JOHANNES PAUL II

Ærverdige brødre og kjære sønner og døtre! Hilsen og den apostoliske velsignelse.

I: Arv

Mot slutten av det annet årtusen

1. Menneskenes Frelser, Jesus Kristus, er universets og historiens sentrum. Til ham går mine tanker og mitt hjerte i dette alvorsfulle øyeblikk i verdens historie som Kirken og hele den menneskelige familie nå opplever. I denne tid, nær opp mot året 2000, har Gud etter sin skjulte plan betrodd meg den tjeneste for hele verden som er forbundet med St. Peters Stol. I dette øyeblikk er det vanskelig å si hvilket merke året 2000 vil etterlate på historiens ansikt eller hva det vil bringe for hvert enkelt folk, nasjon, land og kontinent, selv om det alt blir gjort anstrengelser for å kunne forutse en del hendelser. For Kirken, Guds folk som lever spredt, men ujevnt fordelt helt ut til jordens ytterste grenser, vil det bli året for et stort jubileum. Bortsett fra alle rettelser når det gjelder den kronologiske nøyaktighet, nærmer vi oss det årstall som på en særlig måte vil vekke og fremkalle troens grunnsannhet i våre sinn, den som St. Johannes uttrykker ved begynnelsen av sitt evangelium: «Ordet ble menneske av kjøtt og blod, og oppslo sin bolig blant oss.» 1 Og et annet sted: «Så høyt elsket Gud verden, at han gav sin enbårne sønn til pris, for å frelse fra undergang alle som tror på ham, og gi dem det evige liv i eie.» 2 I en viss forstand er vi også i en ny adventstid, en forventningstid: «Mange ganger og på mange måter talte Gud fordum til våre fedre gjennom profetene. Men nå, ved tidenes ende, har han talt til oss gjennom Sønnen» 3 - gjennom Sønnen, sitt Ord, som ble menneske og ble født av jomfru Maria. Denne frelseshandling etter Guds kjærlige plan markerer høydepunktet i menneskenes historie. Gud gikk inn i menneskslektens historie, og som menneske tok han del i historien. Han ble en av tusener av millioner mennesker, men var på samme tid den Ene. Gjennom inkarnasjonen gav Gud den dimensjon til menneskenes liv som han hadde tiltenkt menneskene fra først av. Han har skjenket oss denne dimensjon en gang for alle, på en måte som er særegen for ham alene, i samsvar med sin evige kjærlighet og barmhjertighet, og med Guds fulle frihet. Og han har skjenket den med generøsitet. Når vi tenker på arvesynden og menneskenes synder gjennom hele deres historie, når vi tenker på deres villfarelser med intellekt, vilje og hjerte, da kan vi bare istemme liturgiens ord i undring over hans generøsitet: «O, lykkelige synd, - som vant oss så stor en Frelser.» 4

Det nye pontifikats første ord

2. Det var til Kristus Frelseren mine følelser og mine tanker vendte seg den 16. oktober i fjor, da jeg ble spurt etter det kanoniske valg: «Aksepterer du?» Jeg svarte: «I troens lydighet mot Kristus, min Herre, og i fortrøstning til Kristi og Kirkens mor aksepterer jeg tross de store vanskeligheter.» I dag ønsker jeg å gjøre kjent dette svar for alle uten unntagelse. Jeg ønsker å vise at det er en forbindelse mellom inkarnasjonens første grunnleggende sannhet som jeg allerede har nevnt, og den tjeneste som er blitt min særlige plikt ved at jeg tok imot valget som biskop av Roma og apostelen Peters etterfølger i hans Stol.

Jeg valgte de samme navn som min kjære forgjenger Johannes Paul I. Da han den 26. august 1978 meddelte kardinalkollegiet at han ønsket å bli kalt Johannes Paul, så jeg det straks som et klart nådetegn for det nye pontifikat. Et slikt dobbeltnavn har aldri før forekommet i pavedømmets historie. Siden hans pontifikat varte bare i 33 dager, faller det på meg ikke bare å fortsette det, men i en viss forstand å ta det opp igjen fra samme startpunkt. Dette bekrefter jeg ved mitt valg av disse to navn. Ved å følge min ærverdige forgjengers eksempel ønsker jeg som ham å uttrykke min kjærlighet til den enestående arv som pavene Johannes XXIII og Paul VI har etterlatt til Kirken, likeså min gode vilje til å føre denne arv videre ved Guds hjelp.

