2. Maria i Kirkens og i enhver kristens liv
42. Det 2. Vatikankonsil har i nær forbundethet med tradisjonen kastet nytt lys over Kristi Mors stilling i Kirkens liv. «I kraft av de gaver ... Maria har fått som Guds Mor, og som knytter henne til hennes Sønn, Forløseren, og likeledes i kraft av sine andre enestående nåder og oppgaver, er hun også intimt forenet med Kirken: Guds mor er Kirkens forbilde, ... både når det gjelder troen, håpet og den fullkomne forening med Kristus». 117 Allerede tidligere så vi hvorledes Maria fra begynnelsen av forble sammen med apostlene mens de ventet på Pinsedagen, og som Den Salige, «hun som trodde», fra slekt til slekt nærværende i den Kirke som vandrer sin pilegrimsvei i troen: hun er modell for det håp som ikke skuffer (kfr. Rom. 5,5).
Det heter om Maria: «Og salig er hun som trodde! For Herrens løfte til henne skal gå i oppfyllelse». Som jomfru trodde hun at hun skulle «unnfange og føde en Sønn»: den «hellige» som svarer til navnet «Guds Sønn», til navnet «Jesus» (=Gud frelser). Som Herrens tjenerinne forble hun denne Sønns person og sendelse tro. «I tro og lydighet fødte hun Faderens egen Sønn til verden, uten manns medvirken, men overskygget av Den Hellige Ånd» 118; som mor gjorde hun det.
Av denne grunn «er (det) med rette at Kirken med særlig dyrkelse ærer Maria. ... Og fra de aller første tider ble jomfru Maria også dyrket under navnet av «Guds mor», i hvis varetekt de troende i bønn anbefaler seg i alle farer og trengsler» 119 .Denne dyrkelse er av en helt egen art: den inneholder og kunngjør den dype forbundethet som består mellom Kristi Mor og Kirken. 120 Som Jomfru og Mor forblir Maria Kirkens «varige forbilde». Man kan følgelig si at Maria, fremfor alt under denne synsvinkel, dvs. som forbilde, eller enda mer: som «urbilde», nærværende i hemmeligheten om Kristus som hun er, også vedblir å være tilstede i hemmeligheten om Kirken. Også Kirken blir jo kalt «mor og jomfru», og dette navn har en dyp bibelsk og teologisk berettigelse. 121
43. «Ved tillitsfullt å motta Guds ord, blir Kirken selv mor» 122. Liksom Maria, som var den første som trodde tok til seg det Guds Ord som ble åpenbart henne ved Bebudelsen og forble det tro i alle de prøvelser hun fikk, like frem til korset, slik blir Kirken Mor når den trofast tar til seg Guds Ord, og «ved forkynnelsen og dåpen skjenker den de sønner den har unnfanget ved Den Hellige Ånd, og som er født av Gud, det nye og uforgjengelige liv». 123 Denne Kirkens «moderlige» egenskap er på meget levende måte blitt skildret av hedningeapostelen når han skriver: «Mine små barn! Det er som jeg på ny har fødselsveer for dere, inntil Kristus tar form i dere!» (Gal. 4,19) Disse ord av den hl. Paulus inneholder en interessant henvisning til urkirkens moderlige bevissthet, forbundet med dens apostoliske tjeneste blant menneskene. Denne bevissthet tillot og tillater alltid Kirken å skjønne hemmeligheten ved sitt liv og ved sin sendelse, gitt som forbilde av Mor for den Sønn som er «den førstefødte blant en mengde brødre» (Rom. 8,29).
Av Maria lærer Kirken så å si sitt eget moderskap. Den erkjenner den moderlige dimensjon i det kall den har, og som helt vesentlig er forbundet med dens sakramentale natur: «Ved å betrakte hennes (d.e.: Marias) skjulte hellighet, (og) ved å etterligne hennes kjærlighet, ved trofast å oppfylle Faderens vilje». 124 Når Kirken er «et tegn på og et redskap for den nære forening med Gud» (Lumen gentium, nr. 1), da er det på grunn av dens moderskap: fordi den, levendegjort av Ånden, «føder» menneskehetsfamiliens sønner og døtre til et nytt liv i Kristus. For liksom Maria står som tjenerinne for inkarnasjonens hemmelighet, slik tjener Kirken den hemmelighet å meddele barnekår hos Gud ved nåden.
