Høsten 1881, da Thérèse var 8, begynte hun på benediktinerinnenes skole i Lisieux. De fem årene hun gikk på denne skolen kom hun siden til å beskrive som de ulykkeligste i sitt liv. Den første skoledagen kom som et sjokk på lille Thérèse som hadde levd et veldig beskyttet liv i "les Buissonnets". Hun greide ikke å tilpasse seg de andre elevene og ble som regel holdt utenfor når de andre lekte.
Året etter, den 2. oktober, tok Pauline farvel med Thérèse for å tre inn i Karmel i Lisieux. Det var et brutalt sjokk for Thérèse å se sin "lille mor"frivillig forlate henne for godt. Det var som om "...et sverd ble borret inn i mitt [Thérèses] hjerte..."2 . Pauline prøvde å forklare det liv som ble levd i Karmel for henne: "Karmel var en ørken som man trakk seg tilbake til for å søke Gud". Thérèse følte at Pauline samtidig forklarte hennes eget kall. Pauline spurte henne om det var for hennes skyld at hun også ville bli karmelittnonne, men Thérèse svarte at det var for Gud alene.
Imidlertid tar man ikke i mot 9 år gamle postulanter i klostrene, så Thérèse måtte tilbake til skolen. Der begynte hun i en klasse hvor alle de andre elevene var eldre. Raskt ble hun en av de flinkeste i klassen, noe en mye eldre og ikke fullt så flink elev lot henne unngjelde for på alle mulige måter. Hver torsdag gikk familien til Karmel hvor de en halvtimes tid kunne prate med Pauline, hvis navn i klosteret var Sr. Agnes av Jesus.
I Karmel har man én hovedoppgave. Det er å be, å samtale med Gud. For bedre å verne om bønnen, som er Karmels skatt, må verden stenges ute. Når familien kom for å hilse på Pauline, måtte de derfor snakke gjennom et jerngitter, som var så tett at de knapt kunne se henne. En kan lett forestille seg hvor trist det må ha vært for stakkars lille Thérèse, som aldri fikk mer en to-tre minutter alene med Pauline på slutten av visittiden. Dette tok hardt på Thérèse. Vinteren 1882-83 begynte hennes helsetilstand å forverre seg.
Påsken 1883 dro Louis Martin til Paris med døtrene Marie og Léonie. Thérèse, som alt var syk av sorg, skulle være hos sin onkel og tante i påsken. Denne korte atskillelsen fra faren og to av søstrene var kanskje dråpen som fikk begeret til å flyte over. Påskeaften, den 25. mars, fortalte Thérèses onkel om sin søster, Thérèses mor. Få timer senere ble Thérèse angrepet av "...nervøse rystelser, etterfulgt av fryktanfall og hallusinasjoner..."3. Thérèse var syk i over seks uker. Legene visste ikke hva sykdommen kom av, men anså den som svært alvorlig. Familien viste ikke sin arme råd. Senere skrev Thérèse: "...Jeg er nå overbevist om at det var Djevelens verk...".4 Av en eller annen grunn ble hun frisk nok til å kunne delta i seremonien for Sr. Agnes av Jesus' mottagelse av ordendrakten, men dagen etter seremonien falt hun om igjen, like syk. Ved Thérèses seng stod det en statue av Vår Frue, som kalles Vår Frue av Smilet, og pinsedagen ble hun kurert av "...Jomfruens strålende smil..."5 , og hun så at Jomfruen lo hjertelig mot henne.
Etter sykdommen var Thérèse likevel konstant plaget av hodepine, og hun gråt for den minste lille ting. Gråt hvis hun glemte en blyant hjemme, og når hun tok seg sammen, gråt hun over at hun hadde mistet fatningen.
| Forrige kapittel | Innholdsfortegnelse | Neste kapittel |