Innledning
1. Jomfru Marias rosenkrans [Rosarium Virginis Mariae], som gradvis tok form i det annet årtusen under veiledning fra Guds Ånd, er en bønn som har blitt elsket av utallige helgener og fremmet av Magisteriet. Enkel, men allikevel dyp, forblir den ved det tredje årtusens begynnelse en bønn av stor betydning. Det er dens skjebne å frembringe en rik høst av hellighet. Den passer lett inn i det kristne livs åndelige reise, som etter to tusen år ikke har mistet noe av sin opprinnelige friskhet og føler seg trukket av Guds Ånd til å "legge ut på dypet" (duc in altum!) for å igjen forkynne, og til og med rope ut, at Jesus Kristus er Herre og Frelser. Han er "veien, sannheten og livet" (Joh 14,6), "målet for menneskeslektens historie, det punkt som historien og sivilisasjonen konvergerer imot"1.
Rosenkransen er, selv om den åpenbart er mariansk i karakter, i sin kjerne en kristosentrisk bønn. I sine nøkterne elementer rommer den hele dybden av Evangeliets fullstendige budskap. Den kan sies å være en kompendium av Evangeliet2. Den er et ekko av Marias bønn, hennes evige Magnificat for den frelsende Inkarnasjons verk som begynte i hennes jonfruelige skjød. Med rosenkransen befinner det kristne folk seg i Marias skole. Det ledes til å kontemplere over Kristi ansikts skjønnhet, og å utforske dybden i hans kjærlighet. Gjennom rosenkransen mottar de troende nåde i overflod, som kom den rett fra hendene til Frelserens Mor.
Pavene og rosenkransen
2. Mange av mine forgjengere tilla denne bønnen stor betydning. Spesielt verdt å merke seg i denne forbindelse er Pave Leo XIII, som 1. september 1883 promulgerte encyklikaen Supremi Apostolatus Officio3. Det er et dokument av stor verdi, det første av hans mange uttalelser om denne bønnen. Der anbefalte han rosenkransen som et effektivt åndelig våpen mot ondene som herjet samfunnet. Blant senere paver som i tiden etter Annet Vatikankonsil har fremhevet seg ved å fremme rosenkransen, vil jeg nevne den salige [nå hellige] Johannes XXIII4, og fremfor alt pave Paul VI. I sin apostoliske formaning Marianis Cultus fremhevet han, i ånden fra det Annet Vatikankonsil, rosenkransens evangeliske karakter og kristosentriske inspirasjon. Jeg har selv ofte oppfordret til hyppig rosenkransbønn. Fra min ungdom har denne bønnen hatt en viktig plass i mitt åndelige liv. Jeg fikk en kraftfull påminnelse om dette under mitt besøk i Polen nylig, og da særlig ved Kalwariahelligdommen. Rosenkransen har fulgt meg i gledelige stunder og i vanskelige stunder. Til den har jeg overlatt en rekke bekymringer; i den har jeg alltid funnet trøst. For tjuefire år siden, 29. oktober 1978, knappe to uker etter at jeg ble valgt til Peters Stol, innrømte jeg åpent: "Rosenkransen er min yndlingsbønn. En fantastisk bønn! Fantastisk i sin enkelhet og sin dybde. [...] Det kan sies at rosenkransen på en måte er en bønnekommentar til det siste kapitler i Annet Vatikankonsils konstitusjon Lumen Gentium. Dette kapitlet drøfter Guds Mors underfulle nærvære i Kristi og Kirkens mysterium. Mot bakgrunnen av ordene Ave Maria passerer de sentrale hendelsene i Kristi liv foran sjelens øyne. De tar form i den fullstendige serien av de glederike, lidelsesfulle og ærerike mysteriene. De setter oss i levende kommunion med Kristi gjennom - kan man si - hans Mors hjerte. Samtidig kan våre hjerter i rosenkransens dekader omfavne alle de hendelser som utgjør livene til individer, familier, nasjoner, Kirken og hele menneskeheten. Våre personlige bekymringer og vår nestes, spesielt de som er nærmest oss, som er oss mest kjær. Slik slår rosenkransens enkle bønn det menneskelige livs rytme."5
Med disse ordene, kjære brødre og søstre, satte jeg det første året av mitt pontifikat inn i rosenkransens daglige rytme. I dag, når jeg begynner mitt tjuefemte år i tjeneste som Peters etterfølger, ønsker jeg å gjøre det samme. Hvor mange nådegaver jeg har mottatt i disse årene fra den salige Jomfru gjennom rosenkransen: Magnificat anima mea Dominum! Jeg ønsker å løfte opp mine takksigelser til Herren med hans Aller Helligste Mors ord. Under hennes beskyttelse ha jeg satt mitt petrinske embete: Totus Tuus!
