Den 10. januar 1889 mottok Thérèse Vår Frue av Karmelbergets drakt som søster Thérèse av Jesusbarnet og Kristi Ansikt. Hun begynte da det kanoniske novisiat, prøvetiden som egentlig skulle vare i ett år, men i hennes tilfelle varte i 20 måneder. Alt var perfekt: det snødde (Thérèse elsket snø) og hun kunne som skikken var forlate klausuren og omfavne sin far.
For å kue sin egen vilje underkastet Thérèse seg sine overordnede (og alle andre) uten spørsmål helt inn i det ekstreme, for hun var overbevist om at Gud styrte gjennom hennes overordnede. Hun ville heller aldri forsvare seg selv når noen anklaget henne for noe, men alltid påta seg skylden selv når hun ikke hadde gjort noen ting. En trengte bare å be henne om noe, og hun ville alltid gjøre det. Hun var punktlig som en klokke når det gjaldt de forskjellige gjøremål i klosteret. Når klokken ringte og Thérèse skrev et eller annet, ville hun av ren lydighet automatisk stoppe å skrive selv om hun var midt i et ord.
Novisiatet var en tid med mange torner og få roser for Thérèse. Hun hadde ønsket å lide en voldsom død for Kristus, men istedet fikk hun lide på en helt annen måte. Hun måtte tåle en del ydmykelser, især fra priorinnen og andre søstre som så seg berettiget til å sette henne på prøve. Thérèse hadde i begynnelsen vanskelig for å åpne seg for sin novisemesterinne. Denne søsteren var en god nonne, hvis respekt for Thérèse var høy, men hun var litt glemsk, noe som av og til førte til ubehageligheter for Thérèse. Rundt den 22. januar 1889 ble herr Martin igjen dårlig og måtte gå til sengs. Senere i februar ble han flyttet til et sinnssykehus i Caen. Léonie og Céline tok inn på et pensjonat for å kunne være nær ham. Dette var en tung prøvelse for Martinsøstrene, og for Thérèse som var særlig bedrøvet over at hennes lille konge hadde måttet lide en slik skjebne: "...Den dagen sa jeg [Thérèse] ikke at jeg kunne lide enda mer! Vår [Martinsøstrenes] angst kan ikke uttrykkes i ord..."18 . Hun orket ikke å tenke på at hennes far, som hun var så stolt av, lå i en hvit seng på en stor sovesal blant 500 andre senger.
I januar 1890 gikk Thérèses kanoniske novisiat ut. Men P. Delatröette var ikke overbevist om at hun var moden nok til å kunne gå videre, så hennes novisiat ble utvidet til september samme år. På den tid var det ikke vanlig blant karmelittnonner å avlegge tidsbegrensede løfter etter novisiatet, men løfter som varte livet ut.
| Forrige kapittel | Innholdsfortegnelse | Neste kapittel |