| Den salige Stefan Nehmé (1889-1938) |
Den hellige Stefan (Estfan, Estephan) ble født som Josef Nehmé (Yusuf, Youssef) den 8. mars 1889 i Lehfed i Jabal Lubnan i distriktet Jbeil/Jbayl (Byblos) i Libanon. Han var den yngste av syv barn av Estephan Bou Haykal Nehmé og Christina Badawi Hanna Khaled. Han ble døpt den 15. mars i kirken Vår Frue i Lehfed av p. Gerges Fadel.
Tre gutter og to jenter vokste opp i en varm familieatmosfære med Josef som den yngste. Han ble skjemt bort av alle, og han brakte glede og var familiens engel. Han pleide å løpe bort fra bråk og foretrakk ensomhet og stillhet. Når han ønsket å be, dro han til et fredelig sted hvor han kunne meditere og lytte til Gud. Det ble sagt at en dag da Josef var ute på markene og passet på dyrene fra sin fars gård, så han en liten grevling som smatt inn i en underjordisk hule. Da han la merke til at det var spor etter vann der, begynte han å grave og så vann springe frem inne i hulen inntil det ble til en kilde som flommet frem. Denne kilden er i dag kjent som «grevlingkilden».
Josef lærte grunnleggende lesing og skriving samt prinsippene for den kristne lære sammen med de andre barna i landsbyen under trærne nær kirken St. Estephan. Helt fra barndommen elsket han Gud og den hellige Jomfru Maria. Han var ikke spesielt sosial og var ikke interessert i fester, selv ikke i familien. I stedet foretrakk han å være hjemme og be sent om kvelden. Han gikk på skolen Vår Frue av Nåden, som ble drevet av den libanesiske maronitterordenen (Ordo Libanensis Maronitarum – OLM).
Josef mistet sin far da han var fjorten år gammel. To år senere, i 1905, forlot den sekstenårige gutten barndomshjemmet og dro til klosteret Ss. Kyprian og Justina i Kfifan, hvor han sluttet seg til maronitterordenens novisiat. Åtte dager senere bar han novisenes sutan og tok ordensnavnet Stefan (Estephanos) etter hjemlandsbyens skytshelgen. Den 23. august 1907 avla han sine monastiske løfter til klosterets superior, p. Youassaf Saker fra Kfoun.
Deretter tilbrakte broder Stefan 31 år som munk i ulike klostre. Fra 1908 til 1910 var han i klosteret Vår Frue i Mayfouk, fra 1910 til 1913 i klosteret St. Antonios i Houb, fra 1913 til 1922 var han for andre gang i klosteret Vår Frue i Mayfouk og fra 1922 til 1924 var han for andre gang i klosteret St. Antonios i Houb. Der avla han sine høytidelige løfter den 13. april 1924 til p. Youssef Mattar fra Lehfed. Fra 1924 til 1928 var han i klosteret St. Challita i Kettara, og fra 1928 til 1938 var han i klosteret Notre Dame des Secours i Jbeil. Sine siste seks måneder tilbrakte han i klosteret Ss. Kyprian og Justina i Kfifan. Han bodde også i klosteret St. Maron i Annaya.
Helt fra broder Stefan gikk i kloster, var han en «arbeidermunk». Han arbeidet på markene og i klosterhagen, og i Mayfouk lærte han også snekkerfaget. Han var robust og sterk, men var mest kjent for sin evne til å formidle evangeliet til sine brødre. Han levde et intenst bønneliv, trofast mot ordenens konstitusjoner og spiritualitet. Hans sjenerøse ånd, kloke dømmekraft og innlevelse i andres vanskeligheter vant ham sine medarbeideres respekt og kjærlighet. Han var også kjent for sin konstante bevissthet om Guds tilstedeværelse i sitt liv.
Broder Stefan hadde markert grensene da klosteret i Mayfouk hadde kjøpt sitt land, og han ble kalt tilbake for å markere grensesteinene etter en lang konflikt. Da han hadde løst problemene gjennom sin tydelighet, sin dyktighet og sine gode intensjoner, dro han tilbake til klosteret Ss. Kyprian og Justina i Kfifan i Batroun i Ash Shamal, hvor han hadde trådt inn i 1905 og hvor han hadde bodd i seks måneder siden tidlig i 1938. Han var da ekstremt utslitt og syk.
Om kvelden tirsdag den 30. august 1938 satt han sammen med de andre munkene da broder Charbel Nehmeh skulle gå og legge seg og spurte Stefan om han ville ha fylt sin vannkrukke. Han svarte: «Gjør som du vil». Da broder Charbel gikk til Stefans rom sammen med broder Antonios Ramy for å bringe ham vannet, fant de at broder Stefan var død, 49 år gammel. Det skjedde klokken syv om kvelden.
Broder Stefan ble gravlagt i munkenes grav i klosteret i Kfifan. Den 10. mars 1951, da munkene gravla avdøde p. Youssef Souraty som tilbrakte sine siste dager i klosteret, fant de at broder Stefans lik ikke hadde gått i forråtnelse. Han ble da flyttet til en ny grav hvor han fortsatt ligger og hvor besøkende søker hans forbønn eller ber om helbredelse.
Hans ry spredte seg fort, og mennesker strømmet til hans grav fra alle hjørner av Libanon. Maronitterordenen sendte en rapport til Den hellige stol i Roma om alle hans dyder og ba om at hans heroiske dyder måtte anerkjennes av Kirken. Hans grav ble forseglet med rød voks og det ble lagt ned forbud mot å røre hans legeme.
Den 17. desember 2007 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Benedikt XVI og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Deretter studerte Vatikanets medisinere og teologer helbredelsen av sr. Marina Nehmeh, hans brors datter, fra osteosarcoma (beinkreft). Den 27. mars 2010 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente denne helbredelsen som et mirakel på hans forbønn.
Nøyaktig tre måneder senere ble han saligkåret søndag den 27. juni 2010 på plassen foran klosteret Ss. Kyprian og Justina i Kfifan. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle erkebiskop Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Hans minnedag er 27. dødsdagen 30. august.