Tredje del: Det innbyrdes forhold mellom de enkelte stater
Rettigheter og plikter
Vi vil på ny understreke det som så ofte er blitt hevdet av Våre forgjengere: At også statene
innbyrdes har gjensidige rettigheter og plikter. Hvilket vil si at de må samordne sine behov i overensstemmelse med sannhetens og rettferdighetens krav, i aktiv solidaritet og i frihet. Den samme moralske lov som styrer menneskelivet må også regulere statenes innbyrdes forhold.
Dette prinsipp blir innlysende for enhver, når man betenker at statsmaktenes representanter aldri kan gi avkall på sin menneskeverdighet, - da heller ikke når de opptrer på vegne av sitt samfunn og handler i dets interesse. Med andre ord: Den iboende lov som de er forpliktet av, og som er selve den moralske lov, kan de ikke på noen måte vike av fra.
Det ville jo også være meningsløst å tenke seg at folk som er satt til å være sitt lands styrere, av den grunn skulle være tvunget til å legge av sin menneskeverdighet. De inntar jo disse høye embeder nettopp fordi man hos dem har funnet særlige verdifulle egenskaper, som gjør dem til noen av samfunnets beste elementer.
Enn videre: Det er selve den moralske orden som krever at samfunnet styres av en myndighet; siden denne myndighet altså har den moralske orden som sitt grunnlag, kan den ikke brukes mot denne orden uten selv å gå til grunne. Det er som Gud selv sier: «Lytt, konger, og forstå! Lær, jordens fjerneste herskere! Vend øret til, dere som befaler over nasjoner, som hersker over folkeskarer! For det er Herren som har gitt dere makten, den Allerhøyeste som har gitt dere styrke; han skal granske deres ferd og deres tanker.»53
Endelig må man ikke glemme at også når det gjelder statenes innbyrdes forhold, må myndighetene utøve sin makt på en slik måte at det er almenvellet som blir tilgodesett. Det er først og fremst med sikte på dette de har fått seg sin oppgave betrodd. Og et av almenvellets første og største krav er nettopp at den moralske orden blir anerkjent og respektert. «Den rette organisasjon av statenes innbyrdes forhold finner sitt grunnlag i den moralske lovs urokkelige og uforanderlige klippe. Den er åpenbart gjennom naturens orden av Skaperen selv, og av ham skrevet inn i menneskenes hjerter med uutslettelige trekk. Dens prinsipper står som et lysende fyrtårn, som viser mennesker og nasjoner den vei de må følge. Det er signalene derfra de må lyde - dets advarsler om fare, dets løfter om trygghet - dersom de ikke vil utsette for storm og skipbrudd alt det strev, all den oppfinnsomhet de har utfoldet for å skape en ny organisasjon av de internasjonale forhold.»54
Bygge på sannheten
Statenes innbyrdes forhold må ha sannheten som sitt første prinsipp. Og sannheten krever at der absolutt ingen forskjell blir gjort mellom rasene; det må stå urørlig fast at alle nasjoner av naturen er likeverdige. Hver enkelt av dem har da rett til å leve, til å utvikle seg, til å besidde de nødvendige midler til å gjennomføre dette, og til selv å gi ha det fremste ansvar når det gjelder å sette dem i verk. Det er med all rett de kan kreve aktelse og respekt for sitt gode navn og rykte.
Erfaringen viser oss at menneskene kan være uhyre forskjellige når det gjelder kunnskaper, moral, intellektuelle egenskaper og materielle rikdommer. Men dette faktum gir ikke de mer begunstigede noen rett til å utnytte de svakere; tvert imot det gir dem bare så meget større ansvar med hensyn til den plikt samtlige og hver enkelt har til å yde hverandre gjensidig bistand på fullkommenhetens vel.
Og på samme måte kan det skje, at enkelte land kan være kommet lenger enn andre når det gjelder den kulturelle, samfunnsmessige eller økonomiske utvikling. Dette gir dem så langt fra en rett til å dominere andre, at det tvert imot forplikter dem til å bidra desto mer til det almene fremskritt.
Det er ikke sant at der av naturen er noen mennesker som står høyere enn andre; fra naturens side har alle den samme verdighet. Og på samme måte kan der heller ikke finnes noen ulikhet mellom nasjonene; og også de har av naturen den samme verdighet. Hver enkelt av dem er jo som et legeme, hvor menneskene utgjør lemmene. Og historien viser oss også at intet gjør større inntrykk på en nasjon enn når man rører ved dens verdighet eller ære; det er ikke uten grunn.
