Etter sin død fikk Thérèse stor betydning i Kirken. Innflytelsen gjorde seg først gjeldende i hennes eget kloster. På få år ble kommuniteten fullstendig forandret i hennes ånd. Moder Marie de Gonzague var kanskje den av søstrene som forandret seg mest. Hun ble positivt innstilt til daglig mottagelse av Kommunionen. Hun fikk et bilde av Thérèse som åtteåring som hun aldri kunne gå forbi uten å gråte. Før hun døde, sa hun til Moder Agnes: "...Moder, det er ingen her så klanderverdig som jeg, men jeg stoler på Gud og min lille Thérèse, hun vil sikre min frelse..."34 De av søstrene som ikke hadde sett noe spesielt i Thérèse fikk etter hvert øynene opp for hvem hun var.
Etter Thérèses død gikk Moder Marie de Gonzague med på at Thérèses tre manuskripter skulle trykkes opp og sendes rundt til andre karmelittklostre. Moder Agnes satte seg ned med manuskriptene for å lese korrektur. Hun klippet vekk det hun mente var uvesentlig og pyntet på det som virket uforståelig. Til slutt ble hun sittende igjen med noe som ble "En sjels historie". Boken ble trykket opp i et opplag på 2000 og sendt rundt til forskjellige karmelittklostre. Ganske raskt gikk boken fra karmelitt til karmelitt, og fra venner av karmelitter til venner av karmelitter. I løpet av kort tid hadde mange tusen lest boken. Den måtte trykkes i stadig nye og større opplag for etterspørselen ble bare større og større. Da 1. verdenskrig sluttet i 1918, hadde boken blitt oversatt til 35 språk. Folk skrev til karmelittene i Lisieux og fortalte om helbredelser, åndelige fremskritt og andre gode ting de hadde opplevd og som de mente hadde funnet sted takket være Sr. Thérèses forbønn i himmelen. Stadig flere og flere mennesker fra hele verden skrev og ba om at Thérèse måtte offisielt anerkjennes av Kirken.
Den 26. mars 1923 ble Thérèses jordiske rester flyttet tilbake til Karmel hvor et gravkapell var blitt bygget til henne. Den 29. april 1923 ble Thérèse saligkåret av pave Pius XI. To år senere, 17. mai 1925, ble hun, lille Thérèse Martin, høytidelig kanonisert av den samme paven.
Karmelittene i Lisieux mottok over hundre brev daglig, og skaren av pilegrimer som ønsket å gå i Thérèses fotspor økte daglig. For lettere å kunne ta imot pilegrimer startet man i 1929 arbeidet på en basilika til ære for Thérèse; den ble konsekrert i 1954. Samtidig som Thérèses popularitet stadig økte, økte interessen for hennes verker. Forskerne ville bl.a. gjerne granske hennes brev. Moder Agnes som av paven var blitt utnevnt til priorinne på livstid (!) satte seg sterkt imot at man skulle grave noe mer i søsterens liv, mens hennes søstre fortsatt levde. I 1948 ble noen utvalgte brev utgitt, men først etter Moder Agnes død i 1951 kunne man gå i gang med å granske Thérèses brev og det originale manuskriptet. Det var den siste gjenlevende Martinsøsteren Sr. Geneviève av Sta. Teresa (Céline) som fikk ansvaret med å hjelpe forskerne. I 1956 ble en nøyaktig kopi av Thérèses manuskripter utgitt. Da Sr. Geneviève døde i 1959 var det fritt fram for forskning på Thérèses verker. Forskerne fikk også for første gang adgang til karmelittklosterets arkiver. I 1972 ble en kritisk versjon av Thérèses brev utgitt, den inneholdt samtlige brev som var bevart, og en masse ekstra utfyllende informasjon. I 1974 ble "Derniers Entretiens"utgitt, det var et kjempeverk som omfattet Thérèses siste ord til sine søstre samt utfyllende fotnoter, oversikter over Thérèses sykdomsforløp og mye mer informasjon. En mindre versjon av denne boken (uten alle fotnotene o.l.), "J'entre dans la vie", ble også utgitt (den er bl.a blitt oversatt til svensk: 'Sista samtal'; og engelsk: 'Her last conversations'). Også Thérèses dikt og skuespill er blitt utgitt.
Da det ble snakk om å kanonisere Thérèse, mente en del karmelittsøstre at hvis Thérèse skulle helligkåres da burde man gjøre det samme med mange søstre. Mens Thérèse levde, var det mange søstre som hvisket om at hun hadde fått alt på et fat, at hun aldri hadde behøvd å kjempe for å være den hun var. Da Thérèse døde kom det klart frem at disse søstrene hadde tatt helt feil, var det noen som hadde strevd, slitt og kjempet for sin hellighet, så var det Thérèse. Hun ønsket IKKE å bli beundret av andre, derfor hadde hun lagt vinn på å skjule sine "dyder"for sine medsøstre.
Mange beundrere av Thérèse har gjennom årenes løp hatt tendenser til å glamorisere henne. Thérèse var et menneske som oss, men i løpet av sitt korte liv la hun all sin kraft i å overvinne sine egne feil, og hun lyktes. Mange kan synes at hun er for "søt", men bak det franske språket og det søte ansiktet skjuler det seg en person hvis innflytelse på Kirken er stor. Alle er vi kalt til hellighet, og hellighet er ikke forbeholdt de store kirkelærere, ordenstifterne eller martyrene, men alle. Gjennom sitt eksempel og det hun skrev viser den hellige Thérèse av Jesusbarnet oss veien til hellighet. En vei som ikke er for tung eller bratt, bare vi går med Kjærlighet.
'Slipp barna frem, og la dem komme til meg; himmelens rike hører nettopp disse til'
(Matteus 19:14)
Jeg forsto at KJÆRLIGHETEN BÆRER I SEG ALLE KALL, AT KJÆRLIGHETEN ER ALT, AT DEN FAVNER ALLE TIDER ALLE STEDER, KORT SAGT AT DEN ER EVIG!.. [...] MITT KALL ER KJÆRLIGHET!
Ja, jeg har funnet min plass i Kirken, og det er Deg, min Gud som har gitt meg denne plassen; I hjertet av Kirken, min mor, skal jeg være kjærlighet. Således skal jeg være alt og således skal min drøm bli realisert.!!!
| Forrige kapittel | Innholdsfortegnelse | Kildehenvisninger |