Den hellige Veronika Giuliani (1660-1727)

Den hellige Veronika ble født som Ursula Giuliani (it: Orsola) den 27. desember 1660 i landsbyen Mercatello sul Metauro ved Rimini i grevskapet og bispedømmet Urbino i Italia. Hun var syvende datter av Francesco Giuliani og Benedetta Mancini, som begge kom fra adelige og velstående familier. Da hun var atten måneder gammel, sa hun sine første ord for å formane en kjøpmann som prøvde å snyte på målet da han solgte olje: «Vær rettferdig, Gud ser deg!» Moren ga sine barn en dypt religiøs oppdragelse, men hun døde da Ursula var bare fire år gammel. Den døende moren betrodde hvert av de fem barna til et av Kristi fem sår, og Ursula fikk såret i siden.

Senere fikk Ursulas far et offentlig embete i Piacenza, og Ursula var spesielt fornøyd med den økende velstanden og verdigheten som dette skaffet henne og familien. Da hun ble eldre, anklaget hun seg selv for sin stolthet over familien og det behagelige livet den hadde tillatt henne. Men Ursula viste seg tidlig som et usedvanlig fromt barn, og som 6-åring ga hun maten og klærne sine til de fattige. Fra 11-årsalderen utviklet hun en hengivenhet for Kristi lidelse, stimulert av morens handling på dødsleiet.

Da faren Francesco planla å finne en passende ektemann til henne, irriterte hun ham ved sitt ønske om å bli nonne etter å ha hatt en visjon av Jomfru Maria, for tre av hans døtre hadde allerede blitt nonner. Hun irriterte også andre med sin tilsynelatende religiøse arroganse når hun ventet at alle skulle dele hennes tilnærming til det åndelige liv. En dag hadde hun en visjon der hun syntes å se sitt eget hjerte, som var laget av stål. Deretter ble hun en mildere kvinne, men uten et øyeblikk å svekke sin besluttsomhet i å vie seg til Kristus.

Til slutt måtte faren gi seg, og i 1677 trådte den 16-årige Ursula inn hos Klarissenes kapusinergren (Ordo Sanctae Clarae Capucinae – OSCCap) i Città di Castello nord for Perugia i Umbria på grensen til Marche di Ancona. Hun tok ordensnavnet Veronika (it: Veronica). Hennes novisiat var vanskelig, og hun måtte kjempe med sine egne åndelige prøvelser og fristelser til å vende tilbake til verden, men også sine overordnedes grovhet. De mente at hun var ambisiøs og hadde forståelig nok reagert mot biskopen som i hennes ikledning hadde omtalt henne som en fremtidig helgen.

Etter sin løfteavleggelse erfarte Veronika en mystisk forening med Kristus i hans lidelse. Hun opplevde en visjon av ham mens han bar korset, og på denne tiden begynte hun å føle smerte over hjertet. I 1681 viste et blødende avtrykk som av en tornekrone seg på hennes hode. I 1693 opplevde hun en visjon hvor hun så en hemmelighetsfull kalk som hun skulle tømme. Fra denne dagen visste hun at Gud hadde utsett henne til noe usedvanlig.

I 1688 overtok Veronika embetet som novisemester, et embete hun skulle ha i 30 år, også mens hun senere var abbedisse. Påskedag 1694 opplevde hun i en visjon et mystisk ekteskap med Kristus. Juledag 1696 fikk hun en ny visjon hvor det virket som om Kristus gjennomboret hennes hjerte med en pil, og dette såret blødde ofte. Langfredag den 5. april 1697 fikk hun Den korsfestedes sårmerker på hender og føtter og i siden under en langvarig ekstase, og disse sårmerkene (stigmata) bar hun resten av livet. Ved alle disse opplevelsene måtte hun tåle ulidelige smerter. Kristus hadde lovt henne at merkene bare skulle være synlige i tre år, og etter 1700 var det bare såret i siden som blødde.

