Karol Wojtyla

Polsk patriot, mystiker, filosof, menneskeverdets herold, pave Johannes Paul II

Av p. Olav Müller SS.CC. Artikkelen er tidligere publisert i tidsskriftet "Lære og liv".

Forord

Det var om kvelden den 16. oktober 1978 at menneskemassene på Petersplassen i Rom fikk sin store overraskelse. Kardinal Pericle Felici trådte frem på balkongen og ropte: "Habemus papam" - vi har en pave. Jubelen var overdøvende. Så lød navnet:"Wojtila". Det ble stille i folkemengden, for ingen hadde hørt om ham. Filici fortsatte: "Han har tatt navnet Johannes Paul II. " Ny jubel. Folk slo opp i Vatikanets avis Osservatore Romano. Her fant de billedet av ham sammen med de øvrige kardinalene som tok del i konklavet. Snart lød ropet: "Her er han, det er polakken." Kardinalene hadde gjort noe ingen trodde de ville ha våget. Etter 455 år med italienske paver hadde de valgt den første ikke -italienske pave og den første polske pave i Den romersk katolske kirkes historie.

Karol Wojtylas liv

Hvem var så denne Karol Wojtyla eller Lolek som hans venner kalte ham. Han ble født den 18. mai 1920 og vokste opp i Wadowice, en liten by 50 km. sørøst for Krakow. Faren var underoffiser i den polske hær og var en tilhenger av streng disiplin. Moren døde i barselseng da Karol bare var 9 år gammel. Han hadde en bror, som var 15 år eldre og utdannet lege. Han døde under en gulfeberepedimi på sykehuset hvor han arbeidet. Tapet av moren og senere av broren gikk sterkt inn på Lolek. I 1927 begynte han på folkeskolen i Wadovice, senere på gymnas for gutter. En lærer sa senere at Lolek var "nærmere et geni enn noen annen elev jeg har hatt." Han var meget avholdt og likt av alle. Han var en kraftig bygget gutt, en god idrettsmann og en av de beste fotballspillerne på skolen. Han likte å gå lange turer, svømme, padle kajakk og gå på ski. Senere i livet når arbeidsbyrden ble for tung, søkte han tilflukt i Tatrafjellene for åndelig fornyelse og meditasjon. Allerede på gymnaset viste han store evner som skuespiller. I alle forestillinger på skoleteateret spilte han som regel hovedrollen. Skolekameratene kunne ikke minnes at han var overvettes from. Noe de nok visste var at han gikk til messe hver morgen, og at han var opptatt av kristen meditasjon. Dessuten var han formann for en religiøs forening på skolen.

Sommeren 1938 flyttet far og sønn til Krakow. Her lot Karol seg immatrikulere ved det jagellonske universitet for å studere polsk språk, litteratur og filosofi. Faget polsk litteratur ga ham mange muligheter til å spille teater, og nå ble han seg mer og mer bevisst at det var profesjonell skuespiller han ville bli.

Men så kom krigen. 1. september 1939 gikk Hitler til angrep på Polen. To dager senere begynte annen verdenskrig. 6.september falt Krakow. Det jagellonske universitet i Krakow ble stengt, lærerne likvidert eller sendt til Sachsenhausen. Å bli kjent som student var ensbetydende med dødsdom eller slavearbeid i Tyskland. Mange av Karols medstudenter var allerede arrestert. Skulle en student overleve, var eneste redning å ta seg jobb som alminnelig arbeider. Wojtyla fikk arbeid i et steinbrudd utenfor Krakow. Men han stanset ikke sine studier. Universitetet gikk under jorden. Studentene møttes i private hjem, i kjellere og kirkekrypter, hvor de fortsatte sine studier og planla aksjoner mot okkupantene. De fikk også et undergrunnsteater hvor de spilte patriotiske dramaer med hyldest til friheten og den faste holdning. Hele Polen var involvert i det illegale arbeid. Karol Wojtyla deltok også og gjorde det han følte som sin plikt. Med livet som innsats reiste han omkring i de besatte områdene og hjalp jødiske familier ut av ghettoen, skaffet dem nye legitimasjonspapirer og hjemmesteder. Han ble vitne til skånselsløs brutalitet, arrestasjoner, deportasjoner, likvideringer i offentligheten og private hjem. Hans fortvilelse økte da faren døde i det første krigsåret. Nå var han helt alene i verden.

