i bispekollegiet. Man tar altså feil hvis man oppfatter den lokale biskop som pavens representant. Biskopen leder i eget navn og under eget ansvar sitt bispedømme.
Etter gammel oppfatning er denne oppgave tredobbelt: han er sitt stifts lærer, prest og far. Dekretet legger mye vekt på den første av disse tre oppgaver. Biskopens plikt er først og fremst å forkynne evangeliet. Derfor har man under vielsen lagt evangelieboken på hans hode og nakke. Han skal som lærer forkynne evangeliet, ikke bare for de troende, men for alle. Hans oppmerksomhet skal i særlig grad være henvendt på de andre kristne kirker. Dialogens nødvendighet understrekes. Han skal kjenne sine troende og gjerne tale med dem. Han skal ikke være deres herre, men tjener. Især legges vekt på en videre utdannelse i troen i kateketisk form, i foredrag, diskusjoner og møter. Men han skal også overfor den ikke-katolske offentlighet ta stilling til tidens brennende problemer, ikke bare til de i streng forstand kirkelige, men likeledes til alle spørsmål hvor det dreier seg om den menneskelige persons verdighet og frihet.
Biskopen har prestedømmet i hele dets fylde. Ham påhviler derfor den oppgave å helliggjøre sine troende. Det gjør han og de prester, som er hans medhjelpere, fortrinnsvis i den hellige liturgi. Hele Guds folk, prestene såvel som legfolket, er avhengig av ham med hensyn til liturgiens ordning. Meget sterkt understrekes denne åndelige, kontemplative side av biskopens oppgave: han skal med alle krefter virke for at de troende vokser i forståelsen av påskemysteriet, det vil si: den hellige nattverd, og at de i deres liv bærer vitnesbyrd om Kristus.
Biskopen er også stiftets leder. Her anvender dekretet - også dette er nytt - begrepet «far». Biskopen skal være alles felles far. Han skal nøye kjenne de krav som bispedømmet konkret stiller; de særlige oppgaver som skal tas opp. For at man ikke famler i blinde, skal han også benytte seg av statistiske undersøkelser. Han skal i særlig grad ta seg av de mennesker, der av en eller annen grunn forsømmes, f. eks. arbeiderklassen, de fremmede, emigrantene, gjestearbeidere o. a. Som bispedømmets leder og far har han tilsynsrett og tilsynsplikt med all apostolisk aktivitet i stiftet; han skal så vidt mulig koordinere de forskjellige gruppers og foreningers arbeidsinnsats og vise interesse for dem. Han skal være til for alle, og ikke bare for en bestemt gruppe.
For at biskopen kan klare alle disse forskjellige oppgaver, må han naturligvis ha hjelp og støtte. Hvis en biskop av en eller annen grunn anser det for nødvendig, kan han be den kompetente geistlige myndighet om en koadjutor eller en (eller flere) hjelpebiskoper. En av disse hjelpebiskoper skal i reglen være generalvikar. I den biskopelige kurie inntar generalvikarens embede en særlig stilling. Hvis bispedømmets situasjon krever det, kan biskopen også utnevne en eller flere vikarer som ikke behøver å være biskoper. Dette siste er noe nyt. Til samme kurie hører også det «biskopelige råd», som består av prester og legfolk. Særlig utførlig behandler dekretet deretter de prester som arbeider i selve bispedømmet, først verdensgeistligheten, deretter de prester som er ordensfolk. Der henstilles at både biskoper (og sogneprester) gir avkall på sitt embede når de på grunn av alder ikke mere kan overkomme det. I de utførelsesbestemmelser, som Paul VI har offentliggjort den 6. august 1966, nevnes det 75. leveår som aldersgrense. Biskopen har plikt til å sørge for emeriterede prester.
I dekretets siste del anbefales synoder og konsiler selve bispedømmet. Deretter tales der om de såkalte bispekonferanser, hvorved alle biskoper fra et bestemt land eller geografisk område slutter seg sammen. Der gis nøyaktige bestemmelser for hvem som har sete i disse bispekonferanser, og hvordan deres forretningsprosedyre skal være. I vårt tilfelle dreier det seg om den nordiske bispekonferanse, som omfatter Finlands, Danmarks, Islands, Norges og Sveriges overhyrder og biskoper.
Det ville være galt å mene at dette dekret kun tar sikte på biskopene og prestene. Det henvender seg til hele Guds folk. Også legfolket har godt av å vite hva biskopen venter av dem. Kollegialiteten, det vil si samarbeidets ånd, må prege alle: biskopen, prestene og legfolket. Når biskopen er vår felles far, er vi alle én familie. Men man besøker sin far, taler med ham og holder av ham.
H. Roos, S. J.
(Oversatt til dansk av stud. Mag. N. J. Green Pedersen under ledelse av dr. phil. H. Roos S.J. og utgitt på Stg. Ansgar forlag i 1966. Fornorsket av Oddvar Moi i 1998)
