Den hellige Tøger (Thøger, Theodgar, Dietger) ble født like før år 1000 i Thüringen i Tyskland. Han tilhørte en adelig slekt, men forlot tidlig sin familie for å studere teologi i England. Ellers vet vi ikke noe om ham, bortsett fra at han var flittig og gjorde stor fremgang i studiene. Han dro som misjonær til Norge og ble presteviet der. På grunn av hans «fromme levnet og kristelige vandel» tok kong Olav den Hellige (1015-30) ham til seg som kapellan.
Men oppholdet i Norge ble kort. Tøger er ikke nevnt i kong Olavs saga, men etter kongens martyrdød ved Stiklestad den 29. juli 1030 dro han til Danmark som misjonær. I Vestervig i Thy, hvor det ikke var noen kirke, bygde han selv en liten kirke av ris og kvister. Den lå på det stedet hvor man ennå kan se ruinene av en romansk steinkirke litt nordvest for den nåværende sognekirken. Fra sitt lille kapell forkynte han for dem som bodde omkring, «for at vande de vantros Hjerter med himmelske Vandstrømme». Det heter at «folket så hans hellighed og ydede ham i tilstrækkeligt mål de timelige ting», og han sørget for dem, både åndelig og materielt.
Tøger døde der i hellighets ry en 24. juni rundt år 1065 og ble gravlagt i den kirken han hadde bygd. Hans etterfølger i embetet, Ulrik, så en natt et himmelsk lys over hans grav, og dette fortalte han til menigheten dagen etter. De ble enige om å og sendte et bud til pave Alexander II (1061-73), som i følge noen kilder sendte et skriv hvor han ga tillatelse til at Tøgers relikvier ble skrinlagt og at han ble æret som helgen, men dette er i høy grad usikkert. Det var alminnelig glede i menigheten, og de fastsatte en dag da den høytidelige skrinleggingen skulle finne sted.
Ved en slik anledning krevdes biskopens nærvær, og det ble sendt bud til biskop Alfrik av Børglum. Men biskopen, som ellers var kjent som en from og god mann, nektet å medvirke til anerkjennelsen av en ny helgen, og han ble støttet av kong Sven Estridsøn (1047-76). Men Thyboerne brydde seg ikke noe om biskopens avslag, så skrinleggelsen ble foretatt av Ulrik selv den 30. oktober 1067 og skrinet satt på alteret i sognekirken i Vestervig, som i middelalderen var viet til Vår Frue og Tøger. På den tiden var pavelig helligkåring ennå ikke blitt alminnelig.
Kongen befalte da biskopen å reise til Vestervig for å avsette presten og brenne Tøgers knokler, med mindre Gud viste et tegn ved å la dem forbli uskadet. Dette kalles «ildprøven». Biskopen lot tenne et bål i kirken og tok en av helgenens knokler og kastet på bålet. Men underet skjedde, knokkelen sprang ut av bålet og tilbake på alteret. For sikkerhets skyld foretok biskopen enda en prøve, men det samme skjedde. Da bekjente biskopen sin urett i å ikke vise ærbødighet både for den hellige Tøger og kirkens prest. Senere fortalte biskopen kongen resultatet av sin undersøkelse, og kongen gledet seg over den fromme mannens opphøyelse. Siden henvendte han seg til Tøger i sine bønner og minnet andre på å gjøre det samme. Det finnes beretninger om mirakler ved Tøgers grav.
På den gamle kirkegården vest for Vestervig kirke kan man se St. Tøgers kilde. Dit valfartet folk fra fjern og nær, for man sa at den hadde helbredende krefter. Den sprang frem da Tøger etter enda et forsøk på å omvende hedningene til kristendommen la seg trett ned på jorden og sov. Da ble man klar over at han var en hellig mann, og de lot seg alle omvende og døpe. Kilden er nå tørr, men brukes i dag som ønskebrønn.
Omkring 1100 ble det ved kilden bygd en steinkirke viet til Tøger på stedet hvor hans enkle kapell hadde stått. St. Tøgers kirke lå 200 meter fra Vestervig klosterkirke og fungerte som sognekirke. Den ble revet i 1547, og den siste prosten, Svend Mogensen, tok seg så nær av dette at han døde. Omkring 1110 ble det oppført et augustinerkloster ved St. Tøgers kirke. I perioden 1100-1200 ble det bygd en romansk klosterkirke. Den 30. oktober 1117 ble Tøgers relikvier overført til den store klosterkirken i Vestervig, som ble stiftskirke for Vendsyssels første biskop. Etter reformasjonen ble klosteret solgt som herregård og senere revet.
I 1134 ble bispesetet flyttet til premonstratenserklosteret i Børglum, men Tøger ble vernehelgen for hele stiftet. Fra å være en nordjysk lokalhelgen ble Tøger i løpet av middelalderen æret i hele landet, «selv ovre i det fjerntliggende Skåne», og han står fortsatt oppført i den danske katolske kalenderen. Det er utenkelig at paven ga den tillatelsen til helligkåring legenden forteller om, for da ville ikke biskop og konge motsatt seg skrinleggingen, og paven ville heller ikke ha godkjent helligkåring uten å be biskopen om å undersøke saken først. Men en gang senere, trolig på begynnelsen av 1100-tallet, må paven ha godkjent kulten, for Tøger var offisielt anerkjent som helgen i den danske Kirken og hans minnedag ble feiret i alle de danske bispekirkene.
Utover legenden og mirakelsamlingen har man bevart fragmenter av liturgiske tekster beregnet til lesing på Tøgers festdag. I en av antifonene med tekst fra 1. Mosebok (23,4) heter det at han som Abraham var «en gjest og en fremmed», peregrinus et advena. «Fra Slægt til Slægt har Herren øvet Barmhjertighed, han som førte Abraham ud fra Ur i Kaldæernes Land, og som fra Jordens yderste Grænser hidkaldte den hellige Theodgarus, for at han i dette vort Land skulde være en fremmed og Udlænding, men i hint himmelske Fædreland de helliges Medborger og Guds Husfælle, hvor han, givet os af Gud til Beskytter, evig og altid skal gaa i Forbøn for den herværende hellige Menighed og for samtlige troende.»
Peregrinus kalte man i middelalderen helgener som Tøger, en mann som vandrer viden om og lever som en fremmed, fjernt fra sitt eget land. Ordet «peregrinus» går igjen i de europeiske språk i litt forskjellig form: Spansk «peregrino», italiensk «pellegrino», fransk «pèlerin», tysk «Pilger», dansk og engelsk «pilgrim», norsk «pilegrim».
Blant Skives kirkes kalkmalerier fra 1422 ses den hellige Tøger med en kirkemodell som attributt. Hans minnedag var ikke dødsdagen 24. juni, som var opptatt av den hellige Johannes Døperen (St. Hans), men translasjonsdagen (skrinleggingen) 30. oktober.