Gjennom disse to navn og pontifikater er jeg forbundet med hele den apostoliske Stols tradisjon og med alle mine forgjengere i det 20. århundre og de foregående århundrer. Gjennom den ene etter den andre av de forskjellige tidsepoker helt tilbake til den aller eldste er jeg forbundet med den misjon og tjeneste som gir Peters Stol en helt spesiell plass i Kirken. Johannes XXIII og Paul VI betegner det stadium, det trinn jeg vil fortsette fra inn i fremtiden, i en viss forstand sammen med Johannes Paul I. Jeg vil la meg lede av grenseløs tillit til den Ånd som Kristus gav løfte om og som han sendte til sin Kirke, og av ubetinget lydighet mot hans Ånd. Natten før han led, sa han til sine apostler: «Det er til gavn for dere at jeg går bort. For går jeg ikke bort, da kommer heller ikke Talsmannen til dere. Går jeg derimot herifra, da skal jeg sende ham til dere.» 5 «Men når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Faderen - sannhetens Ånd som utgår fra Faderen - da skal han vitne om meg. Og dere skal også vitne, for dere har vært med meg fra begynnelsen av.» 6 «Men når han kommer, sannhetens Ånd, da skal han føre dere frem til hele sannheten. Intet skal han forkynne på egne vegne, bare hva han hører skal han si. Og da skal han bære bud om det som skal komme.» 7

Tillit til sannhetens og kjærlighetens Ånd

3. I full fortrøstning til sannhetens Ånd tar jeg opp den rike arv fra de siste pontifikater. På en fullstendig ny måte, tidligere helt ukjent, er denne arv gått inn i Kirkens bevissthet og har slått dype røtter. Dette skyldes det 2. Vatikankonsil, sammenkalt og åpnet av Johannes XXIII og senere avsluttet med et godt resultat av Paul VI som trofast har satt dets avgjørelser ut i livet. Hans virksomhet hadde jeg selv anledning til å følge på nært hold. Til stadighet undret jeg meg over hans dype visdom og hans mot, og også hans standhaftighet og tålmodighet i den vanskelige periode etter konsilet som falt under hans pontifikat. Som rormann for Kirken, Peters skip, visste han å bevare ro og balanse, endog i de mest kritiske øyeblikk når Kirken syntes å bli rystet innenfra. Uten å vakle holdt han fast ved det håp at Kirken alltid vil stå støtt som en klippe. Det som Ånden sa til Kirken gjennom konsilet, det som Ånden sier gjennom Kirken til alle kirker 8, det kan alt sammen bare føre til større modenhet og fasthet for hele Guds folk og til klarere bevissthet om vår frelsesbringende misjon, tross forbigående uro.

Paul VI valgte den nye bevissthet i Kirken i vår tid som første tema i sin viktige encyklika med innledningsordene «Ecclesiam Suam». La meg først henvise til hans encyklika og slutte meg til den i dette dokument som i en viss forstand innleder det nåværende pontifikat. Opplyst og styrket av den hellige Ånd lodder Kirken dypere og dypere både når det gjelder sitt guddommelige mysterium og sin menneskelige misjon, og endog sin menneskelige svakhet. Denne Kirkens forståelse av seg selv er og må være den viktigste kilde til dens kjærlighet, likesom kjærligheten igjen på sin side fremmer og styrker og utdyper dens selvforståelse. Paul VI etterlot oss et vitnesbyrd om en overmåte dyp forståelse av Kirken. Gjennom de mange ting som kom til å utgjøre hans pontifikat, ofte ting som smertet ham, lærte han oss en fryktløs kjærlighet til den. Kirken er, som konsilet fastslår, «et sakrament eller tegn og et middel til inderlig forening med Gud, og til å forene hele menneskeslekten» 9.