I denne lidelsens natt skulle krisen i hans eget liv melde seg. Han ble påkjørt av en trikk, fikk brudd på hjerneskallen, var nær døden. I halvbevisst tilstand følte han kallet til å bli prest. Da han frisknet til, slo han tanken fra seg. Det var skuespiller han ville bli. Noen måneder senere ble han utsatt for en ny ulykke. Han holdt på å bli klemt ihjel av en lastebil. Under det nye sykehusoppholdet meldte prestekallet seg på ny, men nå sterkere enn forrige gang. Han var kommet til et veiskille i livet. Han måtte bli prest.

Også presteseminarene var gått under jorden. I 1942 sluttet Karol Wojtyla seg til det illegale teologiske seminaret ved det illegale jagellonske universitet. Samtidig fortsatte han sitt kroppsarbeid, nå i en kjemisk fabrikk, og sin illegale virksomhet. Etter en uhyggelig razzia hvor alle beboerne i et kvartal ble skutt på åpen gate, og hvor Wojtyla selv så vidt unngikk å bli tatt, sørget hans overordnede, erkebiskop Adam Stefan Saphieha, for at Karol og en håndfull teologistudenter ble gjemt i hans egen residens. Da freden kom, hadde nazistene drept 6 300 000 polakker, derav tre millioner jøder. En fjerdedel av befolkningen var blitt myrdet.

Etter krigen kunne Wojtyla fortsette sine teologiske studier, men nå åpenlyst.

Den første november 1946 ble han vigslet til prest. Erkebiskop Saphia sendte ham så til Rom så han kunne fortsette sine studier der. I feriene besøkte han en rekke vesteuropeiske land, studerte deres kirkelige liv og utvidet sine språkkunnskaper.

Da Karol vendte tilbake til Polen i 1948, hadde mye forandret seg. Landet var blitt en "folkerepublikk", ledet av de russiske "rådgivere", som hadde den reelle makten i landet. Regimet gikk til åpen krig mot Kirken. 400 prester ble fengslet eller sendt til Sibir. Snart steg tallet til 1000. Kristendomsundervisning ble forbudt i skolen, lærerne tvangsomskolert, krusifikser og helgenbilleder fjernet fra klasseværelsene, morgenbønn forbudt. I begynnelsen av sin prestelige karriere holdt Wojtyla seg borte fra all politisk aktivitet. Han ville ofre seg helt og utelukkende for sin prestegjerning. Han ble kapellan i St. Florian menighet i Krakow. Folk fra hele byen, særlig studentene, fylte kirken når han holdt gudstjenesten. Stemmen hans var magnetisk. Han talte varmt og enkelt så alle forstod ham. Så fikk han fri fra alt menighetsarbeid i to år for å studere filosofi og ta lærerskoleeksamen. I 1953 måtte han atter en gang gå i dekning, mens han i all hemmelighet ga forelesninger i moralteologi og sosialetikk ved det forbudte seminaret i Krakow. I 1954 ble han professor i etikk ved det katolske universitetet i Lublin. Han måtte ukentlig pendle mellom Krakow og Lublin.

I 1961 ble Wojtyla utnevnt til biskop. Nyheten kom til ham da han var på padletur på de mauriske sjøer. Han ble ordinert og fikk stilling som hjelpebiskop i Krakow. Under Det annet Vatikankonsil (1962 - 65) var han tilstede ved alle de fire sesjonene og øvde sterk innflytelse på dokumentene som ble utgitt. Hjemme i Polen igjen steg han fort i gradene. Han ble utnevnt til erkebiskop av Krakow. I 1967 ble han utnevnt til kardinal av pave Paul VI. Som erkebiskop og kardinal måtte han nå kaste seg inn i kampen for Kirkens frihet mot kommunistenes forsøk på å kneble den. Så skjedde det som fikk verden til å gispe av forbauselse. Karol Wojtyla besteg det siste trinn på hierarkiets stige. Han ble valgt til pave.

Herold for den menneskelige persons verdighet

Det er skrevet en rekke biografier om Karol Wojtyla, og flere vil komme når historikerne får lagt hans liv og tanker under lupen på noen tiårs avstand. Personlig ser jeg hans storhet i kampen for hvert enkelt menneskes uendelige verdi - fra unnfangelse til død. Vel, dette er jo en maksime de fleste kristne går inn for. Men intensiteten i denne erkjennelsen vil variere i styrke. Noen vil anerkjenne menneskeverdets ukrenkelighet nøkternt med forstanden. Andre vil sette menneskeverdet i høysetet etter å ha opplevd på sjel og kropp at det er blitt tråkket under fot på den mest bestialske måte. Det siste gjaldt Wojtyla. For ham var erkjennelsen av menneskeverdets ukrenkelighet eksistensiell. Med hver fiber av kropp og sjel hadde han en årrekke - med livet i hendene - vært vitne til hvordan mennesket - skapningens krone - ble torturert, likvidert, deportert, trukket gjennom skitten som det usleste dyr. Å gi en beskrivelse av Karol Wojtylas liv, tanker og litterære utgivelser uten grundig kjennskap til all den umenneskelige undertrykkelse han hadde opplevd mesteparten av sitt liv, ville bli en torso. Det var med menneskeforakt og dens katastrofale resultater som bakgrunn han forstod menneskenaturens opphøyde hellighet.

