Den salige Teofil Matulionis (lat: Teofilius) ble født den 4. juli 1873 på gården Kudoriškiai i sognet Alanta i guvernementet Vilna i det sørlige Litauen, som da var en del av det russiske tsarimperiet. Andre kilder opererer med 22. juni 1873 som fødselsdag (det handler trolig om forskjellen på den gregorianske og den julianske kalenderen). Hans far het Georg Matulionis (lt: Jurgis), og han giftet seg som 36-åring den 1. februar 1870 med den nitten år gamle Anna Juočepytę (lt: Onos), deretter Juočepytė-Matulionienė. Jurgis og Onos Matulionis hadde tre sønner: Johannes (lt: Jonas) (1871-1920), Teofil (1873-1962) og Josef (lt: Juozapas) (1875-1955). Da den unge moren fødte sitt fjerde barn den 9. mai 1877, døde både hun og barnet. Teofil var da fire år gammel.
Jurgis satt igjen som enkemann med tre unge gutter, så han giftet seg på nytt i 1877 eller tidlig i 1878 med Onas Savickaitė. Med sin andre hustru fikk han syv barn: Grasilda senere Šeduikienė (1878-1970), Frans (lt: Pranas), Georg (lt: Jurgis) (1885-1952), Kasimir (lt: Kazimieras) (f. 1886/87), Antonius (lt: Antanas) (f. 1888, død som barn), Elisabeth (lt: Elžbieta) (f. 1896) og Hieronymus (lt: Jeronimas) (f. 1897). Jurgis senior døde i 1911. Sønnen Teofil var da i St Petersburg og kunne ikke delta i begravelsen. Kasimir tok navnet Antonius etter sin avdøde lillebror da han begynte på gymnaset i Riga.
Under Første verdenskrig ble Vilna okkupert av Tyskland fra 1915 til 1918. I 1919 ble Vilnius proklamert som hovedstad i den kortlivede sovjetrepublikken Litauen og Hviterussland. Den ble beseiret den 1. januar 1919 av polske forsvarsstyrker. Byen ble deretter erobret av bolsjevikene som kom inn fra øst. Den 19. april 1919 ble byen igjen erobret av den polske hæren som en følge av Den polsk-sovjetiske krig, men den 14. juli gikk den igjen tapt til russiske styrker. Like etter det russiske nederlaget i Slaget ved Warszawa i 1920, overleverte Den røde hær byen over til den nye staten Litauen på sin vei østover. Men den 9. oktober 1920 erobret den litauisk-hviterussiske divisjonen i den polske hæren byen etter et arrangert mytteri. Byen og dens omland ble proklamert som staten Midt-Litauen, og den 20. februar 1922 vedtok dens parlament en gjenforeningserklæring og byen ble innlemmet i Polen som hovedstad i Wilno fylke. Etter Andre verdenskrig ble Vilnius hovedstad i sovjetrepublikken Litauen. Først i 1991 ble Vilnius hovedstad i et selvstendig Litauen.
Teofilius Matulionis gikk på skole i Antalieptė, og deretter fra 1887 til 1892 på realgymnaset i Daugpilis i Latvia. Etter artium søkte han om tillatelse til å begynne på seminaret. Seminaret i Vilnius krevde imidlertid latinartium og anerkjente ikke realartium. Men så fikk han høre at Det katolske akademi (seminaret) i St Petersburg (før 1914: St Petersburg; 1914-24: Petrograd; 1924-91: Leningrad, fra 1991 igjen St Petersburg) aksepterte både latin- og realartium, så han reiste dit og begynte på seminaret der (1892-1900). Som student på seminaret ble han usikker på om han egnet seg som prest, så han forlot seminaret for å undervise i noen år (1893-95). Men så vendte han tilbake for å fullføre sine studier.
