Erkebiskop emeritus av Minsk-Mohilev i Hviterussland (2007-2021)
Født: Tadeusz Kondrusiewicz (pl; by: Тадэвуш Кандрусевіч; offisiell transkripsjon til norsk: Tadevusj Kandrusievitsj) ble født den 3. januar 1946 i Odelsk (by: Адэльск; Adelsk) i distriktet, regionen og bispedømmet Grodno i sovjetrepublikken Hviterussland i Sovjetunionen, like ved etterkrigsgrensen mellom Polen og Hviterussland. Hans bakgrunn var fra den polske minoriteten i landet. På grunn av hans bakgrunn finnes det mange stavemåter av hans navn. De fleste kilder ser ut til å bruke den polske stavemåten, noe som er logisk hvis man legger vekt på hans polske bakgrunn, men han har hviterussisk statsborgerskap, så det ville vært like logisk å bruke den hviterussiske formen, transkribert i henhold til Språkrådets regler. Vi kunne også legge vekt på at hans fødeland var Sovjetunionen og bruke den russiske formen Фаддей (Тадеуш) Кондрусевич (offisiell transkripsjon fra russisk: Faddej (Tadeusj) Kondrusevitsj. Vi har i denne biografien valgt den polske formen.
Tadeusz ble født inn i den fromme familien til Ignati Kondrusiewicz (1906-85) og hans hustru Anna Szusta (1911-99). Han var den eldste av to barn, hans søster var Maria Buro (1949-97). Etter videregående skole begynte han seksten år gammel i 1962 på avdelingen for fysikk og matematikk ved det pedagogiske instituttet (lærerskolen) i Grodno. Men han måtte forlate instituttet etter et år fordi han praktiserte sin katolisisme, noe som var forbudt. I 1964 begynte han på avdelingen for energilære og maskinkonstruksjon på det polytekniske instituttet i Leningrad (nå St. Petersburg), hvor han tok eksamen i 1970 som maskiningeniør. Deretter arbeidet han i Vilnius i Litauen, som da også var en del av Sovjetunionen.
Prest: I 1976 begynte han på det teologiske seminaret i Kaunas i Litauen, og han ble presteviet den 31. mai 1981 for erkebispedømmet Vilnius i Litauen av biskop Liudas Povilonis MIC (1910-90), titularbiskop av Arcavica og hjelpebiskop av Telšiai (-Klaipeda) i Litauen (1969-73), senere koadjutor-apostolisk administrator av de to bispedømmene Kaunas og Vilkaviskis (1973-79) og fra 1979 apostolisk administrator (1979-88). Han ble utnevnt til titularerkebiskop i 1984 og gikk av i 1988.
Etter sin prestevielse tjente Kondrusiewicz som kapellan i en rekke sogn i Litauen. Den 13. februar 1988 ble han utnevnt til sogneprest for sognene Vår Frue av Englene og St. Frans Xavier i Grodno i Hviterussland.
Han ble den 10. mai 1989 utnevnt av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) til apostolisk administrator av Minsk i Hviterussland (1989-91) og titularbiskop av Hippo Diarrhytus. Han ble bispeviet den 20. oktober 1989 i Peterskirken i Roma av pave Johannes Paul II, assistert av kardinalene Edward Idris Cassidy (f. 1924) og Francesco Colasuonno (1925-2003).
Etter Sovjetunionens oppløsning opprettet paven den 13. april 1991 to apostoliske administraturer i Den russiske føderasjonen, et for Europeisk Russland og et for Sibir. Biskop Kondrusiewicz ble utnevnt til erkebiskop og til apostolisk administrator for Europeisk Russland for latinerne, med sete i Moskva, mens den tyske jesuitten Joseph Werth SJ (f. 1952) ble utnevnt til apostolisk administrator for Sibir. I 1999 ble det apostoliske administraturet Europeisk Russland delt i to, Det nordlige europeisk Russland og Det sørlige europeisk Russland, det siste med sete i Saratov. Erkebiskop Kondrusiewicz ble værende i Moskva.