Sannheten krever enn videre at man alltid holder seg til de objektive fakta, når man benytter seg av de forskjellige hjelpemidler av kunnskapsmeddelende art som den moderne teknikk har frembragt, og som gjør det mulig å øke de enkelte folkeslags viten om hverandre. Selvfølgelig har hvert enkelt folk rett til å fremheve de positive sider ved sin egen livsform. Men en må absolutt avvise alle informasjonsmetoder som krenker både sannhetens og rettferdighetens bud ved å nedsette visse nasjoner i andres øyne.55
Bygge på rettferdigheten
De innbyrdes forhold mellom statene må også baseres på de normer rettferdigheten fastsetter. Det medfører at man respekterer hverandres rettigheter og oppfyller sine gjensidige plikter.
Efter som hver enkelt nasjon har rett til å leve, til å utvikle seg, til å skaffe seg de nødvendige midler til fremskritt, til å inneha det fremste ansvar i arbeidet med dette, og til å forsvare sitt gode navn og sin verdighet, må en derav slutte at de har samme plikt til å beskytte hver enkelt av disse rettigheter og dermed til å avstå fra enhver handling som ville bety en krenkelse av dem. I sine private forhold kan menneskene ikke fremme sine egne interesser på bekostning av andre; på samme måte har nasjonene ingen rett til å utvikle seg på en slik måte at de skader eller undertrykker andre. Her kan man med god grunn sitere St. Augustins ord: «Når rettferdigheten settes til side, hva er da rikene annet enn røverier i stor stil?»56
Det kan selvfølgelig hende - og det hender - at nasjonene kommer i konflikt over sine respektive interesser og bekjemper hverandre; slike konflikter kan imidlertid hverken ordnes med våpenmakt eller ved svik og bedrag, men må løses på en måte som er mennesket verdig, i gjensidig respekt og forståelse, gjennom en objektiv vurdering av fakta og et rimelig kompromiss mellom partene.
Minoritetenes skjebne
Siden det 19. århundre har det over alt vært en stadig økende tendens til å skape stater hvor de politiske grenser faller sammen med de nasjonale. Av forskjellige årsaker er det ikke alltid mulig å bringe dette i stand, med det resultat at nasjonale mindretall ikke sjelden befinner seg innenfor en annen nasjons grenser - noe som skaper alvorlige problemer.
På dette punkt må det klart sies fra at enhver politikk som tar sikte på å motarbeide minoritetenes vitalitet og ekspansjon, betyr en alvorlig krenkelse av rettferdigheten; enda alvorligere blir det, dersom man gjennom slike forholdsregler søker å tilintetgjøre vedkommende minoritet.
I motsetning til dette kunne intet svare mer til rettferdighetens krav enn en politikk som tar sikte på å forbedre minoritetenes livsvilkår, ganske særskilt når det gjelder deres sprog, deres kultur, deres tradisjoner, deres økonomiske grunnlag og nye tiltak. 57
Da skal det imidlertid også tilføyes, at slike mindretall ikke sjelden - enten som reaksjon på den vanskelige situasjon de er satt i, eller på grunn av begivenheter i deres fortid - har en tendens til legge for stor vekt på sine nasjonale særdrag, undertiden i en slik grad at de setter dem over de fellesmenneskelige verdier, som om hele menneskehetens goder burde være underordnet deres egen nasjons interesser. Det normale ville i virkeligheten tvert imot være at de også ble seg bevisst de fordeler deres stilling byr dem. For den daglige kontakt med mennesker av en annen kulturtype betyr en intellektuell og åndelig berikelse og gir dem mulighet for gradvis å assimilere de verdier som er egne for det miljø de befinner seg i. Dette vil skje dersom de aksepterer å fungere som en bro, som tillater livet i sine skiftende former å sirkulere mellom de forskjellige tradisjoner og kulturer, i stedet for å utgjøre et friksjonsfylt område, til stor skade og binder for alt fremskritt og all utvikling.
Aktiv solidaritet
Sannheten og rettferdigheten skal da legge grunnlaget for statenes gjensidige forhold. Men dertil ville de hoste store fordeler av en aktiv solidaritet, på alle områder. En slik solidaritet bør gi seg utslag i samarbeid, økonomisk, sosialt og politisk, på kulturens, helsevesenets og idrettens område. Alle disse samarbeidsformer er i våre dager mulige og gir gode resultater. I denne forbindelse er det verd bemerke at myndighetenes naturlige oppgave ikke er å begrense borgernes horisont til sitt eget lands grenser, men først og fremst å vareta nasjonens almenvel, som sikkert nok er uatskillelig fra hele den menneskelige families vel.