Den 27. mai 1899, på Kristi himmelfartsdag, ble han diakonviet, og den 4. mars 1900 ble han presteviet av hjelpebiskop Karolis Antanas Nedzialkovskis i St Kasimir, 26 år gammel. Den 7. mars feiret p. Teofil sin første hellige messe i seminarets kapell. Først var han kapellan i sognet Varakļāni i Latvia (1900-01). Hans første post som sogneprest var i den latviske regionen Latgalia (latvisk: Latgale), i sognet Jesu hellige hjerte (Švč. Jėzaus Širdies) i Bykova (Bikavas) (1901-10).
I 1910 ble p. Teofil overført til St Petersburg. Fra 1910 til 1911 sonet han en straff i et kloster. Deretter var han sogneprest i sognet St Katarina (Šv. Kotrynos) (1911-14) før han overtok som sogneprest av sognet «Jesu rene hjerte» (Храм Святейшего Сердца Иисусова) i Petrograd (1914-23). På denne tiden hadde Russland bare ett katolsk bispedømme, erkebispedømmet Mahiljow (ru: Mogiljov) i det nåværende Hviterussland. Som sogneprest tok han seg av de åndelige behov for litauere, hviterussere og polakker i sognet. Selv om han elsket sitt morsmål, prøvde han alltid å mestre språkene til sine sognebarn for å kunne veilede dem og være en far for alle, uansett nasjonalitet. En ny sognekirke ble bygd gjennom hans og sognebarnas innsats. P. Matulionis ble æret for denne prestasjonen ved å bli utnevnt til Monsignore.
Teofil tjente i sitt sogn i Petrograd da oktoberrevolusjonen brøt ut i november 1917. Lenin publiserte den 23. januar 1918 et dekret som skilte kirken fra staten og skolen fra kirken. Dekretet refererte selvsagt til den ortodokse kirke, som helt siden tsar Peter Is tid var fullstendig avhengig av tsarene. Den katolske kirke var overnasjonal og deres juridiske forhold til staten ble regulert av en egen avtale – konkordat. Noen ønsket å tolke Lenins dekret som et forbud mot å undervise barn i religion (katekese), men bare skolen ble nevnt eksplisitt.
Etter revolusjonen var Russland herjet av borgerkrig, og mange områder av landet ble rammet av hungersnød. Den sovjetiske regjeringen vedtok den 23. februar 1922 at alle menighetenes skatter – gull, sølv og annet – skulle nasjonaliseres til fordel for de sultende. De fleste kirker (bygninger) og all deres eiendom (hus, land, inventar) ble nå ansett for å være offentlig eiendom. Kirken måtte etablere komiteer på tyve personer, som regjeringen ville instruere til å overgi kirkebygg og deres inventar. Komiteene burde akseptere regjeringens lov og undertegne «kontrakten».
Allerede i begynnelsen av 1922 sendte den polske Guds tjener Jan Feliks Cieplak (1857-1926), hjelpebiskop av Mohilev (1908-23), senere apostolisk administrator av Mohilev (1923-25) og erkebiskop av Vilnius (1925-26), et brev til prestene og påpekte at alle myndighetenes krav var ulovlige. Femten prester nektet å undertegne «kontrakten», blant dem Msgr Teofil Matulionis. Resultatet ble at de femten i mars 1923 ble arrestert av kommunistene og stilt for retten. De ble dømt til tre års fengsel, men etter et amnesti ble de løslatt allerede den 25. februar 1925.
Fra løslatelsen i 1925 til 1929 tjente Msgr. Matulionis i sitt gamle sogn i Leningrad. Pave Pius XI (1922-39) utnevnte ham den 8. desember 1928 til hjelpebiskop i Mahiljow (Mogiljov) cum jure succesionis (med etterfølgelsesrett) og titularbiskop av Matrega (et nedlagt historisk bispedømme i Russland ved Svartehavet). Han ble bispeviet i hemmelighet den 9. februar 1929 av undergrunnsbiskopen Anton Malecki (1861-35), administrator av erkebispedømmet Mahiljow og titularbiskop av Dionysiana (1926-35).
