Oversatt til norsk av p. Carlo Borromeo Le Hong Phuc
Pavens budskap i anledning kallssøndagen 29. april 2007
Ærverdige brødre i bispembetet, kjære brødre og søstre
Den årlige verdensdagen for bønn for kall er en passende anledning til å understreke kallenes betydning i Kirkens liv og sendelse, og til å intensivere vår bønn om at disse kall må øke i både antall og kvalitet. Ved den kommende feiring av denne dag ønsker jeg å henlede hele Guds folks oppmerksomhet mot temaet: "Kallet til å tjene fellesskapet i Kirken".
I fjor begynte jeg ved generalaudiensen på onsdager en ny serie katekeser, som var viet forholdet mellom Kristus og Kirken. Jeg gjorde oppmerksom på at det første kristne fellesskap oppsto ved at noen fiskere fra Galilea, etter å ha møtt Jesus, ble overbevist av hans blikk og hans stemme og tok imot hans inntrengende oppfordring: "Kom og følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere" (Mk 1,17; Mt 4,19). I virkeligheten har Gud alltid utvalgt noen mennesker til å på direkte vis samarbeide med ham om fullførelsen av sin frelsesplan. I begynnelsen, i det Gamle Testamente, kalte han Abraham til å bli "et stort folk" (1 Mos 12,2). Senere kalte han Moses til å utfri Israel fra undertrykkelse i Egypt (jf. 2 Mos 3,10). Senere utpekte han andre personer, deriblant især profetene, til å forsvare den pakt han har sluttet med sitt folk, og til å holde den. I det Nye Testamente utvalgte Jesus, den lovede Messias, de tolv apostler til å være sammen med ham (jf. Mk 3,14) og til å ta del i hans sendelse. Idet han ved den siste nattverd forpliktet dem til å minnes hans død og oppstandelse inntil hans gjenkomst i herlighet ved tidenes ende, ofret han denne gripende bønn til sin Far "Jeg har gjort ditt navn kjent for dem og vil gjøre det kjent, for at den kjærlighet du har elsket meg med skal være i dem, og jeg i dem" (Joh 17, 26). Kirkens sendelse er således basert på et intimt og trofast fellesskap med Gud.
I dokumentet Lumen Gentium fra det Annet Vatikankonsil beskrives Kirken som "et folk, som får sin enhet fra Faderen og Sønnen og den Hellige Ånds enhet" (n.4), en enhet som avspeiler Guds sanne mysterium. Det vil si at Kirken avspeiler Treenighetens kjærlighet. Takket være den Hellige Ånds verk utgjør til og med alle Kirkens medlemmer "ett legeme og én ånd" i Kristus. Dette folk, som er organisk oppbygget under ledelse av dets hyrder, lever fellesskapets mysterium med Gud og med brødrene; noe som især gjør seg gjeldende når fellesskapet samles til Eukaristien. Eukaristien er kilden til den kirkelige enhet som Jesus bad for den aften han skulle lide: "Fader … at de alle må være ett, likesom du, Fader, er i meg og jeg i deg, at de også må være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg" (Joh 17,21). Dette intime fellesskap begunstiger veksten av tallrike kall til tjeneste for Kirken, idet det beveger de troendes hjerter, som er gjennomtrengt av en guddommelig kjærlighet, til å vie seg helt til Guds rikes sak. For å fremme kall, er det derfor viktig at den pastorale omsorg er oppmerksom på det mysterium som Kirkens fellesskap utgjør: "For enhver, som lever i et kirkelig fellesskap hvor det hersker harmoni, hvor alle har et medansvar og lar seg lede av sin samvittighet, vil vitterlig lettere erkjenne Herrens kall." Omsorgen for kall krever derfor vedvarende opplæring i å lytte til Guds røst. Det var hva Elias gjorde, da han både hjalp den unge Samuel til å forstå hva Gud bad ham om og hjalp ham med straks å sette dette i verk (jf. 1 Samuel 3,9). Nå kan unge menneskers lærevillighet og trofaste lytten kun finne sted i et klima av intimt fellesskap med Gud, som først og fremst realiseres i bønn. I overensstemmelse med vår Herres ettertrykkelige anmodning, må vi inntrengende be om kallenes gave, først og fremst ved å be uavlatelig og i fellesskap til "høstens Herre". Oppfordringens målgruppe er uttrykt i flertall: "Be derfor høstens Herre om å sende arbeidere ut til sin høst" (Mt 9,38). Denne anmodning til vår Herre svarer i stil meget vel til stilen i Fader Vår (Mt 6,9), den bønn Jesus selv lærte oss og som ifølge det velkjente uttrykket til Tertullian (jf. De Oratione, 1,6: CCL I, 258) er en sammenfatning av hele Evangeliet. I denne forbindelse kan vi også lære av et annet av Jesu uttrykk: "Alt, hva to av dere her på jorden blir enige om å be om, det skal de få av min himmelske Far" (Mt 18,19). Den gode hyrde oppfordrer oss således til fellesskap og til å vedvarende be til vår himmelske Far, at han vil sende kall til tjeneste i Kirkens fellesskap.