Nazismen

Verst var det under nazismen. Polakkene ble i likhet med jødene betraktet som Untermenschen. Etter Hitlers mening hadde de ikke rett til å eksistere, Deres skjebne var å bli utryddet som utøy. Til nød kunne de brukes som slavearbeidere i Tyskland. Hans Frank fikk som spesialoppgave å plyndre det som var igjen av mat, sørge for slavearbeidskraft for das Reich, og likvidere de dannede klasser. Utryddelsen av polske jøder, intelligentsiaen, adelen og geistligheten fikk navnet "storrengjøring".

Wojtila må, som den filosofisk interesserte og skolerte filosof han var, ha satt seg grundig inn i den nazistiske ideologi. Det dreier seg ikke om en klar utformet lære. Men noen grunntrekk kan nevnes.

Rasisme - særlig i form av antisemittisme - og forherligelse av den ariske og germanske rase
Rasehygiene: Viljen til å oppdrette en herrerase ved eutanasi (Eliminering av "Menschenunwürdiges Leben") og Eugenikk
Totalitarisme: Avvisning av demokrati, politiske partier, fagforeninger, fri presse
Førerprinsippet: Konsentrasjon av all autoritet hos en førerskikkelse
Lebensraumpolitik: særlig Lebensraum i øst

Denne inhumane ideologi forble ikke en tankelek blant universitetenes professorer, som i andre land. Den ble realisert med tysk grundighet og prøyserdisiplin i alle okkuperte land - kanskje verst i Polen.

Wojtyla så det - allerede som student under krigen og stadig tydeligere som prest - som sin oppgave å forhindre at hans landsmenn sank ned i apatiens trelldom, at de ved terror ble de slaver okkupantene ville de skulle bli. Opplysning var hans devise. I den kjemiske fabrikken han jobbet, sang han ut når arbeidsforholdene ble urettferdige, og han stablet et improvisert utdannelsessenter på bena hvor det ble holdt forelesninger. Nazistenes rasistiske teorier om "Das Herrenfolk" ble den negative kilden til hans antitetiske, positive kjærlighet til alle mennesker. Da Guds Sønn steg ned til vår jord ikledde han seg den menneskelige natur, som vi alle har felles. Så Kristus bor i hvert menneske, og som menneskelig person har vi alle samme likeverd, og er skapt til frihet. Som pave kom hans erkjennelse av alle menneskers likeverd til uttrykk i hans over 100 reiser med besøk av 130 land. Han var den første pave som besøkte en jødisk synagoge. I Assisi bad han sammen med en rekke representanter for ikke-kristne religioner. På konsilet kjempet han iherdig for å få utgitt dekretet Om de ikke-kristne religioner og Om religionsfriheten.

Kommunismen og den dialektiske materialisme

Kirkens kamp mot kommunismen var ikke i første rekke av politisk karakter - langt mer av ideologisk natur. Lite kjent i Norge er den dialektiske materialisme, det filosofiske grunnlaget for kommunismen som et sosiopolitisk system. Bak jernteppet var Diamat - som den forkortet ble kalt - pensum på alle skoler. Elevene i folkeskolen fikk en lett innføring. Undervisningen ble grundigere på ungdomsskolen og grundigst på gymnaset. Ingen fikk studere ved universitetene uten å ha avlagt eksamen i Diamat. Den viktigste sannhet i denne filosofien ser ut til å være at Gud ikke har lov til å eksistere. Materien har overtatt Guds plass.

Materien har guddommelige egenskaper som evig, allestedsnærværende, allmektig. Slik blir Diamat en pseudoreligion.