Dette betyr, at ikke bare må statene søke å fremme sine interesser på en slik måte at de ikke gjør andre noen urett, men også at de må forene sine krefter og legge felles planer på alle områder hvor ett land umulig kan oppnå de ønskede resultater. I denne sammenheng må man imidlertid unngå slike ordninger som er fordelaktige for en gruppe stater, men for andre er mer til skade enn til gagn.
For å oppfylle et annet krav som det universelle almenvel stiller, må hver enkelt stat i alle samfunnslivets sektorer fremme kontakten mellom de enkelte borgere og de forskjellige undergrupper. I mange områder p jorden lever folk av ulik rasemessig opprinnelse sammen i ett og samme samfunn; da må man se til at det ikke, på grunnlag av faktorer som utgjør en bestemt folkegruppes særpreg, blir skapt vanntette skott, som avskjærer den fra samkvem med andre. En slik politikk ville stå i skarp kontrast med vår tids situasjon, hvor jo avstandene mellom landene praktisk talt er opphevet. Man skal heller ikke glemme at om hver enkelt folkefamilie eier egenskaper som utgjør dens spesielle rikdom, har menneskene av naturen vesentlige elementer felles, og en tendens til å møte hverandre i de åndelige verdiers verden - verdier som, efter hvert som de opptar dem i seg, vil bringe dem stadig lenger frem på fullkommenhetens vei. Derfor må man anerkjenne alle disses rett og plikt til å leve i samfunn med hverandre.
Likevekt mellom befolkning, jord og kapital
Ingen er ukjent med det misforhold som mange steder hersker mellom de dyrkbare områder som står til rådighet og befolkningstettheten, eller mellom ordens rikdommer og de midler som finnes til disposisjon for å utvinne dem. Denne situasjon krever fra nasjonenes side et samarbeid som letter omløpet av varer, kapital og menneskers. 58
Her mener vi det er å foretrekke at kapitalen såvidt mulig oppsøker arbeidskraften og ikke omvendt. På denne måten oppnår man bedre livsmuligheter for mange mennesker, uten at de dermed finner seg tvunget til å forlate sine hjemsteder; dette siste betyr alltid smertelige oppbrudd og vanskelige tilpasningsperioder i et nytt og fremmed miljø.
De politiske flyktningers problem
Den faderlige kjærlighet til alle mennesker som Gud i har tent i Oss, får Oss til med sorg å betrakte det syn som de politiske flyktninger frembyr. De utgjør i våre dager et fenomen av enorme proporsjoner, og tragedier uten tall skjuler seg bak det.
Dette faktum er et bevis på at enkelte lands regjeringer alt for sterkt begrenser den frihet som hver enkelt borger har rett til og behov for, skal han kunne leve sitt liv på menneskeverdig måte; enkelte regimer går like til å bestride selve retten til frihet, når de da ikke fullstendig undertrykker den. Men dette betyr en fullstendig omstyrtelse av samfunnsordenen. For de offentlige myndigheters oppgave er jo å virkeliggjøre det almene vel. Og en grunnleggende del av dette er respekt og trygghet for frihetens rettmessige område.
På dette punkt er det ikke overflødig å minne om at den politiske flyktning er en menneskelig person, med sin verdighet, sine rettigheter. Disse må man anerkjenne; de er ikke falt bort selv om man i hans hjemland har frakjent ham alle hans politiske og borgerlige rettigheter.
Muligheten for å begi seg til et annet land hvor man håper å finne bedre levevilkår for seg og sin familie, er jo en del av menneskerettighetene. Det påligger da regjeringene å ta imot innvandrerne og å oppmuntre dem i som minsker å integreres i vedkommende samfunn, i den monn det er forenlig med deres eget folks vel.
Vi griper denne anledning til offisielt å uttale Vår anerkjennelse og Vårt bifall til alle tiltak som i samsvar med den menneskelige solidaritet og den kristne nestekjærlighet tar sikte på å lette vanskelighetene for dem som tvinges til å utvandre fra et land til et annet. Og Vi kan ikke annet enn fremheve de spesielle internasjonale institusjoner som utfolder en omfattende virksomhet på dette vanskelige område; Vi anbefaler dem til alle rettsinnede menneskers takknemlighet.
Nedrustning
Det er imidlertid med den største sorg vi ser hvordan de økonomisk mest fremskredne land allerede har skapt seg enorme forråd av våpen og fremdeles arbeider på å skaffe seg nye, med oppbud av uhyre menneskelige og materielle ressurser. Dette legger tunge byrder på disse lands borgere, mens andre nasjoner mangler den nødvendige hjelp til sin sosiale og økonomiske utvikling.