Med bakgrunn i tidligere århundrers innhøstede pastorale erfaringer, understreker det Annet Vatikankonsil hvor viktig det er at fremtidens prester blir utdannet til sant kirkelig fellesskap. I den forbindelse leser vi i Prestbyterium Ordinis at "prestene utøver Kristi embete, han som er Hode og Hyrde, i forhold til den myndighet, han har gitt dem: og de samler på biskopens vegne Guds familie, dette samfunn av brødre besjelet av enhetens ånd, og fører dem ved Kristus i den Hellige Ånd til Gud Fader" (n.6). Den postsynodale apostoliske formaning Pastores Dabo Vobis er på linje med nevnte erklæring fra konsilet, når den understreker at presten er "tjener for Kirken som fellesskap idet han sammen med biskopen og i nær forbindelse med alle bispedømmets prester, oppbygger det kirkelige fellesskaps enhet til en harmonisk enhet bestående av forskjellige kall, spiritualiteter og tjenester" (n.16). Det er innlysende at blant kristne bør enhver tjeneste og enhver spiritualitet være rettet mot det fulle fellesskap; og det er biskopens og prestenes plikt å fremme dette fellesskap, slik at det hersker harmoni med ethvert av de andre kall og tjenester i Kirken. I kraft av dets natur, tjener det gudviede liv også dette fellesskap, slik som min ærverdige forgjenger Johannes Paul II betonet det i den postsynodale formaning Vita Consecrata: "Det gudviede liv må vitterlig anerkjennes for at det i Kirken virkningsfullt har bidratt til å holde forpliktelsen til broderlighet levende som et vitnesbyrd om Treenigheten. Ved kontinuerlig å fremme den broderlige kjærlighet også i det alminnelige daglige liv, har det gudviede liv vist at deltagelse i Treenighetens fellesskap kan forandre menneskelige relasjoner og skape en ny type solidaritet". (n.41)
Eukaristien, kilden og høydepunktet i Kirkens liv, er midtpunkt i ethvert kristent fellesskap. Hvem som helst som vil tjene Evangeliet, vil - hvis han lever Eukaristien - gjøre fremskritt i kjærlighet til Gud og nesten og vil således bidra til å bygge opp Kirken som fellesskap. Vi kan bekrefte at den "eukaristiske kjærlighet" motiverer og danner grunnlaget for hele Kirkens kallsaktivitet, for som jeg skrev i rundskrivelsen Deus Caritas Est, så blomstrer det kall til prestegjerning og til andre embeter og tjenester blant Guds folk overalt hvor det er mennesker, hvor Kristus blir synlig gjennom sitt ord, sakramentene og især i Eukaristien. Det skyldes at "I Kirkens liturgi, i dens bønner, i de troendes levende fellesskap erfarer vi Guds kjærlighet, blir bevisst om den og lærer også å erkjenne hans nærvær i vårt daglige liv. Han har elsket oss først og elsker oss først; derfor kan vi også svare med kjærlighet" (Deus Caritas Est, n.17)
Til slutt vil vi vende oss til Maria - som støttet det første fellesskap om hvilket det sies at "de holdt samen og var utholdende i bønn" (Apg 1,14) - at hun må hjelpe Kirken i verden av i dag med å være et bilde på Treenigheten, et uttrykksfullt tegn på Guds kjærlighet til alle mennesker. Måtte jomfruen, som svarte på Faderens kall med ordene: "Se, jeg er Herrens tjenerinne" (Luk 1,38), gå i forbønn for oss, så det kristne folk ikke vil mangle tjenere for det glade budskap: prester, som i fellesskap med sine biskoper trofast vil forkynne Evangeliet, feire sakramentene, ha omsorg for Guds folk og være rede til å evangelisere menneskeheten. Måtte Maria også i vår tid sikre et økende antall gudviede mennesker som går imot strømmen - idet de etterlever de evangeliske råd om fattigdom, kyskhet og lydighet - og på profetisk vis vitner om Kristus og hans befriende budskap om frelse.
Kjære brødre og søstre, som Herren kaller til særlige kall i Kirken, det er mitt ønske på særlig måte å betro dere i Marias varetekt, så hun må lære dere å lytte til hennes guddommelige Sønn, hun som mer en noen annen forsto betydningen av Jesu ord: "Min mor og mine brødre, det er de som hører Guds ord og handler etter det" (Luk 8,21). Måtte hun hjelpe dere til å med deres liv si: "Se, jeg er kommet (…) for å gjøre din vilje, Gud" (Hebr 10,7). Med disse ønsker forsikrer jeg hver eneste av dere om min særlige forbønn, og jeg vil velsigne dere av hele mitt hjerte.
Vatikanet, den 10. februar 2007
Benedikt XVI