Den 11. november 1929 ble biskop Matulionis arrestert for andre gang, og denne gangen ble han holdt i Leningrad i et år uten rettssak. Om natten ble han avhørt, noen ganger to eller tre ganger hver natt, og han fikk ikke lov til å hvile i løpet av dagen. I løpet av de elleve månedene ble han avhørt 24 ganger. Målet var å få ham til å tilstå spionasje til fordel for Litauen. En gang i løpet av våren 1930 ble han av en eller annen grunn innkalt til avhør i løpet av dagen, selv om morgenen. Det var veldig sjeldent og førte alltid til angst i påvente av endring. Dersom biskop Matulionis hadde gått med på å spionere på andre prester og sognebarn, ville han ha blitt løslatt. Men dette nektet han, så han ble til slutt dømt til ti års straffarbeid i eksil.
Han ble forvist til Gulag (tvangsarbeidsleir) på Solovets- eller Solovkiøyene (ru: Solovetskije Ostrova) i Onezjskaja-bukten i Kvitsjøen i Nordvest-Russland. Øygruppen består av seks større og tilsammen hundre øyer, størst er Bolsjoj Solovetskij (Store Solovki) der Solovki-klosteret ligger (grunnlagt i 1436). I 1918 gjorde bolsjevikene klosteret om til en fangeleir, den første leiren i det store leirsystemet som ble kalt GULag. Etter kommunismens fall er deler av det gamle klosteranlegget istandsatt, og en del munker har igjen flyttet inn i de gamle bygningene. Øyene er nå blitt et turistmål og er ført opp på Unescos liste over verdens kultur- og naturarv. Det nøyaktige antall fanger som var i leiren fra 1923 til 1939, er fortsatt ukjent, men anslagene varierer fra titusener til hundretusener.
Biskop Teofil var glad over å kunne slutte seg til 34 andre prester som satt fengslet i leiren, men de levde under uutholdelige forhold i et svært kaldt klima og led av sult, sykdom og tortur. De innsatte var pålagt å hogge og fjerne femti meter med skog hver dag. Selv om de ble truet, nektet de katolske prestene å arbeide på søndager. Prestene pleide å stå opp mellom ett og fem om morgenen og feire messen i hemmelighet i grupper på tre eller fire, mens en holdt utkikk etter vakter. Prestene dannet en kommune hvor de delte alle de pengene og pakkene de mottok.
I 1931 ble biskop Matulionis på grunn av dårlig helse overført til et fengsel i Leningrad for å bli avhørt på nytt. Der ble han satt i isolat. Det harde arbeidet i skogbruket, sult, kulde og mishandling fra de sovjetiske kommunistene hadde svekket hans fysiske styrke, men ingenting kunne rokke hans åndelige standhaftighet. Fra Leningrad ble han sendt 250 kilometer lenger nord for å arbeide i en leir der i tolv timer i døgnet. Senere ble han flyttet til et fengsel i Moskva. I 1933 klarte den litauiske regjeringen å få satt ham fri gjennom en fangeutveksling arrangert mellom Litauen og Russland (Litauen var selvstendig stat fra den 16. februar 1918 til 1940). I utvekslingen ble ti russiske fanger byttet mot ti litauiske.
Den 19. oktober 1933 kom biskop Matulionis sammen med ti prester og tre legfolk tilbake til Kaunas, som var provisorisk hovedstad ettersom Vilnius var okkupert av Polen. Hans første handling etter å ha besøkt sin mors grav, var å takke pave Pius XI for hans støtte og hans bønner ved å sende ham et telegram. Etter å ha gjenvunnet sin styrke, besøkte han paven personlig i Vatikanet den 24. mars 1934. Da han knelte for å få pavens velsignelse, trakk pave Pius XI ham opp og knelte selv foran ham og sa: «Du er en martyr. Det er du som må velsigne meg». Etter audiensen skal paven ha bemerket: «Det er en ære for den litauiske nasjon å ha en slik helt».
