| Den hellige Ubald Baldassini av Gubbio (~1100-1160) |
Den hellige Ubald Baldassini [Ballasini] (it: Ubaldo; lat: Ubaldus) ble født rundt 1100 (1080?) i Gubbio i Umbria i Italia. Han kom fra en adelig germansk familie og ble foreldreløs i ung alder. Han ble oppdratt av sin onkel, som var kannik ved kirken San Mariano i hjembyen Gubbio. Denne byen skulle gjøres berømt mange år senere av den hellige Frans av Assisi, som temmet en ulv der på et av sine hyppige besøk. Ubald studerte i Gubbio og i Fano og ble selv presteviet.
Den nye biskopen av Gubbio var Giovanni di Lodi, abbed av Fonte Avellana, en kommunitet dypt preget av den hellige Peter Damians ånd og hans oppfordring til det opprinnelige apostoliske liv. Biskopen ønsket å implementere denne oppfordringen, og han valgte den nidkjære unge Ubald til dekanus for kapitlet ved katedralen i Gubbio.
Ubald reiste til Ravenna for å lære regelen til de regulerte kannikene i Santa Maria in Portu, som var gitt av Peter degli Onesti. Deretter vendte han tilbake til Gubbio for å reformere kapittelet i henhold til denne regelen. Det var ikke noen lett oppgave, men han vant frem til slutt ved hjelp av mot og fasthet.
Etter denne kampen ønsket Ubald selv å leve som eneboer, men han ble overtalt til å vende tilbake til byen av Peter av Rimini. I 1126 ble han utnevnt til biskop av Perugia, men han avslo bispesetet. I 1128 ble katedralen reparert etter en brann, og imens ledet Ubald en delegasjon til Roma for å be pave Honorius II (1124-30) om en etterfølger til biskopen av Gubbio, som nettopp var død. Imidlertid måtte han selv akseptere embetet som biskop av sin hjemby. Han var et mønster på apostolisk hyrdekjærlighet, berømt for sin tålmodighet og overbærenhet. Men han kombinerte også disse egenskapene med mot, og ved en anledning trosset han keiser Fredrik I Barbarossa (1155-90) i forsvar for byen.
Hans mildhet og tålmodighet var spesielt fremtredende karaktertrekk hos Ubald. Ved en anledning gjorde han formannen som overvåket reparasjonen av bymuren, oppmerksom på at kirkens vinstokker ble ødelagt i prosessen. Formannen kjente ikke igjen biskopen og kastet ham i en masse av flytende mørtel. Uten å klage vendte Ubald tilbake til sitt hus. Da formannen ble brakt for retten av de indignerte borgerne som hadde sett hva som skjedde, møtte Ubald opp i retten, ba om et fredskyss fra formannen og anmodet straks om at saken måtte avvises.
Etter å ha feiret messen for din flokk på påskedag 1160, vendte Ubald tilbake til sykesengen, hvor han døde på pinsedag den 16. mai 1160 i Gubbio. Så mange mirakler hendte med menneskene som flokket seg til begravelsen at Ubald ble helligkåret allerede i 1192 av pave Celestin III (1191-98). Hans minnedag er dødsdagen 16. mai og hans navn står i Martyrologium Romanum. Ved kalenderrevisjonen i 1969 ble hans minnedag strøket i den romerske generalkalenderen og henvist til lokale og spesielle kalendere.
To år etter helligkåringen ble Ubalds grav åpnet for første gang. Samme år ble hans legeme flyttet til Monte Ingino, på toppen av åsen over byen, hvor det ble skrinlagt i et lite kapell. I 1508 ble det etter ønske fra hertugen av Urbino bygd en praktfull kirke der, som fortsatt er et valfartsmål. Det har vært mange offisielle undersøkelser av Ubalds legeme gjennom århundrene. Den siste fant sted i 1960 i anledning 800-årsjubileet for hans død. Legene og deres assistenter fant at legemet var blitt temmelig mumifisert og hadde brunt, tørt skinn som minnet om lær. Alle neglene var på plass på de velbevarte hendene. De eneste delene som var angrepet var overleppen og nesetippen, som begge manglet.
Ubalds grav er fortsatt et valfartsmål. Hans legeme er alltid utstilt under hovedalteret, hvor det ofte besøkes av folket, som fortsatt nærer en øm hengivenhet til sin helgen. Han anropes mot djevlebesettelse. I Umbria er hans navn fortsatt et fast uttrykk for mot og godhet. Hans biografi ble skrevet av hans umiddelbare etterfølger, den salige Theobald.