Konklusjon
102 Mot slutten av denne encyklika, går blikket naturlig tilbake igjen til Herren Jesus, det "barn (som) er oss født" (Jes. 9,6), for at vi i ham skal betrakte "Livet" som "har åpenbart seg for oss" (1. Joh. 1,2). I Kristi fødsels mysterium finner Guds møte med mennesket sted og Guds egen Sønns menneskelige vandring begynner; en vandring som kulminerer idet han gir sitt liv på korset. Ved sin død overvant Kristus døden og ble kilde til nytt liv for alle mennesker.
Den som tok imot "Livet" på alles vegne, var Maria, jomfru-moren; hun har følgelig nære personlige bånd til Livets Evangelium. Marias samtykke ved bebudelsen og hennes moderskap befinner seg ved kilden til det livets mysterium som Kristus kom for å gi alle mennesker (kfr. Joh. 10,10). Ved at hun tok imot og gav det inkarnerte Ord kjærlig omsorg er menneskets liv reddet fra fordømmelse og evig død.
Av denne grunn er Maria "som Kirken som hun er modell for, en mor for alle dem som er gjenfødt til livet. Hun er faktisk Livets mor ved hvem alt har liv, og da hun satte det inn i verden, gjenfødte hun på en måte alle dem som skulle leve av det Livet".138
Ved å betrakte Marias moderskap, lærer Kirken meningen med sitt eget moderskap og på hvilken måte det skal komme til uttrykk. På samme tid åpner Kirkens moderlige erfaring for en mye dypere forståelse av Marias erfaring, nemlig som uforlignelig modell for hvordan livet skal tas imot og vernes om.
Marias og Kirkens moderskap
"Et stort tegn viste seg på himmelen: En kvinne, kledd i solen" (Åp. 12,1)
103 Det gjensidige forhold mellom Kirkens mysterium og Maria viser seg tydelig i det "store tegn" som beskrives i Johannes' Åpenbaring: "Et stort tegn viste seg i himmelen: En kvinne, kledd i solen, med månen under sine føtter, og en krans av tolv stjerner om sitt hode" (12,1). I dette tegn gjenkjenner Kirken sitt eget mysterium: samtidig nærværende i historien strekker den seg ut over den, ettersom dens jordiske eksistens er "spiren og begynnelsen" til Guds Rike.139 Kirken ser dette mysterium fullbyrdet på eksemplarisk vis i Maria. Det er i henne, den ærerike kvinne, at Guds plan har kunnet utfolde seg til fullkommenhet.
Kvinnen "kledd i solen" - som Åpenbaringen beskriver henne - "var svanger" (12,2). Kirken er seg fullt bevisst å være bærer av verdens Frelser, Kristus Herren, og å være kalt til å gi ham til verden for å gjenføde menneskene til Guds eget liv. Kirken må imidlertid ikke glemme at denne sendelsen ble gjort mulig av Marias moderskap, hun som unnfanget og satte ham til verden som er "Gud av Gud", "sann Gud av den sanne Gud". Maria er virkelig Guds mor, Theotokos; i hennes moderskap er kallet til å bli mor som Gud har inngitt i hver kvinne, hevet til dets høyeste nivå. Slik blir Maria modell for Kirken, kalt til å bli "den nye Eva", de troendes mor, de "levendes" mor (kfr. 1. Mos. 3,20).
Kirken er seg bevisst at det åndelige moderskap kun oppnås gjennom smerte og "fødselsveer" (Åp. 12,2), det vil si i stadig kamp med det ondes krefter som fortsetter å fare frem i verden og å merke menneskenes hjerter. Det åndelige moderskap er resistent mot det som står Kristus imot: "Alt som er skapt har sitt liv i ham; og livet er menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke kunnet gripe det" (Joh. 1,4-5).
Som Kirken måtte også Maria leve sitt moderskap under lidelsens tegn: "Dette barnet skal bli (...) et tegn det skal stå strid om. Ja, også ditt hjerte skal bli rammet av et sverd! Og hva menneskene bærer i sitt indre, skal da komme for en dag" (Luk. 2, 34-35). Simeons ord til Maria ved begynnelsen av Herrens jordiske liv oppsummerer og forutsier fornektelsen av Jesus, og dermed av Maria, en fornektelse som kulminerer på Golgata. Der, "ved Jesu kors" (Joh. 19,25), tar Maria del i Sønnens offer av seg selv: hun ofrer Jesus, gir ham, bærer ham frem like til slutt for vår skyld. Det "ja" hun gav ved bebudelsen, når sin fulle modenhet ved korsets fot, når tiden er inne for Maria til å ta imot og bære frem som sine barn alle dem som blir disipler, og øse ut over dem Sønnens frelsende kjærlighet: "Da Jesus ser sin mor stå der sammen med den disippel han holdt så meget av, sier han til henne: 'Kvinne, der står din sønn.'" (Joh. 19,26).