Man har for vane å hevde at slik som forholdene er, kan freden bare opprettholdes ved en likevekt i våpenmakt. Dermed fremkaller enhver økning i det militære potensiell hvor som helst en fordobling av de andre statenes anstrengelser på dette punkt. Dersom en stat er utstyrt med atomvåpen, fører dette andre til å skaffe seg tilsvarende våpen, med en tilsvarende ødeleggende virkning.
Og på denne måten lever verdens befolkning i en stadig frykt, likesom under truselen av en forferdelig orkan som når som helst kan bryte løs. Og ikke uten grunn, siden våpnene ligger klar. En kan knapt tro mulig at der finnes mennesker i verden som våger å ta ansvaret for de uhyre massakrer og ødeleggelser en krig ville føre med seg. Ikke desto mindre må det konstateres: En uforutsett ting, et ulykkestilfelle er nok til å fremkalle katastrofen. Men selv om det skulle være så at selve den uhyrlige virkning bruken av de moderne våpen ville få, forhindrer samtlige i å gå til krig - er det ikke desto mindre å frykte at allerede de atomforsøk som nå drives med militære formål for øye, vil få skjebnesvangre følger for livet på vår klode.
Rettferdigheten, klokskapen og sansen for det menneskeverdige krever følgelig stans i rustningskappløpet, en gjensidig og samtidig reduksjon av de våpenforråd som hvert enkelt land rår over, forbud mot atomvåpen og endelig en alminnelig nedrustning, gjennomført efter felles avtale og under effektiv kontroll. «Av all kraft,» erklærte Vår forgjenger Pius XII, «må man forhindre at en verdenskrig, med alle de økonomiske og sosiale ulykker, alle de moralske utskeielser og alt det forfall som den fører med seg, en tredje gang slår ned på menneskeheten.» 59
Men alle må også være klar over at slike ting som stans i den militære oppladning, en reell nedskjæring av rustningene, og - enda mer - deres fullstendige avskaffelse, er noe nær ugjennomførlige dersom en ikke samtidig går til en så altomfattende nedrustning at den også når menneskenes hjerter; med andre ord, dersom man ikke i enighet og oppriktighet arbeider på å fjerne frykten og krigspsykosen. Det forutsetter at man erstatter den grunnsetning som hevder at freden er et resultat av likevekten i rustninger, med det prinsipp at den sanne fred bare kan bygges i gjensidig tillit. Vi mener at dette målet kan nås; fornuften krever det, det er ønskelig i seg selv, og det vil være til den største gagn for alle.
For det første dreier det seg om et mål fornuften setter opp for oss. Saken er klar for alle eller burde være det: Det som gjelder blant enkeltmenneskene innbyrdes, gjelder også statene imellom; mellomværender kan ikke gjøres opp med våpenbruk. De må avgjøres med fornuften som rettesnor, det vil si i samsvar med sannhet og rettferdighet, praktisert i oppriktig samarbeid.
For det annet er det et gode som er verd å ønske seg for dets egen skyld. For er der i virkeligheten noen som ikke har som sitt inderligste ønske å se krigsfaren jaget på flukt, freden trygget og stadig sikrere garantert?
Og endelig ville intet være mer gagnlig enn et slikt resultat. Freden tjener alle: de enkelte, familiene, nasjonene, hele menneskeheten. Pius XII's manende ord ringer Oss ennå i ørene: «Med freden er intet tapt, med krigen kan alt være det.»60
Derfor, som Kristi Jesu stedfortreder, han som er verdens Frelser og fredens opphav, holder Vi det for Vår plikt inntrengende å oppfordre alle mennesker og i særdeleshet regjeringene til ikke å spare noen anstrengelse for å gi verdensbegivenhetene en retning som svarer til fornuft og medmenneskelighet. Med denne formaning gjør Vi Oss til tolk for hele menneskehetens inderligste lengsler, og uttrykker dermed også hva Vårt eget hjerte inngir Oss i sin iver for alles vel.
Nå må forsamlinger med den høyeste myndighet og av den største kompetanse ta opp til alvorlig studium hvordan man skal nå frem til en internasjonal likevekt som virkelig er mennesket verdig, en likevekt på basis av gjensidig tillit, oppriktige forhandlinger og troskap mot inngåtte avtaler. Saken må gjennomtenkes fra alle sider, inntil man finner frem til det som kan bli utgangspunktet for oppriktige, varige og fruktbare overenskomster.
