En pervertert oppfatning av frihet
"Skal jeg vokte min bror?" (1. Mos. 4,9)
18 Det panorama som beskrives må ikke bare forstås ut fra dets livsfiendtlige karaktertrekk, men også ut fra de mange og ulike årsaker som ligger til grunn for det. Herrens spørsmål: "Hva har du gjort?" (1. Mos. 4,10), synes å være en oppfordring til Kain til å gå ut over det rent konkrete aspekt ved mordet for å oppdage alvoret i motivene som forårsaket det og konsekvensene som er resultatet.
Avgjørelser som fører til å ta liv, kan ofte være resultat av vanskelige og tragiske situasjoner som innebærer lidelse, ensomhet, mangel på økonomiske fremtidsutsikter, fortvilelse og angst. Slike omstendigheter kan i stor grad formilde det subjektive ansvar og den følgende skyldfølelse for dem som treffer et valg som i seg er ondt. Men problemet i dag går langt utover den personlige situasjon. Problemet eksisterer på det kulturelle, sosiale og politiske område, hvor en meget alvorlig tendens gradvis gjør seg mer gjeldende, nemlig å ville tolke disse forbrytelsene mot menneskelivet som legitime uttrykk for individuell frihet, og hvor det å ta liv blir akseptert og beskyttet som en rettighet.
På denne måten og med tragiske konsekvenser når en historisk prosess sitt vendepunkt. Prosessen som en gang førte til oppdagelsen av idéen om "menneskets rettigheter" - medfødte rettigheter som går forut for enhver konstitusjon eller statlig lovgivning - står i dag i overraskende motsetning til seg selv. Det er paradoksalt nok i et århundre hvor menneskerettighetene høytidelig er blitt proklamert og bekreftet at selve retten til livet blir fornektet, og det i de mest avgjørende øyeblikk i menneskets liv: nemlig ved fødsel og død.
På den ene side viser de forskjellige erklæringer om menneskets rettigheter og de mange initiativer som inspireres av disse, at det globalt sett er en økende moralsk sensitivitet i retning av å ville bekrefte menneskets verdi og verdighet uavhengig av rase, nasjonalitet, politisk oppfatning eller sosial tilhørighet.
På den annen side blir disse vesentlige erklæringer dessverre fornektet i praksis. Dette blir desto mer sørgelig, ja skandaløst, fordi det skjer i samfunn som har gjort bekreftelsen og beskyttelsen av menneskets rettigheter til samfunnets primære mål og stolthet. Hvordan kan gjentatte bekreftelser av disse prinsippene forenes med en kontinuerlig økning og en utbredt legitimering av angrep på menneskelivet? Hvordan kan vi forene disse erklæringene med fornektelsen av svake og trengende, av eldre, eller av dem som nettopp er unnfanget? Dette er angrep mot livet som representerer en direkte trussel mot hele menneskerettighetskulturen. Det er en trussel som i sin ytterste konsekvens setter den demokratiske sameksistens i fare; heller enn å være samfunn preget av mennesker som "lever sammen", risikerer våre byer å bli samfunn av utstøtte, marginaliserte, rotløse, undertrykte. Sett i et globalt perspektiv, kan man undres på om de erklæringer om menneskets og folks rettigheter som proklameres og bekreftes i internasjonale forsamlinger, er noe annet enn tom retorikk. Den blir synlig når man avdekker den selviskhet rike land opptrer med overfor fattige land, idet de nektes adgang til utvikling, eller adgangen gjøres avhengig av urimelige tiltak mot befolkningsvekst, og hvor man setter utvikling og mennesket selv opp som motsetninger. Skulle vi ikke også stille spørsmål ved de økonomiske modeller som ofte adopteres av stater, og som resultat av internasjonalt press ofte både forårsaker og forverrer urettferdige og voldelige situasjoner hvor hele befolkningers liv degraderes og tråkkes på?
19 Hva er røttene til denne slående motsetningen?
Ut fra en generell vurdering av kulturell og moralsk natur kan vi begynne med begrepet subjektivitet, som i ekstrem ytterlighet og forvrengt form, bare holder den person som rettighetshaver som er helt eller i ferd med å bli autonom og uavhengig av andre. Men hvordan kan et slikt syn forenes med et begrep om mennesket som et mål og ikke et middel? Teorien om menneskets rettigheter er nettopp basert på bekreftelsen av at mennesket - til forskjell fra dyr og gjenstander - ikke kan underlegges andre menneskers herredømme. Vi må også nevne den tendens som går i retning av å identifisere personlig verdighet med evnen til verbal og eksplisitt, eller i det minste begripelig, kommunikasjon. Det er klart at det ut fra slike forutsetninger ikke vil være plass for svake mennesker som ufødte og døende, eller for dem som helt og fullt er avhengig av andre, og som bare kommuniserer gjennom stillhetens språk og dyp affeksjon. Her blir makt kriteriet for valg og for handling i mellommenneskelige forhold og i det sosiale liv. Men det er nettopp det motsatte av hva rettsstaten historisk sett har villet fremstå som, et samfunn hvor fornuften råder over makten, og ikke som her, makten over fornuften.