Biskop Matulionis besøkte de femten litauiske menighetene i USA fra 1934 til 1936. Deretter virket han som sjelesørger i et benediktinerinnekloster i Kaunas samtidig som han hjalp erkebiskopen av Kaunas med pastoralt arbeid. Hans bispedømme i Hviterussland lå i Sovjetunionen, så dit kunne han ikke reise. I 1940 ble han utnevnt til ledende militærsjelesørger i den litauiske hæren. Samme år ble de baltiske landene (Estland, Latvia og Litauen) innlemmet i Sovjetunionen i henhold til avtalen mellom Tyskland og Sovjetunionen i august 1939. Den 22. juni 1941 invaderte Nazi-Tyskland Sovjetunionen, og i løpet av en uke hadde de kontrollen over hele Litauen.
Den 9. januar 1943 utnevnte den ærverdige pave Pius XII (1939-58) Matulionis til biskop av Kaišiadorys i det midtre Litauen. Han overtok etter biskop Juozapas Kukta (1926-42). Som biskop av Kaišiadorys sendte han de tyske okkupantene en protest mot arrestasjonen av medlemmer av hans flokk og tvangsdeportasjonen av dem til arbeidsleirer i Tyskland.
Sommeren 1944 ble tyskerne svekket, og de trakk ut styrkene fra Litauen for å konsentrere seg om forsvaret av Das Vaterland. Da ble det åpenbart at Sovjetunionen aktet å annektere Litauen på nytt. Biskop Matulionis utstedte retningslinjer som erklærte at prester skulle bli værende hos sine sognebarn. Bare de som var i umiddelbar fare, ville få tillatelse til å dra, og bare med hans tillatelse. Han formante alle sogneprester om å holde bønnedager. Biskopen selv hadde muligheten til å flykte, men det sies at han erklærte: «Jeg vil bli værende hos mitt eget folk. Jeg er ikke redd for å bli forfulgt. Når jeg ber, har jeg ingen frykt». Etter å ha bombet Kaišiadorys, returnerte kommunistene den 13. juli 1944. Biskop Matulionis fortsatte som den gode hyrde å forsvare rettighetene til sin flokk. Han skrev et langt memorandum til de sovjetiske myndighetene hvor han i detalj beskrev den katolske kirkens vanskeligheter. Noen av sakene han tok opp, var: at Kirken måtte være i stand til å opprettholde offisielle forbindelser med Vatikanet, at søndagene fortsatt skulle være hviledager, at prester måtte få anledning til katekeseundervisning for barna og å utføre sine plikter uten frykt for å bli arrestert, at prester og kirkelig eiendom måtte fritas for overdrevne skatter og at prester måtte kunne gjøre tjeneste for alle som trengte dem – slik som rekrutter i hæren og de syke på sykehusene.
Den 21. februar 1946 møttes de litauiske biskopene i Kaunas og forberedte et hyrdebrev hvor de oppfordret folk til å be og arbeide for Guds ære og til beste for samfunnet. Brevet ble vurdert av myndighetene som fiendtlig mot regjeringen, og de la ned forbud mot å publisere det. Den 18. desember 1946 ble biskop Matulionis igjen arrestert i en alder av 73 år, og han satt fengslet i ni måneder i Orša i Hviterussland. Han gikk til avhørene kledd som om han skulle til alteret, i sutan og korskjorte. Hans forhører innrømmet at selv om biskop Matulionis ikke sa så mye, sa han alltid sannheten. Uten rettssak ble han dømt til syv år i det beryktede Vladimir-fengselet i Moskva. Der ble han syk, så han ble overført til et vanførehjem i Mordovia, en republikk ved Volga sentralt i den europeiske delen av Russland, for å komme seg.
I slutten av 1955 ble flere fanger løslatt, men ikke biskop Matulionis. Hans slektninger og venner skrev mange brev til myndighetene og krevde løslatelse av den aldrende biskopen. Den 26. april 1956 ble han endelig løslatt. Han kom tilbake til Vilnius den 4. mai 1956. Hans første stopp var i «Morgengryets port» (Aušros Vartai) for å takke Gud og Den salige Mor for sin frihet. Etter å ha besøkt sine slektninger, dro han for å bo i prestegården hos p. Joną Jonį i Birštonas i det sørlige Litauen, hvor han fikk ett rom.