Oktober 2002 - oktober 2003: Rosenkransens år
3. Derfor, som fortsettelse av min refleksjon i det apostoliske brev Novo Millenio Ineunte, der jeg etter opplevelsen av Jubileet inviterte Guds folk til å "starte på nytt fra Kristus"6, har jeg følt en dragning mot å gi en refleksjon over rosenkransen. Det er et slags mariansk tillegg til det brevet, og en formaning om å kontemplere over Kristi ansikt i forening med hans Aller Helligste Mor, og i hennes skole. Å be rosenkransbønnen er ikke noe annet enn å kontemplere Kristi ansikt sammen med Maria. For å framheve denne invitasjonen, som er inspirert av det kommende 120-årsjubileet for Leo XIIIs tidligere nevnte encyklika, ønsker jeg at rosenkransen særlig skal framheves og fremmes i de forskjellige kristne samfunn i dette året. Jeg erklærer derfor året fra oktober 2002 til oktober 2003 for å være Rosenkransens år.
Jeg overlater mitt pastorale forslag til hvert enkelt kirkelige fellesskaps initiativ. Det er ikke min hensikt å komme i veien for, men heller å fullbyrde og konsolidere pastorale programmer i delkirkene. Jeg er overbevist om at forslaget vil få en villig og sjenerøs mottagelse. Rosenkransen, hvis den blir gjenoppdaget i sin fulle betydning, går inn i selve hjertet i det kristne liv. Den tilbyr en velkjent og likevel fruktbar åndelig og opplærende mulighet for personlig kontemplasjon, formasjon av Guds folk og den nye evangelisering. Det er en glede for meg å bekrefte dette også i det gledelige minnnet om et annet jubileum: Førtiårsdagen for åpningen av Annet Vatikankonsil 11. oktober 1962, den "store nåde" som ble utgytt av Guds Ånd for Kirken i vår tid.7
Innvendinger mot rosenkransen
4. At tiden er inne for dette forslaget, er åpenbart ut fra flere betraktninger. For det første er det et presserende behov for å imøtegå en krise for rosenkransen. I den nåværende historiske og teologiske kontekst risikerer den å bli urettmessig nedvurdert, og derfor ikke bli lært videre til neste generasjon. Det er noen som mener at liturgiens sentrale rolle, som korrekt ble vektlagt av Annet Vatikankonsil, nødvendigvis må bety at rosenkransen tillegges mindre vekt. Men, som pave Paul VI klargjorde, ikke bare er denne bønnen ikke i konflikt med liturgien, den gir liturgien næring. Dette fordi den tjener som en utmerket innføring til og et trofast ekko av liturgien. Den gjør det mulig for folk å delta fullt ut og på en indre måte i liturgien, og å høste dens frukter i sine daglige liv.
Kanskje er det også de som frykter at rosenkransen på en måte er uøkumenisk på grunn av sin distinkte marianske karakter. Men rosenkransen hører klart til den hengivenhet til Guds Mor som ble beskrevet av konsilet: En hengivenhet rettet mot det kristologiske sentrum i den kristne tro, på en slik måte at " hengivenheten til moren skal bidra til at Sønnen ... blir virkelig kjent, elsket [og] æret ...".8 Hvis den blir gjennoppdaget på en passsende måte, er rosenkransen et hjelpemiddel for økumenikk, og så visst ikke noe hinder!