Etter et mislykket forsøk på å holde stigmaene skjult for sine medsøstre begynte en fryktelig tid med lidelser for Veronika. De overordnede i klosteret beordret henne til å gjennomgå medisinsk behandling, og da den ikke hadde noen effekt, rapporterte de saken til biskopen, som på sin side rapporterte den til Inkvisisjonen (Officium Sanctum) i Roma. Deretter foretok han en grundig undersøkelse av sårene, fikk dem forbundet og beordret Veronika til å bære hansker forseglet med hans personlige segl slik at ingenting kunne gjøres for å påvirke dem. Han forbød henne også å motta kommunionen, hun ble fratatt embetet som novisemester og i klosteret hadde hun ikke lenger stemmerett. Hun fikk ikke omgås de andre nonnene, men fikk heller ikke være alene, så hun ble hele tiden voktet og fulgt av en legsøster. Hennes medsøstre fikk det råd å behandle henne som en bedrager. Den eneste som visste, var hennes skriftefar, men han var bundet av skriftemålets hemmelighet.

I et brev til Inkvisisjonen fortalte biskopen en gang at Veronika bar all mishandling med dyp ydmykhet, i ubeskrivelig ro og munterhet og ba stadig om nye ydmykelser. Til tross for sine nesten kontinuerlige overnaturlige visjoner var hun på ingen måte en visjonær, men en svært praktisk og nøktern nonne. Da de fysiske fenomenene fortsatte til tross for alle tiltakene, sendte biskopen et positivt brev til Officium Sanctum. Først etter mange år ble stigmaene offisielt anerkjent som ekte, og Veronika fikk etter hvert tillatelse til å gjenoppta et normalt kommunitetsliv, men hun fikk ikke tilbake sine fulle rettigheter som søster før i 1716. Men i 1717 ble hun til og med valgt til abbedisse i sitt kloster, et embete hun ble gjenvalgt til hvert tredje år og hadde i sine 11 siste år. Hun forbedret det åndelige liv i kommuniteten, men la også inn vann og utvidet bygningene. Hun er sammenlignet med den hellige Teresa av Ávila i kombinasjonen av det mystiske med en dyp sunn fornuft og administrative evner.

På sin skriftefars ordre etterlot hun seg en åndelig dagbok i ti bind. Den ble omhyggelig undersøkt i hennes helligkåringsprosess og senere publisert. Blant andre ting hevdet hun at instrumentene til Kristi lidelse var avbildet på hennes hjerte. Etter hennes død sa troverdige vitner at de så små gjenstander i hennes venstre hjertekammer som stemte overens med en tegning hun hadde laget. Levitasjoner, stigmata som sluttet å blø på kommando og andre fenomener var svært godt bevitnet, og dette gjør hennes sak enestående blant historiene om mystisismens fenomener. Det viser hvordan langvarig og intens betraktning av Kristi lidelse kan ha ekstraordinær effekt. Hun var en av de mest ekstraordinære mystikere på 1700-tallet.

Etter et liv fullt av høydepunkter og bølgedaler fikk Veronika et slag den 9. juli 1727 og døde i klosteret i Città di Castello. Før hun døde tegnet hun et bilde som viste at symbolene for Kristi lidelse var synlige på hennes hjerte. En undersøkelse etterpå i nærvær av en biskop og mange vitner, viste at det på hjertet var mange figurer som korresponderte med tegningen. Hennes legeme var uråtnet i mange år, inntil det ble ødelagt en gang Tiberen gikk over sine bredder.

Etter en omfattende saligkåringsprosess – dokumentasjonen besto av 22.000 håndskrevne sider i tillegg til 500 brev som ble undersøkt – ble hun saligkåret den 17. juni 1804 (dokumentet (Breve) var datert den 8. juni) av pave Pius VII (1800-23) og helligkåret den 26. mai 1839 av pave Gregor XVI (1831-46). Hennes minnedag er 9. juli og hennes navn står i Martyrologium Romanum.

Veronikas relikvier ligger nå påkledd i en glasskiste under hovedalteret med hodeskallen dekket av en voksmaske. Hjertet oppbevares i et eget relikvar og er godt bevart, selv om figurene på det har blitt mindre tydelige den siste tiden. Hun fremstilles som kapusinernonne med stigmata og en tornekrone. Ofte bærer hun også redskapene for Kristi lidelse i hjertet. Det har vært foreslått at hun skal erklæres som kirkelærer på grunn av hennes rike innsikt og verdien av hennes skrifter. I Santiago de Chile finner man moderhuset til Veronikasøstrene, som har tatt sitt navn etter henne.