Henvisning til Paul VI's første encyklika

4. Av den grunn må Kirkens forståelse av seg selv forenes med en åpenhet overfor hele verden, for at alle skal kunne finne «Kristi uuttømmelige rikdommer» 10 som hedningenes apostel talte om. Det er en slik åpenhet som gir Kirken dens apostoliske eller misjonerende dynamikk, så den bekjenner og forkynner den sannhet som er meddelt av Kristus hel og uforfalsket. Men åpenhet mot verden må være organisk forbundet med bevissthet om Kirkens egen natur og visshet om den sannhet om hvilken Kristus sa: «Det ord dere hører, er ikke mitt, men min Fars - han som har sendt meg.» 11 Man må fortsette den dialog som Paul VI kalte «frelsens dialog» i sin encyklika «Ecclesiam Suam», hvor han for øvrig skjelner nøye mellom de forskjellige kretser som Kirken bør føre en samtale med. 12 Når jeg i dag henviser til dette dokument som inneholder programmet for Paul VI's pontifikat, holder jeg ikke opp med å takke Gud. Min store forgjenger, som også i sannhet var min far, visste å vise «ad extra», til utenverdenen, det som er Kirkens sanne ansikt, tross forskjellige indre svakheter som tæret på den i tiden etter konsilet. Det ser derfor ut til at en stor del av den menneskelige familie har fått større forståelse for Kristi Kirke, og ser hvor nødvendig den er for menneskeheten med sin misjon og sine tjenester på de ulike områder. Til tider har denne forståelse vist seg å være sterkere enn de kritiske holdninger som har angrepet Kirken «ab intra», innenfra, - angrepet dens institusjoner og strukturer, dens geistlighet og dens virksomhet. Det lå forskjellige årsaker til grunn for den voksende kritikk, og vi er forvisset om at den ikke alltid var uten oppriktig kjærlighet til Kirken. En av dens hensikter var uten tvil å overvinne den såkalte triumfalisme, som det var hyppige diskusjoner om under konsilet. Det er riktig at Kirken skal ha ydmykhet som sitt grunnlag i overensstemmelse med sin Herres eksempel, han som var «ydmyk av sinn» 13; videre at den skal ha kritisk sans overfor alt som hører til dens menneskelige karakter og virksomhet, og at den alltid skal stille store krav til seg selv. Men kritikk må også ha rimelige grenser. Ellers holder den opp å være konstruktiv og sann, og viser ikke kjærlighet og takknemlighet for den nåde vi har fått del i først og fremst og i fullt monn i og gjennom Kirken. En slik kritikk viser dessuten ikke en tjenende holdning, men er snarere uttrykk for et ønske om å bringe andres mening i samsvar med sin egen, som til tider kan bli fremført på en svært tankeløs måte.

Paul VI fortjener vår takknemlighet. Samtidig som han respekterte hver tøddel av sannhet i forskjellige menneskelige anskuelser, bevarte han ved Guds hjelp likevekten som skipets rormann 14. Kirken slik den er blitt meg betrodd nesten direkte etter ham gjennom Johannes Paul I, er ganske visst ikke fri for indre vanskeligheter og spenning. Men den er blitt styrket mot overdreven selvkritikk. Man kan si at den er blitt mer kritisk overfor tankeløs kritikk, mer motstandsdyktig overfor nye påfunn, mer moden til å kunne skjelne mellom godt og mindre godt, bedre i stand til å kunne hente frem fra sitt utømmelige skattkammer «både nytt gammelt» 15, mer fordypet i sitt eget mysterium. På grunn av alt dette er den mer skikket for sin misjon, å formidle frelse til alle: Gud «vil at alle mennesker skal bli frelst og nå frem til å erkjenne sannheten» 16.