Samtidig vedblir Kirken ifølge Marias eksempel å være sin Brudgoms trofaste Jomfru: «Og samtidig er Kirken den jomfru som purt og rent verner om den troskap den har lovet sin Brudgom.» 125 Kirken er jo Kristi brud, slik det fremgår av de paulinske brev (kfr. f.eks. Ef. 5,21-33: 2. Kor. 11,2; Åpenb. 19,7) og av Johannes' betegnelse: «Lammets hustru» (Åpenb. 21,9). Når Kirken som brud «verner om den troskap den har lovet sin Brudgom» (d.e.: Kristus), da har denne troskap, selv om den i apostelens undervisning er blitt et bilde på ekteskapet (kfr. Ef. 5,23-30), samtidig sin verdi som urbilde på den fulle og hele hengivelse til Gud i et avkall på ekteskap «for himlenes rikes skyld», og det vil si: et urbilde på den gudviede jomfruelighet (kfr. Mt. 19,11-12; 2. Kor 11,2). Nettopp denne jomfruelighet, etter forbilde av Jomfruen fra Nasaret, er kilde til en egen åndelig fruktbarhet: den er kilde til moderskapet i Den Hellige Ånd.
Men Kirken vokter også den tro den har mottatt av Kristus: i samsvar med Marias eksempel, hun som gjemte alt og grunnet i sitt hjerte på det som angikk hennes guddommelige Sønn (kfr. Luk. 2,19.51), legger den sin sjel i å bevare Guds ord og å utforske dets indre rikdom skjønnsomt og med evne til å skjelne, og i enhver tidsepoke å gi alle mennesker vitnesbyrd om det på trofast måte. 126
44. På grunn av denne forbildekarakter, møter Kirken Maria, og søker å bli henne lik: «I likhet med sin Herres mor bevarer hun som en ukrenket jomfru den hele tro, det faste håp og den oppriktige kjærlighet» 127 Maria er altså nærværende som forbilde i hemmeligheten om Kirken. Men Kirkens hemmelighet består også i å føde til nytt, udødelig liv: det er et moderskap i Den Hellige Ånd. Og her er da Maria ikke alene Kirkens forbilde og urbilde, men noe langt mer. For «ved sin moderlige kjærlighet bidrar (hun) til å føde og oppdra» den moderlige Kirkes sønner og døtre. Kirkens moderskap virkeliggjør seg ikke bare etter Guds Mors forbilde og urbilde, men også ved hennes «medvirkning». Kirken øser i rikt mål av denne medvirkning, og altså av denne særlige moderlige formidling, ettersom Maria allerede i sitt jordiske liv medvirket med å føde og oppdra Kirkens sønner og døtre som Mor til den Sønn «som Gud gjorde til den førstefødte blant mange brødre». 128
I moderlig kjærlighet var det hun medvirket, slik Det 2. Vatikankonsil lærer. 129 Her erkjenner man den sanne betydning av de ord som Jesus sa sin mor i korsets time: «Kvinne, der står din sønn», og til disippelen: «Der står din mor» (Joh. 19,26-27). Dette er ord som avgjør Marias stilling i Kristi disiplers liv. De uttrykker - som allerede nevnt - det nye moderskap som Frelserens Mor mottar: det åndelige moderskap som springer frem fra dypet av verdens Frelsers Påskehemmelighet. Det er et moderskap i nådens verden, fordi det bønnfaller om Den Hellige Ånd som gave, han som vekker til live de nye Guds barn, frelst som de er ved Kristi offer: den ånd som også Maria mottok på Pinsedagen sammen med Kirken.
Dette hennes moderskap blir på helt spesiell måte mottatt og opplevet som sannhet av det kristne folk under Den Hellige Eukaristi, ved den liturgiske feiring av frelseshemmeligheten, hvor Kristus blir nærværende med sitt sanne Legeme, født av Jomfru Maria.
Med rette har det kristne folk i sin fromhet alltid sett en dyp forbindelse mellom dyrkelsen av Den Hellige Jomfru og Eukaristiens kultus: dette er en kjensgjerning som trer synlig frem i den vestlige som i den østlige liturgi, i ordensfellesskapenes tradisjoner, i den spiritualitet vi finner i dagens religiøse bevegelser, og også blant de unge, såvel som i den pastorale tjeneste ved de marianske valfartsstedene. Maria fører de troende hen til Eukaristien.