Den 11. februar 2002 ble de fire apostoliske administraturene i Russland erstattet av ordinære bispedømmer forent i en kirkelig provins. Det apostoliske administraturet i Moskva ble til erkebispedømmet «Guds Mor i Moskva», og Kondrusiewicz ble samme dag det nyopprettede bispedømmets første metropolitterkebiskop. Opprettelsen av fullverdige bispedømmer førte til sterke protester fra Den russisk-ortodokse kirke, som betraktet dette som ren proselyttisme, et syn som ble delt av myndighetene.
Senere beklaget Kondrusiewicz myndighetenes manglende vilje til kontakt med Den katolske kirke. I løpet av sine år i Russland fikk han ikke en eneste gang anledning til et møte med presidenten. Det var også svært vanskelig for ham å få treffe guvernører eller borgermestere, slik at det i praksis ikke fantes noen kontakt med regjeringen. Også konflikten mellom den katolske og den russisk-ortodokse kirke forble uløst. Erkebiskopen advarte myndighetene inntrengende mot å blande seg inn i denne uenigheten.
Den katolske kirke i Russland ble anklaget for å være en «fare for den nasjonale sikkerhet». Det skal ha eksistert en rapport laget av regjeringsmedarbeidere og religionseksperter som anbefalte at sikkerhetskreftene måtte overvåke Den katolske kirke «og andre utenlandske trossamfunn». Ifølge rapporten var Den katolske kirke spesielt farlig, på andre plass kom protestantene fulgt av Jehovas Vitner, scientologene og satanistene (!). Rapporten tilrådet innenriks- og justisdepartementene å opprette nye organer for å overvåke disse gruppene.
Erkebiskopen måtte praktisk talt begynne på null i gjenoppbyggingen av de kirkelige strukturene i Russland, for i kommunisttiden fantes det bare én åpen katolsk kirke i Moskva, Saint-Louis-de-France. Han begynte med to eller tre prester, mens det ved hans avgang var 130 geistlige i bispedømmet. Han gjenoppbygde katedralen og grunnla et Ordinariat og et teologisk institutt i tillegg til et seminar.
Mellom 1999 og 2005 tjente erkebiskop Kondrusiewicz i to treårsperioder som formann for den russiske bispekonferansen før han ble etterfulgt av biskop Joseph Werth. Fra 1994 til 1999 var han medlem av Kongregasjonen for Østkirkene i Vatikanet, og i 1996 ble han medlem av Det pavelige rådet for pastoral omsorg for helsearbeidere.
Etter seksten år i Moskva gikk han den 21. september 2007 av som erkebiskop av «Guds Mor i Moskva», og samtidig ble han utnevnt av pave Benedikt XVI (2005-13) til ny erkebiskop av Minsk-Mohilev i Hviterussland (2007-21). I Moskva ble han etterfulgt av den italienske p. Paolo Pezzi, som til da hadde vært rektor for presteseminaret i St. Petersburg og medlem av bevegelsen Comunione e Liberazione («Fellesskap og frigjøring») (CL).
I Minsk etterfulgte han kardinal Kazimierz Świątek (1914-2011), en av de overlevende fra de sovjetiske fangeleirene i Sibir. Han var den 13. april 1991 utnevnt av pave Johannes Paul II til erkebiskop, og etter nesten femti år hadde Hviterussland igjen en katolsk biskop. Han ble konsekrert med stor pomp og prakt den 21. mai 1991 av ingen andre enn Tadeusz Kondrusiewicz, som da var apostolisk administrator av europeisk Russland. Swiatek var da 76 år gammel og dermed en av de eldste nykonsekrerte biskopene i Kirken. Han gikk av som erkebiskop av Minsk-Mohilev den 15. juni 2006, 91 år gammel, og hjelpebiskop Antoni Dziemianko av Minsk-Mohilev fungerte deretter som apostolisk administrator «sede vacante» inntil Kondrusiewicz overtok.