Kollegialitet og apostolat

5. Når det gjelder tjeneste og apostolat står Kirken nå mer samlet enn før, selv om det muligens kan synes annerledes. Dette fellesskap i tjenesten er vokst ut fra prinsippet om kollegialitet, omtalt av det annet Vatikankonsil. Kristus selv gjorde dette til et virksomt prinsipp i apostelkollegiet, de tolv med Peter som leder. Og han fornyer det kontinuerlig i bispekollegiet, som er i vekst over hele verden, i enhet med og under ledelse av Peters etterfølger. Konsilet gjorde mer enn å omtale prinsippet om kollegialitet: Det fikk i høy grad nytt liv! Blant annet ble det uttrykt ønske om et permanent organ for kollegialitet, som ble etablert ved Paul VI's opprettelse av bispesynoden. Det nye organ gav ikke bare en ny dimensjon til hans eget pontifikat, det fikk også stor betydning for pontifikantene til Johannes Paul I og hans uverdige etterfølger, helt fra første dag.

Kollegialitetsprinsippet viste seg å være særlig betydningsfullt i den vanskelige periode etter konsilet. Den enhetlige holdning i bispekollegiet hjalp til å drive bort tvil og viste på samme tid den rette vei til fornyelse av Kirken over hele verden. Det var hovedsakelig gjennom synoden at biskopenes enhet med Peters etterfølger kom klart frem. Synoden var blant annet opphav til den viktige impuls til evangelisering som fant uttrykk i den apostoliske formaning «Evangelii nuntiandi» 17. Den ble hilst velkommen med glede som et program for fornyelse både apostolisk og pastoralt. Samme linje ble fulgt i arbeidet under bispesynodens siste ordinære sesjon, som ble holdt omtrent et år før pave Paul VI's død og som var viet katekesen. Resultatet av dette arbeid er ennå ikke ferdigbehandlet og offentliggjort av den apostoliske Stol.

Når vi taler om nye uttrykksformer for biskopelig kollegialitet, må vi også nevne opprettelsen av nasjonale bispekonferanser i Kirken over hele verden og kollegiale strukturer av internasjonal eller kontinental karakter. Under henvisning til århundrelange tradisjoner bør vi rette oppmerksomheten mot synoder innen de enkelte kirkeprovinser og land og disses virksomhet, og mot samarbeide mellom og innen enkelte bispedømmer. Det var konsilets tanke, en tanke som konsekvent ble satt ut i livet av Paul VI, at strukturer av denne art skulle være i funksjon. De skulle arbeide selvstendig innen Kirkens verdensomspennende fellesskap og i bevissthet om sin egen identitet. Slike strukturer og former for kollegialt samarbeid mellom biskoper er blitt prøvet av Kirken gjennom århundrer, for eksempel kirkeprovinser under ledelse av en erkebiskop, for ikke å nevne de enkelte bispedømmer. Samarbeid og felles ansvar i samme ånd blir mer og mer alminnelig også blant prester, noe som bekreftes av de mange presteråd som er opprettet siden konsilet. Denne ånd er utbredt også blant legfolk, og har styrket de organisasjoner for legmannsapostolat som allerede eksisterer, samtidig som nye blir skapt, ofte med helt nye grunntrekk og utmerket dynamikk. Legfolk med bevissthet om sitt ansvar for Kirken har dessuten med glede engasjert seg i samarbeid med prester og representanter for ordenssamfunn i bispedømmeråd og pastoralråd i menigheter og bispedømmer.

Jeg må ha alt dette i tankene ved begynnelsen av mitt pontifikat. Det gir meg grunn til å frembære takk til Gud. Det gir meg grunn for å oppmuntre varmt alle mine brødre og søstre, og for å minnes med inderlig takknemlighet det arbeid som ble utført av det annet Vatikankonsil og mine store forgjengere. De satte i gang denne nye strøm av liv i Kirken, en strøm som er mye sterkere enn symptomene på tvil, sammenbrudd og krise.