45. Det hører til moderskapets natur at det har med personer å gjøre. Moderskapet fører alltid til et enestående og ugjenkallelig forhold mellom to personer: morens forhold til barnet, og barnets forhold til moren. Også når den ene og samme kvinne er mor til mange barn, preger hennes personlige forhold til hvert av barna På en helt vesentlig måte hennes moderskap. Hvert barn er nemlig blitt til i ett enkelt nå og på en ugjenkallelig måte, og dette gjelder for moren som for barnet. Hvert enkelt barn blir på sin spesielle måte omgitt av den moderlige kjærlighet som grunnlaget for dets oppdragelse og modning.
Man kan si at det å være «vår mor i nådens verden» innebærer en likhet med det som kjennetegner forbindelsen mellom mor og barn «i naturens verden». I lys av dette blir det mer forståelig at i Kristi testament på Golgata blir hans Mors moderskap uttrykt i entall, med henblikk på det ene menneske: «Kvinne, der står din sønn!»
Videre kan man si at i disse ord blir motivet for den marianske dimensjon i Kristi disiplers liv, tydelig angitt: ikke bare i Johannes' liv, han som stod her under korset sammen med sin Mesters Mor, men i enhver Kristi disippels liv, i enhver kristens. Frelseren overlater sin Mor i disippelens omsorg, og han gir henne samtidig som Mor til ham. Marias moderskap, som blir en arv gitt til mennesket, er en gave som Kristus personlig skjenker hvert menneske. Slik Frelseren betror Maria til Johannes, betror han samtidig Johannes til Maria. Ved korsets fot har denne helt spesielle fortrolige hengivelse av mennesket til Kristi Mor sin begynnelse, som da på forskjellige måter er blitt fullbyrdet og har funnet sitt uttrykk i løpet av Kirkens historie. Når den samme apostel og evangelist, etter å ha anført de ord som Jesus rettet til sin Mor og til ham selv fra korset, dessuten tilføyer: «og fra den stund av tok disippelen henne til seg» (Joh. 19,27), betyr dette helt sikkert at disippelen dermed ble overdratt det oppdrag å være sønn, og at han overtok omsorgen for den elskede Mesters Mor. Alt dette kan man sammenfatte i dette ene ord «fortrolighet». Fortrolighet er svaret på en persons kjærlighet, og helt spesielt på morens kjærlighet.
Den marianske dimensjon i en Kristi disippels liv, kommer til uttrykk på en særskilt måte gjennom en slikt barnlig fortrolighet overfor Guds Mor, slik den har sin opprinnelse i Frelserens testament på Golgata. Idet den kristne barnlig betror seg til Maria, slik apostelen Johannes gjorde det, tar man Kristi Mor «til seg» 130, og fører henne inn i hele ens eget indre livs område, hva jo betyr: inn i mitt menneskelige og kristne «Jeg»: «Han tok henne til seg». Slik ønsker man å komme inn under hele denne «moderlige kjærlighet(s)» innflytelsesområde, den kjærlighet hvormed Frelserens Mor «omfatter Sønnens brødre» 131, «som Maria ved sin moderlige kjærlighet bidrar til å føde og oppdra» 132, alt etter omfanget av den nådegave som enhver ved Kristi Ånds kraft eier. Slik utfolder også dette moderskapet seg ifølge Ånden, slik det ble Marias oppgave under korset og i nattverdssalen.
46. Dette barnlige forhold, dette et barns fortrolighet overfor moren, har ikke bare sin begynnelse i Kristus, men man kan også si at det til syvende og sist har ham som sitt egentlige innhold. Man kan si det slik, at Maria fortsetter med å gjenta på våre vegne alle de ord som hun talte i Kana i Galilea: «Gjør bare alt hva han sier til dere». For han, Kristus, er den eneste mellommann mellom Gud og menneskene; han er «veien, sannheten og livet» (Joh. 14,6); det er han Faderen gav til verden, «for å frelse fra undergang alle som tror på ham, og gi dem det evige liv i eie» (Joh. 3,16). Jomfruen fra Nasaret ble det første «vitne» om Faderens frelsende kjærlighet, og hun ønsker også alltid og overalt å forbli hans ydmyke tjenerinne. For enhver kristen, ethvert menneske, er Maria den som først «trodde» (Luk. 1,45). Med denne sin tro som Jomfru og Mor, vil hun innvirke på alle dem som betror seg som barn til henne. Det er på det rene at jo mer disse barna holder fast ved denne tillitsfulle holdning og utdyper den, desto nærmere fører Maria dem til «Kristi uuttømmelige rikdom» (Ef. 3,8). Og likeens erkjenner de stadig bedre menneskets verdighet og den ytterste mening med det kall man fikk, i dets hele fylde, fordi Kristus «manifesterer ... fullt ut mennesket for det selv og viser det dets herlige kall» 133.