Som biskop grunnla Kondrusiewicz Det høyere teologiske seminaret i Grodno og gjenåpnet rundt hundre kirker som var blitt stengt under den kommunistiske forfølgelsen. Under messen den 1. november 2017 kalte han Oktoberrevolusjonen i Russland i 1917 for en «eksistensiell katastrofe» som førte med seg enorme lidelser i Hviterussland. Han bemerket at landet fortsatt feirer revolusjonsdatoen som en offentlig helligdag, mens katolikkene i befolkningen ikke hadde offisielle fridager på for eksempel Allehelgensdag.
Den 9. august 2020 ble det avholdt presidentvalg i Hviterussland, og samme dag erklærte valgfunksjonærene at «Europas siste diktator», Aleksander Lukasjenko (by: Аляксандр Лукашэнка; offisiell transkripsjon til norsk: Aljaksandr Lukasjenka), som har vært president av Hviterussland siden den stillingen ble opprettet i 1994, hadde vunnet valget med 80 % av stemmene, mens opposisjonens kandidat Svjatlana Tsikhanowskaja (by: Святлана Ціханоўская) hadde fått 10 % av stemmene. Opposisjonen hevder at hun i virkeligheten hadde fått minst 60 % av stemmene. Protestdemonstrasjonene begynte allerede samme dag. Tusenvis av de som protesterte mot valgresultatet, ble fengslet, inkludert en rekke prester. Erkebiskop Kondrusiewicz sa til en reporter at det var grunn til å tro at valget var fikset. Den 20. august ba han utenfor et fengsel hvor demonstranter satt fengslet, og den 21. august møtte han innenriksministeren for å levere en protest mot regjeringens svar på protestene.
Senere i august besøkte Kondrusiewicz Polen, men da han den 31. august skulle krysse grensen inn i Hviterussland, ble han nektet adgang til landet av hviterussiske grensevakter. Hans hviterussiske pass hadde blitt erklært ugyldig. President Lukasjenko antydet at Kondrusiewicz kunne være borger av mer enn ett land – en påstand erkebiskopen avviste. Uansett slapp han ikke inn i landet. USA, Storbritannia og EU anerkjente deretter ikke Lukasjenko som hviterussisk president, mens Canada, Storbritannia og EU la sanksjoner på fremstående hviterussiske maktpersoner. Lukasjenko fikk da i desember et lån på 1,5 milliarder US dollar fra den russiske presidenten Vladimir Putin, som fordømte «eksternt press» på Hviterussland. Forholdet mellom Den hellige stol og Hviterussland hadde lenge vært spent på grunn av påstander om at Kirken i landet blir brukt til å utøve utenlandsk innflytelse.
Erkebiskop Claudio Gugerotti, apostolisk nuntius til Storbritannia, opptrådte som spesialutsending fra pave Frans til Lukasjenko, og den 17. desember overleverte han et brev med en anmodning som gjaldt erkebiskop Kondrusiewicz. Hviterussiske myndigheter tillot etter dette at han fikk komme tilbake til landet for å feire jul etter anmodning fra pave Frans, ifølge nuntiaturet i Hviterussland. Han slapp inn i landet igjen den 24. desember. Da han kom inn i landet etter fire måneders eksil, knelte han, ba og kysset bakken.
Den 3. januar 2021, på erkebiskop Tadeusz Kondrusiewicz’ 75-årsdag, offentliggjorde Vatikanet at pave Frans hadde innvilget erkebiskopens avskjedssøknad av aldersgrunner, som ifølge kirkeretten må innleveres til paven når man fyller 75 år. Vatikanet utnevnte ikke hans etterfølger som erkebiskop av Minsk-Mohilev, men utnevnte den 75-årige biskop Kazimierz Wielikosielec, hjelpebiskop i Pinsk, til apostolisk administrator av erkebispedømmet.
Erkebiskop Tadeusz Kondrusiewicz har av mange blitt sett på som moderat konservativ og fiendtlig innstilt til den tradisjonalistiske bevegelsen og restaureringen av den tridentinske messen. Samtidig tillater han heller ikke mange av de liberale teologiske og liturgiske utskeielser i sitt bispedømme (Wikipedia).
Kilder: en.wikipedia.org, catholic-hierarchy.org, catholicherald.co.uk – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 22. september 2007 – Oppdatert: 8. januar 2021