På et annet nivå ligger motsetningen mellom de høytidelige menneskerettighetserklæringer og den tragiske fornektelsen av dem i praksis i en forestilling om frihet som opphøyer enkeltindividet på en absolutt måte, som ikke gir rom for solidaritet eller åpenhet og tjeneste for andre. Om det å ta liv i dets gryende begynnelse eller siste stadium noen ganger skjer ut fra en misforstått altruisme og medfølelse, kan det like fullt ikke fornektes at en slik dødskultur, sett under ett, avslører et fullstendig individualistisk frihetsbegrep, som i sin ytterste konsekvens ender opp med å bli "den sterkestes" frihet mot den svake som ikke har annet valg enn å underkaste seg.
Det er nettopp i denne mening man må tolke Kains svar når Herren spør: "Hvor er din bror Abel?", og Kain svarer: "Jeg vet ikke. Skal jeg vokte min bror?" (1. Mos. 4,9). Ja, enhver er satt til å "vokte sin bror", fordi Gud overlater oss i hverandres varetekt. Og det er med tanke på dette at Gud gir oss frihet, en frihet som bare kan forstås som en relasjonell størrelse. Den er en stor gave fra Skaperens side, for friheten står i andres tjeneste og fullbyrdes ved at vi gir oss selv og åpner oss for andre. Når friheten holdes frem som et individuelt og absolutt gode, tømmes den for sitt opprinnelige innhold og frihetens egentlige mening og verdi fornektes.
Der er et enda dypere aspekt ved dette: nemlig at friheten negerer og ødelegger seg selv og leder til andres ødeleggelse når den ikke lenger erkjenner eller respekterer den grunnleggende forbindelse med sannheten. Når friheten, ut fra ønsket om å frigjøre seg fra alle former for tradisjon og autoritet, også stenger igjen for selv de mest åpenbare tegn på en objektiv og universell sannhet - selve fundamentet for det personlige og sosiale liv, da ender mennesket opp med å foreta sine valg ikke med sannheten om godt og ondt som kriterium, men kun ut fra subjektive og skiftende meninger, eller selviske interesser og innfall.
20 Med en slik oppfatning av frihet endres samfunnslivet radikalt. Hvis den personlige utvikling forstås i retning av absolutt autonomi, vil menneskene uvegerlig nå et punkt hvor man fornekter hverandre. Ens neste blir å betrakte som en fiende man må forsvare seg imot. Samfunnet blir følgelig en samling individer plassert side om side, uten noen gjensidige bånd. Enhver vil forsvare sin uavhengighet og søke å utbre og sikre egne interesser. Stilt overfor andre menneskers tilsvarende interesser, og hvis man ønsker et samfunn hvor den enkelte garanteres størst mulig frihet, må man allikevel søke et slags kompromiss. På denne måten går enhver referanse til felles verdier og en bindende sannhet tapt, og det sosiale liv utspiller seg på relativismens skiftende grunn. På det punkt hvor alt kan diskuteres, forhandles og kjøpslås om, der kan man også kjøpslå om den mest fundamentale av alle rettigheter, retten til liv.
Dette skjer også på politisk og regjeringsnivå: man stiller spørsmål ved den opprinnelige og umistelige retten til liv og fornekter den på grunnlag av parlamentaristiske voteringer eller på bakgrunn av folkeviljen - om den utgjør en majoritet. Dette er det uhellsvangre resultat av en relativisme som får regjere uten motstykke: "rettigheter" opphører med å være rettigheter når de ikke lenger baseres på personens ukrenkelige verdighet, men underlegges den sterkere parts vilje. På denne måten motsier demokratiet sine egne prinsipper og beveger seg effektivt i retning av en form for totalitarisme. Staten blir i så henseende ikke lenger det "felles hus" hvor alle lever sammen på basis av prinsippet om fundamental likhet, men transformeres til en tyrannisk stat, som i den offentlige interesses navn tiltar seg retten til å disponere over livet til de svakeste og mest utsatte medlemmer, fra de ufødte barn til de eldre; en interesse som når det kommer til stykket, ikke er annet enn en partsinteresse. Alt synes å utspille seg i respekt for loven, i det minste når lovene som tillater abort og eutanasi er vedtatt ifølge demokratisk prosedyre. Det vi ser her er imidlertid bare en tragisk karikatur av lovgivende og demokratiske idealer, som bare er sant demokratiske i den grad de erkjenner og ivaretar den enkelte persons verdighet. Disse idealer forrådes i sin grunn: "Hvordan er det mulig å tale om menneskets verdighet når man tillater å drepe de svakeste og mest uskyldige? I rettferdighetens navn praktiserer man den mest urettferdige av alle diskriminerende handlinger: noen holdes verdige til å bli forsvart, mens andre nektes denne verdighet?"16 Når dette tillates, er allerede prosessen i gang som fører til et sammenbrudd i genuin menneskelig sameksistens og en desintegrasjon av staten.
Å kreve rett til abort, infanticid og eutanasi, og å legalisere det, er å gi den menneskelige frihet et tvilsomt atributt, et pervertert og ondt kjennetegn: den absolutte makt over andre og mot andre. Dette er den sanne frihets død: "Sann mitt ord! Enhver som synder, er syndens slave." (Joh. 8,34).