Denne marianske dimensjon i det kristne liv, får en egen betoning med henblikk på kvinnen og hennes livssituasjon. Kvinnens vesen inneholder faktisk et særlig bånd til Frelserens Mor, - et tema som kunne utdypes enda mer i annen sammenheng. Men her vil jeg gjerne bare fremheve at Maria fra Nasarets skikkelse allerede alene ved det stiller kvinnen som kvinne frem i lyset, at Gud ved den opphøyede hendelse som hans Sønns inkarnasjon var, betrodde seg til en kvinnes frie og aktive tjeneste. Derfor kan man si at når kvinnen ser hen til Maria, oppdager hun der hemmeligheten om hvordan hun på verdig måte kan leve sitt liv som kvinne og arbeide for sin egen sanne utvikling. I lys av Maria ser Kirken i kvinnens ansikt en glans av den skjønnhet som gjenspeiler de høyeste følelser et menneskehjerte har evner til: kjærlighetens forbeholdsløse hengivelse; en kraft som formår å utholde de største smerter; grenseløs trofasthet og utrettelig innsats evne til å forene dype innsikter med trøsterike og oppmuntrende ord.
47. I løpet av Konsilet erklærte Paul VI høytidelig at Maria er Kirkens Mor, det vil si at hun er «hele det kristne folks mor, såvel de troendes som også hyrdenes». 134 Senere, i året 1968, bekreftet han dette utsagn enda mer uttrykkelig i den Trosbekjennelse som er kjent under navnet «Gudsfolkets Credo», og han gjorde det med følgende ord: «Vi tror at den helligste Guds Mor, den nye Eva, Kirkens Mor, i historien fortsetter sin moderlige oppgave for Kristi lemmer, idet hun medvirker ved fødselen og oppdragelsen av det guddommelige liv i de frelstes sjeler». 135
Konsilet betonte i sin lære at sannheten om den helligste jomfru, Kristi Mor, utgjør en virkekraftig hjelp for utdypelsen av sannheten om Kirken. Pave Paul VI sa da han grep ordet vedrørende konstitusjonen «Lumen gentium» som konsilet nettopp hadde godkjent: «Kjennskapet til den sanne katolske lære om Den Salige Jomfru Maria vil alltid være en nøkkel til den nøyaktige forståelse av Kristi og Kirkens hemmelighet». 136 Maria er nærværende i Kirken som Kristi Mor og på samme tid som den Mor Kristus i frelsens mysterium gav mennesket, i apostelen Johannes' person. Derfor omslutter Maria med sitt nye moderskap i Ånden alle og enhver i Kirken, og hun omslutter også alle og enhver gjennom Kirken. I den forstand er Kirkens Mor også dens forbilde. Kirken skal nemlig - slik Paul VI ønsker og krever det - «overta fra Jomfruen og Gudsmoderen den reneste form for den fullkomne Kristusetterfølgelse. 137
Takket være dette særlige bånd som forener Kristi Mor og Kirken, forstår man bedre hemmeligheten ved den «kvinne» som ledsager åpenbaringen av Guds frelsesplan med menneskeheten fra Første Mosebok av og frem til Johannes' åpenbaring. Maria er nemlig nærværende i Kirken som Frelserens Mor, og hun tar moderlig del i det hårde «oppgjør med mørkets makter» som «menneskenes historie viser seg i sin helhet å være». 138 Gjennom denne hennes kirkelige identifisering med «en kvinne, kledd i solen» (Åp. 12,1) 139, kan man si at «Kirken i den saligste Jomfru «Maria allerede er nådd frem til den fullkommenhet som gjør den fri for enhver plett eller rynke». (Lumen gentium, nr. 65) Derfor løfter de kristne under sin jordiske pilegrimsgang i troen sine øyne til Maria og kjemper for «å vokse i hellighet». 140 Maria, Sions opphøyede datter, hjelper sine barn - uansett hvor eller hvordan de nettopp måtte leve - med i Kristus å finne veien til Faderens hus.
Slik vet Kirken at den hele sitt liv er forenet med Kristi Mor med et bånd som i frelsens mysterium omslutter fortid, nåtid og fremtid, og den dyrker Maria som menneskehetens åndelige Mor som taler på vegne av nåden.