Men Karol Wojtyla må under studiet av Diamat ha opplevd at dette tankesystemet samtidig er en pervertert etterligning av kristendommen, men med motsatt fortegn. Djevelen er som bekjent Guds apekatt.- Som Guds Sønn steg ned fra himmelen og ble menneske, slik stiger materien i dialektiske sprang oppover gjennom vegetative og sensitive stadier til menneskene og de kommunistiske overmennesker, som slår seg sammen i partiet - den kommunistiske kirken - som har sine hellige, rødfargede bøker, som lover kommunismens trofaste tilhengere frelse, vel å merke en dennesidig, jordisk salighet. Wojtyla har med teologisk skarpsinn innsett at et slikt demonisk tankesystem ikke gir plass til enkeltmenneskets uendelige verdi og personlige frihet. Mennesket er som fluen - kun materie. Hvis fluen irriterer oss, slår vi den flat. Hvis enkeltmennesket i frihetens navn hevder "kjetterske" meninger, eller hele folkegrupper motsetter seg kollektiviseringen av jordbruket, blir de likvidert, sendt til konsentrasjonsleire eller til Sibir. Wojtyla må ha mintes Dostojewskis ord i Brødrene Karamasow, der han lar den eldste broren si: "Hvis Gud ikke eksisterer er alt tillatt." Sett mot denne filosofi som bakgrunn ble den katolske kirkes motstand mot den ateistiske kommunismen like mye en åndskamp som en strid om Kirkens frihet.

Andre kilder til erkjennelsen av personverdet

Den som studerer Wojtylas liv, vil ikke nøle med å kalle ham "Herold for den menneskelige persons verdighet." Hvor var så kilden til hans intense overbevisning? For oss som kristne skulle vel spørsmålet være unødvendig. Troen på menneskeverdets ukrenkelighet ligger jo i troen på at hvert menneske er skapt i Guds billede og at Kristus har knyttet seg til hvert menneskeliv.

Mystikeren Wojtyla

Men intensiteten i Wojtylas erkjennelse går langt ut over det vanlige. Hvor hentet han denne intensiteten fra? Jeg vil tro den har sin kilde i hans åndelige liv. Vi leser at han allerede som tenåring drev med kristen meditasjon. Som student ble han en god venn av skredderen Jan Tyranowski, som samlet unge menn rundt seg til åndelige samtaler. Han anbefalte Karol å lese Johannes av Korset. Snart delte han skredderens begeistring for denne spanske dikter og mystiker. Etter prestevigselen fullførte han en avhandling av Johannes av Korset, noe som innbrakte ham en doktorgrad i teologi. - Johannes av Korset skildrer den tornefulle veien fra aktiv meditasjon - gjennom sansenes mørke natt - til den kontemplative (mystiske) bønn, hvor mennesket hviler ut i Gud og lar Den Hellige Ånd overta bønnen - "med dype sukk". Den mystiske bønnen har en rekke trinn. Noen få går inn i sjelens mørke natt - den skal være helt forferdelig - og når frem til unio mystica - den fullstendige fred.- Vi vet at Wojtyla etter prestevigselen følte kall til å bli karmelittermunk som Johannes av Korset. Men hans overordnede mente det var som verdensprest han best kunne tjene Kirken. Wojtyla har aldri brettet ut sitt indre religiøse sjeleliv for offentligheten. Det er da heller ikke vanlig blant katolikker. Personlig er jeg overbevist om at Karol var mystiker. Bare slik finner vi forklaringen på den utrolige utstrålingen fra hans person. Mange fikk oppleve den, ikke minst den yngre generasjon på verdensungdomsdagene. Hvorfor er Wojtylas bønneliv så viktig i vår sammenheng? Fordi mystikeren opplever menneskenaturen på et langt dypere plan enn oss andre. De blir ikke stående ved det lille egoet (navn, personnummer, karakter, temperament, underbevissthet). Under kontemplasjonen dykker de ned til det store egoet, til menneskenaturens svimlende dimensjoner, der Gud bor og Gud oppleves. Her kan vi finne en av årsakene til intensiteten i Wojtylas erkjennelsen av menneskeverdets storhet.

Åndsfrender

Karol var ikke bare fornøyd med den thomistiske antropologi. Han kritiserer St. Thomas og hans tilhengere for at de ikke retter oppmerksomheten mot de viktigste aspekter ved den menneskelige eksistens. De viser oss ikke det virkelige mennesket, som lever, handler, føler ansvar for sine gjerninger, elsker, lider, dør. St. Thomas definerer mennesket kun ontologisk - menneskets væren, uten å befatte seg med det viktigste spørsmålet: hvordan eksisterer det. For Wojtyla var dette et spørsmål om liv og død.