En kontemplasjonens vei
5. Men den viktigste grunnen til å sterkt oppfordre til å be rosenkransbønnen er at det representerer det mest effektive middel for å fostre de troende til hengivelse til kontemplasjon over det kristne mysterium. Dette har jeg foreslått i det apostoliske brev Novo Millennio Ineunte som en ekte "opplæring i hellighet": "Det som trenges er et kristent liv som fremfor alt er kjennetegnet av bønnekunsten."9 Ettersom tidens kultur, til tross for mange indikasjoner på det motsatte, har opplevd oppblomstringen av et nytt rop om åndelighet, noe som også skyldes andre religioners innflytelse, er det mer presserende enn noensinne at våre kristne samfunn blir "ekte bønneskoler".10
Rosenkransen hører med blant de fineste og mest prisverdige tradisjoner i kristen kontemplasjon. Den er utviklet i Vesten som en typisk meditativ bønn, som på en måte svarer til "hjertets bønn" eller "Jesusbønnen" som slo rot i det kristen Østen.
Bønn for fred og for familien
6. Flere historiske omstendigheter gjør også dette til den rette tid for en revitalisering av rosenkransen. For det første har vi behovet for å be Gud om fredens gave. Rosenkransen har mange ganger blitt forslått av mine forgjengere og meg selv som en bønn for fred. Ved begynnelsen av et nytt årtusen som begynte med de skremmende angrepene 11. september 2001, et årtusen som hver dag utallige steder i verden bevitner nye tilfeller av blodsutgytelse og vold, betyr det å gjenoppdage rosenkransen å senke seg ned i kontemplasjon over Kristi mysterium. Han "er vår fred", fordi han gjorde "de to til ett og rev ned det gjerde som skilte" (Ef 2, 14). Dermed føler man at man ikke kan be rosenkransbønnen uten å føle seg forpliktet til å fremme freden, særlig i Jesu land, som fortsatt er så sårt rammet og så nær enhver kristens hjerte.
Et lignende behov for engasjement og bønn oppstår i forhold til en annen kritisk sak i tiden: Familien, samfunnets primære enhet, er i økende grad truet av oppløsende krefter på både det ideologiske og det praktiske plan. Dette får oss til å frykte for framtiden til denne fundamentale og uunværelige institusjonen, og med den for samfunnet som helhet. Revitaliseringen av rosenkransen i kristne familier, innen konteksten av et bredt pastoralt engasjement for familien, vil være et effektivt hjelpemiddel for å imøtegå de ødeleggende følgene av denne krisen, som er så typisk for vår tid.
"Det er din mor" (Joh 19, 27)
7. Det er fortsatt i dag mange tegn på at den salige Jomfruen gjennom denne bønnen ønsker å vise den moderlige ømhet som Frelseren overga alle Kirkens sønner og døtre til, i den elskede disippels person. "Kvinne, det er din sønn" (Joh 19, 26). De tilfeller i det nittende og tjuende århundre der Kristi Mor har gjort sitt nærvær kjent og din stemme hørt for å formane Guds folk til denne form for kontemplativ bønn, er velkjent. Jeg vil særlig nevne åpenbaringene i Lourdes og Fatima, på grunn av den store innflytelse de har hatt på kristnes liv og den autoritative anerkjennelse de har fått fra Kirken11. Disse helligdommene blir fortsatt besøkt av store antall pilegrimer som søker trøst og håp.
Etterfølgelse av vitnene
8. Det ville være umulig å navngi alle de mange hellige som i rosenkransen oppdaget en ekte vei til vekst i hellighet. Vi trenger bare å nevne den hellige Louis Marie Gringnion de Montfort, forfatter av et utmerket verk om rosenkransen12, og, nærmere oss selv, Padro Pio av Pietrelcina, som jeg nylig hadde gleden av å helligkåre. Som en sann rosenkransens apostel hadde den salige Bartolo Longo en spesiell nådegave. Hans vei til hellighet hvilte på en inspirasjon som han hørte fra dypet av sitt hjerte: "Den som sprer rosenkransen vil bli frelst"!13 Som et resultat av dette følte han seg kallet til å bygge en kirke viet til Vår Frue av den Hellige Rosenkrans i Pompei. Den står med ruinene av den antikke byen som bakgrunn, en by som knapt hadde hørt forkynnelsen av Kristus før den ble begravet i år 79 under Vesuvs utbrudd. Århundrer senere trådte den fram fra asken som et vitne til lys- og skyggesidene i den klassiske sivilisasjon. Gjennom hele sitt livsverk, og spesielt ved praksisen med "De femten lørdager", fremmet Bartolo Longo rosenkransens kristosentriske og kontemplative hjerte. Han fikk stor oppmuntring og støtte fra Leo XIII, "Rosenkransens pave".