Vi for Vår del vil uopphørlig nedkalle Guds velsignelse over dette arbeidet, i bønn om at det må gi positive resultater.
Bygge på friheten
De internasjonale forhold må også baseres på friheten. Det betyr at ingen stat har rett til undertrykke en annen eller blande seg i en annen stats indre affærer. Tvert imot må alle bidra til å utvikle en gjensidig ansvarsfølelse, tiltakslyst og vilje til fremskritt på alle områder.
Bistand til utviklingslandene
Alle mennesker har det samme opphav, er gjenløst av den samme Frelser og er knyttet til den samme skjebne; dermed er de også kalt til i fellesskap danne en eneste kristen familie. Og av den grunn har Vi også i Vår encyklika Mater et Magistra oppfordret de mer velstående land til å bistå utviklingslandene med hjelp i diverse former.61
Det har vært Oss en stor glede se den gunstige mottagelse vår appell fikk i så vide kretser. Vi håper at den vil finne enda større gjenklang i fremtiden, og at de fattige nasjoner vil kunne forbedre sin materielle situasjon så hurtig som råd er, slik at de når frem til en grad av utkling som tillater hver enkelt en mer menneskeverd tilværelse.
Vi må imidlertid atter og atter understreke at den hjelp som ydes disse nasjonene, må gis på en slik måte at deres hele og fulle uavhengighet blir respektert; disse må selv føle seg som de egentlig ansvarlige og de som først og fremst skal gjennomføre sin egen økonomiske og sosiale utvikling.
Det er også hva Vår forgjenger Pius XII så riktig har hevdet: «Den nye organisasjon, grunnet på de moralske prinsipper, gir ingen plass for angrep på andre nasjonens frihet, selvstendighet eller sikkerhet, uansett utstrekningen av disses territorium eller deres forsvarsevne. Det kan knapt unngås at de mektige stater vanligvis, i kraft av sine ressurser og sin innflytelse, er de som fastsetter normene for de økonomiske avtaler de inngår med de mindre og svakere nasjoner. Men ikke desto mindre har også disse - og alle andre, som en del av det almene vel - rett til å beholde sin politiske uavhengighet, til en effektiv beskyttelse av den nøytralitet de i tilfelle av maktkonflikter kan kreve i samsvar med naturretten og folkeretten, såvel som til å lede sin egen økonomiske utvikling. Bare på denne måten vil de kunne bidra til det almene vel og sikre sitt folks åndelige og materielle velferd.»62
De materiellt sett velutviklede stater har plikt til å anerkjenne og respektere de moralske verdier og nasjonale særegenheter hos de land de på denne måten yder sin bistand til, og til å avstå fra ethvert ønske om politisk herredømme over dem. På denne måten vil de kunne gi «et verdifullt bidrag til dannelsen av et verdensomspennende samfunn, med medlemmer som er seg både sine rettigheter og sine plikter bevisst, og som vil arbeide på like fot for virkeliggjøre det universelle almenvel».63
Tegn i tiden
En overbevisning som i vår tid vinner sterkere og sterkere frem, er denne: At eventuelle konflikter mellom nasjonene ikke må avgjøres ved våpenmakt, men gjennom forhandlinger.
Det er sant at denne overbevisningen vanligvis springer ut av de moderne våpens fryktelige ødeleggelsesevne, og av frykten for de katastrofer og skrekkelige ødeleggelser som en anvendelse av disse våpen ville føre over menneskene. For vår atomtidsalder blir det derfor umulig å anse krigen som noe egnet middel til å hevde rett og rettferdighet.
Ikke desto mindre er det dessverre et faktum at vi ennå ofte nok ser fryktens lov herske over nasjonene, og føre dem til gi enorme summer ut på militære forberedelser. Og de handler slik, hevder de selv - og deres oppriktighet er det ingen grunn til å trekke i tvil - ikke for å angripe noen, men bare som en advarsel til andre om ikke å angripe dem.
Men da må det være tillatt å håpe at nasjonene, ved et stadig mer omfattende samkvem, efter hvert vil oppdage de bånd som knytter dem sammen, i kraft av deres felles natur. Så vil de også bedre forstå at en av de fremste plikter som dette naturfellesskapet pålegger dem, er bygge forholdene mellom mennesker og nasjoner på kjærlighet og ikke på frykt. For det er kjærlighetens vesen å gi seg uttrykk i et lojalt samarbeid, et samarbeid som kan ta mange former og bære rike frukter.