I 1957 konsekrerte biskop Matulionis Msgr. Vincentas Sladkevičius MIC (1920-2000) til biskop uten den kommunistiske regjeringens samtykke. Sladkevičius var erkebiskop av Kaunas fra 1989 til 1996 og kardinal fra 1988. For denne ulovlige vigselen fikk Matulionis den 6. juni 1958 en ordre fra regjeringen om å flytte. En venn, p. A. Pronckietis, sogneprest i Šeduva, tok ham med seg dit, og der tilbrakte han sine siste år som Den gode hyrde som ga opp sin frihet for sitt folk. Der levde han i isolasjon til sin død. Da biskop Matulionis konsekrerte biskop Sladkevičius, gjorde kommunistene narr av ham og sa: «Skammer du deg ikke over å konsekrere en biskop på kjøkkenet i prestegården?» Han svarte: «Det er dere, ikke jeg, som skulle skamme dere over at jeg er tvunget til å utføre denne hellige handlingen i prestegården i stedet for i en kirke».
Teofil Matulionis døde den 20. august 1962 i Šeduva i regionen Radviliškis i den daværende sovjetrepublikken Litauen, 89 år gammel. Det skjedde under uoppklarte omstendigheter, etter at menn fra sikkerhetstjenesten hadde ransaket hans leilighet og en KGB-sykepleierske hadde gitt ham en mystisk injeksjon med medisin. Noen måneder tidligere, den 9. februar 1962, hadde den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) gitt ham den personlige tittelen erkebiskop (ad personam), så han omtales ofte som erkebiskop-biskop av Kaišiadorys.
Erkebiskop Matulionis skulle gravlegges i krypten i katedralen i Kaišiadorys ved siden av biskop Juozapas Kukta. Men den kommunistiske regjeringen tillot ikke dette før de ble forsikret om at det ikke ville finne sted noen massive demonstrasjoner. Faktisk gikk det flere år etter hans død før hans levninger kunne flyttes til katedralens krypt. Hans etterfølger som biskop av Kaišiadorys var biskop Juozapas Matulaitis (1991-2012).
Den katolske kirke i Litauen overlevde på grunn av motet til mennesker som til tross for at de levde under sovjetisk styre, valgte å forsvare det de trodde på selv om de risikerte fengsling, tortur og til og med døden. Blant dem som nektet å gi etter for kommunistiske trusler, var erkebiskop Teofil Matulionis, biskop Vincentas Borisevičius (1887-1946), erkebiskop Mečislovas Reinys (1884-1953) og biskop Pranas Ramanauskas (1893-1959). Det er åpnet saligkåringsprosesser for de tre førstnevnte.
Etter at Litauen erklærte seg selvstendig da Sovjetunionen kollapset i 1991, ble det innledet en saligkåringsprosess for biskop Matulionis. Den 1. desember 2016 undertegnet pave Frans dekretet som anerkjente hans død som et martyrium «av hat til troen» (in odium fidei), noe som ga ham tittelen Venerabilis («ærverdig») og kunne lede til snarlig saligkåring.
Han ble saligkåret den 25. juni 2017 i katedralbasilikaen Šventasis Stanislovas ir Šventasis Vladislovas (de hellige Stanislas [av Kraków] og Ladislas [av Gielniów]) i Vilnius i Litauen. Som vanlig ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans spesialutsending, Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB (78). Hans minnedag er dødsdagen 20. august.
Kilder: de.wikipedia.org, lt.wikipedia.org, catholic-hierarchy.org, catholicherald.co.uk, matulionis.info, findagrave.com, martyretsaint.com, druzina.si, elibrary.lt, kaisiadorys.lcn.lt, Kathpress 2. desember 2016 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 28. juni 2017