Livet truet av det ondes krefter
"Dragen stod foran kvinnen ..., for å sluke barnet straks det var født" (Åp. 12,4)
104 I Åpenbaringen blir det "store tegn", "kvinnen" (12,1), ledsaget av "et annet tegn (som) viste seg i himmelen": "en uhyre, ildrød drage" (12,3) som representerer Satan, den personifiserte ondskap, såvel som alle onde krefter som er virksomme i historien og bekjemper Kirkens sendelse.
Også her kaster Maria lys over de troendes fellesskap. Ondskapens krefter er et snikende angrep som, før det berører Jesu disipler, retter seg mot hans mor. For å redde Sønnen fra dem som frykter ham som en trussel, må Maria flykte til Egypt med Josef og barnet (kfr. Matt. 2,13-15).
Maria hjelper på denne måten Kirken til å begripe at livet alltid står i sentrum for en voldsom kamp mellom godt og ondt, lys og mørke. Dragen ønsker å fortære det nyfødte barnet (kfr. Åp. 12,4), et bilde på Kristus, som Maria bar frem "i tidens fylde" (Gal. 4,4) og som Kirken uten opphør frembærer for mennesker i enhver tid. Men på en måte er dette barnet også et bilde av ethvert menneske, ethvert barn, spesielt det hjelpeløse lille barn hvis liv er truet, fordi - som Konsilet minner oss om: "Han, Guds Sønn, forenet seg på et vis med hvert menneske ved sin inkarnasjon."140 Det er i hvert menneskes skikkelse at Kristus fortsetter å åpenbare seg og forener seg selv med oss i en slik grad at en fornektelse av menneskelivet, hvilken form fornektelsen enn måtte anta, i virkeligheten er en fornektelse av Kristus selv. Dette er den fascinerende, men også krevende sannhet som Kristus åpenbarer for oss og som Kirken utrettelig fortsetter å forkynne: "Den som tar imot et barn som dette her, i mitt navn, han tar imot meg" (Matt. 18,5); "Det skal dere vite: At alt hva dere har gjort mot selv den ringeste av mine brødre, det har dere gjort mot meg" (Matt. 25,40).
Oppstandelsens herlighet
"Døden skal ikke lenger være til" (Åp. 21,4)
105 Engelens budskap til Maria ledsages av disse forsikrende ord: "Frykt ikke, Maria" og "ingenting er umulig for Gud" (Luk. 1,30-37). Hele jomfru-morens liv er gjennomtrengt av vissheten om Guds nærvær og hans kjærlighetsfulle forsyn. Det samme er sant for Kirken, som finner "et tilfluktssted" i ødemarken (Åp. 12,6), et sted for prøvelser, men også et sted hvor Guds kjærlighet til sitt folk ytrer seg (kfr. Hosea 2,15). Maria er et levende trøstens ord for Kirken i kampen mot døden. Ved å vise oss Sønnen, forsikrer Kirken oss at i ham er allerede dødens krefter overvunnet: "Død med liv i tvekamp stred som i under endte, da vår konge døden led, død til liv seg vendte."141
Lammet som ble ofret og bærer lidelsens merker lever i oppstandelsens herlighet. Han alene er herre over historiens begivenheter: han åpner dens "segl" (Åp. 5,1-10) og forkynner livets makt over døden både i tiden og ut over den. I det "nye Jerusalem", den nye verden som menneskehetens historie strekker seg mot, skal "døden ikke lenger være til, heller ikke sorg eller jammer eller smerte, - alt det gamle er forbi" (Åp. 21,5).
Og vi, Guds folk på vandring, et folk av livet og for livet, vi finner vår vei i tillit til "en ny himmel og en ny jord" (Åp. 21,1), idet vi retter blikket mot henne som for oss er "et tegn på sikkert håp og fortrøstning".142
Å, Maria, den nye verdens morgenrøde, alt levendes mor, deg betror vi livets sak: Se hen, å mor, til den talløse skare barn som hindres i å bli født, de fattige, som tvinges til et byrdefullt liv, til menn og kvinner som er ofre for brutal vold, gamle og syke som drepes av likegyldighet eller misforstått barmhjertighet. Tilskynd alle som tror på din Sønn å forkynne Livets Evangelium med besluttsomhet og kjærlighet til mennesker i vår tid. Gi dem nåde til å ta imot Evangeliet som en stadig ny gave, glede over å feire det med takknemlighet livet igjennom, og mot til å bære vitnesbyrd om det og sammen med alle mennesker av god vilje, besluttsomt å bygge en sivilisasjon hvor sannheten og kjærligheten råder, Gud Skaperen som elsker livet til lov og ære.
Gitt i Roma, ved St. Peter, den 25. mars 1995, festen for Herrens bebudelse, i det syttende år av mitt pontifikat.
Johannes Paul II