Han vendte seg mot vesteuropeisk filosofi. Hos Max Weber fant han gjenklang for egne tanker om at sosial, økonomisk, historisk forskning aldri bør skje rent deskriptivt. Like viktig er det å forstå mennesket som handler. Han må også ha latt seg fascinere av Webers vakre beskrivelse av kjærligheten. Lignende tanker finner han hos grunnleggerne av personalismen. Den bygger på kristne tanker, men gjelder som agnostisk. Her møtte Wojtyla filosofer som William Stern, Rudolf Eucken, Charles Renouvier og den kristne eksistensialisten Gabriel Marcel. Personalismen tar avstand fra den rene individualisme, liberalisme, kapitalisme, som fremmer de grådiges rikdom og makt og tråkker den fattige under fot. Personalistene tar samtidig avstand fra kommunismen, hvor enkeltmennesket mister sin egenverdi, måles kun etter effektivitet og drukner som middel i den kollektive produksjon. Mellom og samtidig over disse ytterligheter står personalismen. Her er det den menneskelige person som står i historiens midte. Personverdet må ikke tråkkes under fot av politiske systemer. Hver person har et mål i seg selv, som det kan nå frem til ved i frihet å ta de riktige valg. Derfor må mennesket aldri reduseres til et middel for noe annet. Samtidig har mennesket som sosialt vesen også ansvar for sine medmennesker.

Wojtyla lot seg fascinere av personalismen. Han gjorde dens tanker til sine egne. Samtidig fullførte og foredlet han den ved å trekke inn den religiøse dimensjon. Han siterer ofte en setning fra Det annet Vatikankonsils pastorale konstitusjon, Kirken i verden av i dag, som han selv hadde ytet sterke bidrag til: "Menneskets mysterium finner ikke sin sanne belysning annensteds enn i det menneskevordne Ords mysterium." Han var av den mening at bare i Jesus Kristus blir det åpenbart hva som er meningen med vår korte tid på jorden. Slik skaper Wojtyla en personalisme som transcenderer den jordiske dimensjon. Han døper den i kristent tankegods. Det er denne særegne form for personalisme vi gjenfinner i alle hans skrifter. For å nevne de mest kjente:

I Kjærlighet og ansvar, en bok han skrev som filosofiprofessor i Polen, vil han fjerne den siste rest av manikeistisk tankegods som har formørket våre kirkesamfunns syn på ekteskapet. Under forberedelsene til ekteskapet skulle det ikke bare snakkes om forbud og rettigheter, men mer om skjønnhet, kjærlighet, verdier. Det er to personer som forenes i ekteskapet. Som personer skal de ta vare på hverandre i en kjærlighet som utfolder seg i seksualiteten. Men kjærligheten tillater ikke at den ene eller begge gjør den andre til objekt for sitt begjær (noe som lett ble resultatet av den seksuelle revolusjon) . Seksuallivet skulle få utfolde seg i all sin skjønnhet og i fullt ansvar og frihet - samtykkende mellom to personer. Det er nok her - i respekten for personverdet - han er imot kunstig prevensjon, og går inn for famileplanlegning i samsvar med naturmetoden, som etter hvert - i Billingmetoden - skulle gi en sikkerhet på linje med pillen - uten de lange "frikvarter"
I sine pavelige sosialensyklikaer Sollicitudo rei socialis 1987, Centesimus annus 1991 og Laborem exercens 1981 fremholder han at Kirken ikke propaganderer for bestemte styringsformer. Det som teller er at alle politiske autoriteter tar hensyn til den menneskelige persons verdighet. Den må ikke overkjøres. Han anerkjenner varmhjertet menneskerettighetene, men fremholder samtidig at de har sitt utspring i Gud, som har skjenket mennesket dets personverd. Under begrepet "arbeid" forstår han ikke bare virksomhet som tjener til livets opphold, men enhver beskjeftigelse som bidrar til selvrealisering, styrker familielivet og fremmer nasjonal velferd. - Verdien i det menneskelige arbeid ligger ikke primært i dets art eller innkomst, men i den sannhet at arbeidet har den menneskelige person som kilde
I Evangelium vitae1995 refser paven alt som angriper livet og den menneskelige person som mord, folkemord, abort, eutanasi, selvmord, legemlig og sjelelig tortur, umenneskelige levevilkår, tilfeldig fengsling, slaveri, prostitusjon, trafficing med kvinner og barn, sosial urettferdighet - alt som tråkker personverdet under fot

Artikkelens lengde forhindrer videre gjennomgåelse av pavens rundskriv. Jeg overlater til leseren å fortsette jakten på den menneskelige persons verdighet i hans øvrige litteratur.

En fortelling som visstnok er sann: Norges lutherske biskoper ble for noen år siden innbudt til å spise middag med pave Johannes Paul. En av dem spurte under måltidet: "Når hans hellighet innbyr oss til middag, betyr det at han anerkjenner vårt bispeembete?" Paven så ned i tallerkenen, løftet hodet og sa med glimt i øyet: "Når dere tar imot denne innbydelsen, betyr det at dere anerkjenner mitt paveembete?"

Olav Müller sscc