Veien til kristen enhet

6. Hva skal jeg si om alle de initiativer som er sprunget frem av den nye økumeniske orientering? Med evangelisk klarhet fremsatte den uforglemmelige pave Johannes XXIII problemet om kristen enhet: Det er en enkel konsekvens av Jesu Kristi vilje, han som er vår Herre. Jesus selv erklærte de troendes enhet som sin vilje ved flere anledninger, men på en særlig måte uttrykte han det i sin bønn i nattverdssalen natten før han døde: «Jeg ber - Far - at de alle må bli ett.» 18 Det 2. Vatikankonsil reagerte konsist på dette krav med sitt dekret om økumenismen. Pave Paul VI benyttet seg av Sekretariatet for Kristen Enhet og dets arbeid, og tok de første vanskelige skritt på veien. Er vi kommet langt på veien mot enhet? Uten å ville gi noe detaljert svar kan vi si at vi har gjort faktiske og viktige fremskritt. Og én ting er sikkert: Vi har arbeidet med iherdighet og konsekvens. Representanter for andre kristne kirker og samfunn har også engasjert seg sammen med oss, noe vi er dem hjertelig takknemlig for. Det er også sikkert at vi må arbeide videre med alvor, iherdighet, ydmykhet og mot, og søke veier for å komme hverandre nærmere og oppnå enhet. For i den situasjon hvor kristenheten og verden nå befinner seg, er dette den eneste mulighet vi kan se for å kunne oppfylle Kirkens verdensomspennende misjon. Pave Paul VI gav oss sitt personlige eksempel. Vi må altså søke enheten uten å bli motløse når vi møter de vanskeligheter som dukker opp eller samler seg langs veien. I motsatt fall ville vi være troløse mot Kristi ord, vi ville ikke oppfylle hans siste vilje. Har vi lov å risikere noe slikt?

Det finnes mennesker som har villet snu om når de har stått overfor vanskeligheter, eller som mener at de første økumeniske forsøk har brakt negative resultater. Enkelte mener endog at slike forsøk er til skade for evangeliets sak, at de fører til ny splittelse i Kirken, at de forårsaker forvirring i spørsmål om tro og moral, og at de vil ende i likegyldighet. Det er kanskje bra at talsmenn for slike meninger gir uttrykk for sin frykt. Men også i denne forbindelse må man holde rimelige grenser. Det er klart at det nye stadium i Kirkens liv krever en bevisst, dyp og ansvarlig tro. Sann økumenikk betyr åpenhet, nærhet, villighet til dialog og utforskning av sannheten i full evangelisk og kristen forstand. Men det hverken betyr eller kan bety at man oppgir eller forringer de skatter av guddommelig sannhet som Kirken alltid har bekjent og lært. Til alle, uansett motiv, som måtte ønske å tale Kirken fra å strebe etter full kristen enhet, må spørsmålet stilles igjen:

Har vi lov til det? Tross all menneskelig svakhet og alle feiltrinn i forgagne århundrer, må vi kanskje ikke ha tillit til vår Herres nåde, slik den ble åpenbart for oss for kort tid siden under konsilet da den hellige Ånd talte og vi selv lyttet? Hvis vi ikke hadde tillit til hans nåde, da ville vi motsi sannheten om oss selv, den sannhet som apostelen uttrykker med slik begeistring: «Ved Guds nåde er jeg det jeg er, og den nåde han har vist meg, har ikke vært bortkastet.» 19

Det som er sagt ovenfor, må også brukes i vår virksomhet for å komme nærmere dem som tilhører ikke-kristne religioner, selvsagt på en annen måte og med rimelige endringer. Med representanter for andre religioner har man hatt dialoger, kontakter, felles bønn, felles utforskning av åndelige skatter, som vi vet det ikke er mangel på i disse religioner. Hender det ikke av og til at den faste tro hos medlemmer av ikke-kristne religionssamfunn kan få kristne til å skamme seg over sin tvil? Kristne mennesker kan ofte tvile på de sannheter som Gud har åpenbart og Kirken erklært, og være tilbøyelige til å lempe på moralprinsippene og åpne veien for etisk ettergivenhet. Også de ikke-kristnes tro er en virkning av sannhetens Ånd, som kan virke utenfor Kristi mystiske legemes synlige grenser. Det er edelt å være innstilt på å forstå enhver person, undersøke ethvert system, og anerkjenne det som er rett. En slik innstilling betyr på ingen måte at man blir usikker i sin egen tro 20 eller lemper på moralprinsippene. Der moralprinsippene går tapt, vil det fort merkes i hele samfunnets liv og få sørgelige følger.